De fortrengtes hevn

It follows blir ekstra uhyggelig fordi den berører dypere problemstillinger enn sjangeren vanligvis gjør.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

It follows Regi: David Robert Mitchell, foto: Mike Gioulakis Sex er motoren i mange skrekkfilmer, men sjelden som uforpliktende lyst: som regel er det nettopp seksualiteten som aktiverer rekken av hendelser som leder til død og fordervelse. Sex uten forpliktelser har alltid omkostninger i grøsserens univers: I ScreamFredag den 13de og Nightmare on Elm Street blir monsteret en «moralsk» hevner som straffer de «usedelige» ungdommene. I disse filmene står det onde indirekte i ledtog med samfunnets konserverende institusjoner, som familien og ekteskapet, uansett hvor fremmed for den velorganiserte kjernefamilien morderen måtte oppleves. Skrekkfilmenes konservative seksualmoral blir dermed et disiplinerende redskap for reaksjonære krefter – det er ikke uten grunn at mange slike filmer kommer fra det kristenfundamentalistiske USA. I den kritikerroste It Follows av David Robert Mitchell gjenopplives velkjente troper fra sjangeren, og også her er sex i hovedrollen. Men til forskjell fra i de fleste skrekkfilmer, er hyrdestunden selv ikke bare opphavet til det grusomme; den er selve mediet for skrekken. Her er det ingen moralsk vokter med øks eller hockeymaske vi stifter bekjentskap med, men en personifisert urkraft knyttet til begjæret i seg selv. «Det». Filmen begynner med den vakre Jay Heights’ date med kjekkasen Jake Weary. Det ender i baksetet på en bil, men det går ikke helt etter planen: Jake bedøver Jay med en kloroformdynket klut. Da hun våkner opp bundet fast til en rullestol, gråtkvalt i et forlatt industribygg, forteller Jake henne at hun har overtatt hans forbannelse: Gjennom sexen har han smittet henne med en demonisk kraft som kan ta en hvilken som helst menneskelig form. Denne entiteten er ute etter å drepe henne, forteller han. «Noen ga den til meg, nå har jeg gitt den til deg. Den eneste måten du kan kvitte deg med forbannelsen på er ved å ha sex med noen andre,» forteller sjarmøren. Resten av filmen er en nervepirrende flukt fra «det». Resultatet er en av de beste og meste intelligente skrekkfilmene fra de siste årene. Plottet kan minne om den japanske skrekkfilmen Ringu (Hideo Nakata, 1998), hvor en gjeng ungdommer ser en videofilm som leder til et dystert endelikt, med mindre de får vist den til noen andre før katastrofen inntreffer. Men It Follows har aller mest til felles med den ikoniske Halloween (John Carpenter, 1978), hvor den tilsynelatende udødelige Mike Myers jakter på løsslupne middelklasse-tenåringer i USAs suburbia. I Mitchells film befinner vi oss i samme klasselag og geografi, og soundtracket av Disasterpeace er en effektiv etterfølger av Carpenters hakkende synth-musikk fra HalloweenIt Follows ville ikke eksistert uten Carpenters film – ja, den er på mange måter en uforbeholden hyllest til forgjengeren.

Skrekkfilmenes konservative seksualmoral blir dermed et disiplinerende redskap for reaksjonære krefter.

