Palestinske lovovertredere som blir stilt for retten i Israel, risikerer å ha tapt før saken har begynt. Som aggressiv og fryktløs jødisk advokat har Lea Tsemel gjort forsvar av palestinere til sitt liv og sin misjon. I nesten femti år har Tsemel stått i frontlinjen i kampen for rettferdighet og menneskerettigheter for dem som virker fortapt og umulige å forsvare i samfunnets øyne. Advocate er et portrett av hennes mot, hennes kamper – gamle og nye – og også hennes drøm. Hun kjemper for sosial og politisk rettferdighet, ikke for individuelle dueller i rettssalen, men for Israels framtid og fortid.
Palestinske voldsmenn kalles “terrorister”
En ung arabisk mann går om bord i en buss, hvor han knivstikker sjåføren og elleve av passasjerene. Tretten år gamle Ahmad og fetteren hans gjennomfører en knivstikker-raptus i et boligområde i Jerusalem. En deprimert mor, Israa, setter fyr på bilen sin mens hun skriker Allahu Akbar. Dersom ofrene for slike handlinger er jøder, får palestinske voldsmenn ofte merkelappen «terrorister» i mediene, og sakene deres blir trofeer i den pågående politiske kampen mellom israelske og palestinske myndigheter. Sakene deres dømmes etter dobbel standard, ettersom maktbalansen ikke er til deres fordel i utgangspunktet: Okkupanten dømmer den okkuperte og gjør det umulig for Justitia å være blind.
Slik Tsemel ser det, er klientene hennes først og fremst mennesker – mennesker som har gjort noe, mennesker i trøbbel, og mennesker med familier og historier. Ser man forbi volden og merkelappene, er det gjennom disse sakene tydelig hvordan hele det israelske samfunnet blør, hvordan frykt og lidelse berører alt og alle.
Denne virkeligheten er drivkraften bak Tsemels arbeid. Gjennom intervjuer, fotografier og arkivopptak dykker Advocate ned i Tsemels fortid. Hennes historie går tilbake til en oppvåkningsperiode som omfatter kjernen i den israelske konflikten, og beveger seg gjennom de skjellsettende sakene hennes når hun forsvarer feminister, ikkevoldelige demonstranter, væpnede militante og fundamentalister. Alle disse sakene har bidratt til å bygge opp mennesket og advokaten hun er blitt.
Okkupanten dømmer den okkuperte.
Etter seksdagerskrigen i 1967 innså Tsemel at det meste av det hun trodde og mente om politikk og landets framtid, var feil. Hun så palestinere på flukt, hele nabolag som ble ødelagt, og det ble klart for henne at det ikke fantes noe «land uten folk for et folk uten land», slik slagordet ville ha det til. Hun sluttet seg til Matzpen, en revolusjonær sosialistisk og antisionistisk organisasjon, og begynte med aktivisme mot det som det den gangen var tabu å nevne, men som det nå er vanlig å kalle «okkupasjonen».
Det Tsemel vet er rett
Det krever en viss styrke å se under overflaten, å se årsakene og smerten og ta et standpunkt. I årenes løp er Tsemel blitt demonisert og truet. Hun går like fullt inn i hver ny sak med like deler hjerte, besluttsomhet og mot, og det virker som om ingenting kan rokke ved det hun mener er rett.
Regissører Rachel Leah Jones og Philippe Bellaiche
«Jeg forstår deg ikke», sier en TV-programleder i et intervju med henne i 1999. «Du burde prøve å forstå meg, for jeg er framtiden», repliserer hun. «De politiske spørsmålene vi står overfor i Israel i dag, vil følge oss i mange år. Så dersom du forsøker, vil du se at jeg har et poeng.» Tjue år senere er realiteten – som kommer til syne gjennom historien hennes – at noe er forandret, men ikke mye. Hun er allerede vant til å bli betraktet som «en opprører med en tapt sak», noe hun gir uttrykk for i filmens innledning.
Frustrasjon og krenkelser
Vi ser Tsemel på hennes rotete kontor; en erfaren advokat som møter familiene til de tiltalte, som ser tendensiøse reportasjer i pressen om sakene, og hvordan hun sleper kofferter med saksdokumenter til retten. Hun er i 70-årene, men det virker som hun aldri hviler eller mister sin sans for humor, ikke engang når alt later til å falle fra hverandre. Væpnet med vidd og tidvis grovt språk lever hun i en endeløs sirkel av frustrasjon og krenkelser, uten frykt for å bli såret i prosessen. Og på tross av de små seirene og den evige kampen tviler hun etter alle disse årene aldri på sine overbevisninger og sin rolle.
Filmen er ikke militant, men vekker likevel raseri. Den er også inspirerende og full av hjertevarme. Den ender med et håp om at så lenge det finnes mennesker med medfølelse, er det fremdeles en mulighet for en løsning, selv om løsningen – for øyeblikket – ikke kan øynes noe sted. Filmen fanger den menneskelighet og lidelse som ligger bak aggresjon og merkelapper, og skaper et innsiktsfullt bilde av et lytefullt juridisk system. Et system uten rettferdighet som gir økt lidelse til dem som lever i en tilsynelatende håpløs konflikt i en del av verden vi velger å betrakte på avstand.
Filmen vises digitalt på Film fra Sør 2020.
Filmen ble vist på HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival. Den har vunnet en rekke priser.