Intimitet. Forbannelsen i It Follows kan også betraktes som en vampyrisme, riktignok uten blod. I vampyrfilmer kobles begjæret med avhengighet og smitte, som i Tony Scotts arty The Hunger fra 1983. Her blir det moralske skjøvet til side for en refleksjon over begjærets mørkere sider: Vi får en betenkning over seksualitet innenfor rammen av livets korthet og kroppens forfall. Seksualiteten speiles som en del av en større myte om evig liv, ubøyelig sexappeal og skjønnhet. Straffen for å være del av det forlengede liv er å ha tatt skrittet over til en virkelighet hvor man, bokstavelig talt, må leve i skyggene. I ly av natten må man jakte på sine ofre og suge deres blod for å leve videre uten å innhentes av forfall og død. Samtidig er det mer på spill i It Follows, for monsteret dukker bare opp etter at du har hatt sex, som om intimiteten selv er en fremkallingsmekanisme for den demoniske kraften. Trusselen har også en flytende identitet: «Det» forvandler seg til hvem som helst, alt etter omstendighetene, selv en av dine nærmeste. Underveis begynner jeg å lure på om «det» som forfølger disse ungdommene faktisk er en variant av ungdommene selv, eller i det minste en speiling av identiteten som utløses, eller fremdyrkes, i sexakten. En nærliggende sammenlikning er David Cronenberg og hans tanker om smitte, reproduksjon og sykdomsdannelse på tvers av vanlige diagnoser, genealogier og etablerte sosiale bånd og utviklingsledd. Her er det snakk om en monstrøsitet som ikke så mye er et identifiserbart vesen forskjellig fra sunne borgere normalvirkelighet, som en revne i tingenes orden. Tenk på The Brood (1979), hvor antipatier og hat kommer til uttrykk både som fysiske utvekster på kroppen, og – som er viktigst her – materialiseres i form av morderiske småfolk designet for å utslette og terrorisere dine fiender. Deres identitet er, i likhet med i It Follows, uten moralsk dybde, siden deres livsoppgave utelukkende er å terrorisere og skade. «Avkommet» blir unnfanget av selve hatet og sinnets faktum: en jomfrufødsel uten reproduksjonsorganer, svangerskap eller fødselskanaler. Dorian Gray. Er det slike eksternaliserte følelser eller kraftlinjer utenfor de vanlige institusjoner og verdensordener Robert Mitchell berører i It Follows? Tja, det er så avgjort noe mer enn den sedvanlige stalker-filmen han maner frem, for det grusomme er, i likhet med Cronenbergs forvokste kropper og sinnematerialiseringer, knyttet til et frislipp av voldsomme, ubevisste krefter som ikke lar seg begrense til individet. Betrakter vi filmen som en fabel om kulturen, et kritisk bilde av balansen mellom skjønnhet og forfall, og hvordan tilgang til nytelse er distribuert, trer et ganske annet bilde frem enn det vi er kjent med fra skrekkfilmens univers. I Oscar Wildes roman Bildet av Dorian Gray fortelles det om en ung og bedårende dandy som for enhver pris vil beholde sin egen skjønnhet og, i likhet med vampyren, undertrykke forfall og død. Løsningen blir et maleri som eldes i stedet for Gray, som med kunsten som instrument bestrider naturens syklus i sin grenseløse narsissisme. Kanskje vi kunne si noe liknende om en kultur som dyrker ungdom og skjønnhet? Det er i hvert fall få rom hvor aldring, kroppslig forfall, sykdom og død i dagens Norge kan utfolde seg – spesielt når det gjelder seksualitet. Alderdom og alvorlig sykdom er sjelden forbundet med fri sexutfoldelse – som, synes det, er forbeholdt unge og/eller skjønne mennesker i vår felles forestillingsverden. Vår virkelighet skyver, som Dorian Gray, disse aspektene under teppet til fordel for en fetisjering av evig ungdom og standardisert sexappeal. Språkløs seksualitet. Er den demoniske kraften i It Follows formet av de fortrengte individers seksualliv – de gamle, syke og døendes, som ikke lenger har noen naturlig del i kulturens foretrukne fortellinger om begjær? Det er i hvert fall et ubevisst innhold som blir forløst av sexen: De skikkelsene som «det» ikler seg, er nesten uten unntak svært syke eller gamle mennesker. De virker truende fordi de ikke tilhører den unge, friske klanen som kan «spre sykdommen» gjennom uforpliktende sex med mange partnere. Vanligvis er disse individene det motsatte av skremmende – om de «holder seg på sin plass» og ikke krever noe av oss. Men her enser de, eller «det», verken trafikk, mennesker eller sosiale konvensjoner. Eksempelvis ser vi en gammel dame gå rett mot Jay Heights mens hun sitter i klasseværelset på skolen. Den vakre skolejenta får øye på damen når hun fremdeles er langt borte, men målbevisstheten, og den ensrettede bevegelsen mot Jay, skiller henne ut fra mengden. Ungdommene rundt henne beveger seg uregelmessig og etter innfallsmetoden. «Det» – her i form av gamle kvinnen, iført en sykehuskjortel – beveger seg som en maskin, med jernvilje.

Er den demoniske kraften i It Follows formet av de fortrengte individers seksualliv?

En annen skikkelse «det» opptrer i, er en utslitt, forloren prostituert som, med halvveis avrevne klær og ustyrlig lekkende urinblære, stavrer mot Jay i hennes eget hjem. Hva med en slik kvinnes begjær? Når hun gjør krav på å bli sett som seksuelt vesen utenfor kroppshandelen, er det få steder hun kan henvende seg – beklageligvis. Kanskje det skremmende her er spesielt urovekkende fordi det ikke finnes noe språk for denne typen seksualitet? Ubehaget i filmen har i hvert fall mye å gjøre med ubehaget utstøtte individer fører med seg når de krever anerkjennelse med en styrke de aldri ellers viser. Kanskje skrekken i denne vellykkede rysaren kommer av at den berører problemstillinger som stikker dypere enn horrorsjangeren vanligvis gjør.

---
DEL