De feites åk

Overvekt er sjelden noen tilfeldighet. Og er det noe som gjør det verre, så er det skam og skyld. 

Bjørn Hatterud
Writer, Critic, Curator, Musician. epost megaeldar@hotmail.com

Det er sammensatte grunner til at folk veier mer enn de medisinsk sett burde. Det man vet, er at det er store forskjeller i hvordan folk opplever sultfølelse og metthetsfølelse. En person kan kjenne sterk følelse av metthet, mens en annen person knapt kjenner at maten er spist. Enkelte personers sultfølelse oppleves som et knapt følbart tomrom, mens andre opplever sult som sterkt ubehag, smerte eller angst.

Akkurat hva som er gener, og hva som er et resultat av livsførsel, er det ikke lett å peke på. Men som ved alle avhengighetsproblemer har trolig genetikk betydning. Enkelte av oss opplever fra naturen av sult sterke enn andre. For oss som har det slik, vil higen etter mat være svært mye sterkere enn for folk som knapt kjenner sult, men som kjenner metthet.

En annen kroppslig funksjon spiller også inn, kroppens behov for belønning. Hjernens belønningssenter er tett knyttet opp mot hjernens senter for stress og uro. Når belønningen setter inn, vil stress, redsel og uro minke. For de fleste vil denne belønningsfunksjonen inntreffe etter en god treningsøkt, etter sex, eller etter en bra prestasjon på jobb. For en del av oss settes disse mekanismene inn i ekstra sterk grad etter god mat, med sterke kroppslige følelser av ro, harmoni og lykke som resultat. Kroppslige følelser er individuelle, ingen av oss vet egentlig hvordan andre opplever sin kropp. Å spise for mye usunn mat oppleves ikke som grådighet eller fråtsing for mange overvektige. Det oppleves som livsnødvendig.

Sprit og Jesus. Men hvorfor, vil mange si, hvorfor er det da sånn at det først er de siste årene vi har fått en overvektepidemi? En del av svaret er selvsagt at folk flest beveger seg mindre i dag enn før. De fleste av oss har bil, telefonen ligger klar i hånden, oppvasken vasker seg selv, og så videre.

La meg videre svare med et motspørsmål. Sørvestlandet var på 1800-tallet ikke kjent som et bibelbelte, men som et alkoholismebelte. Folk drakk seg fra gård og grunn. Hvorfor drakk så mange på Sørvestlandet så hardt den gangen, og ikke i dag? Svaret ligger i tre fakta. Et av dem er tilgjengeligheten. Kysten hadde rask tilgang til varer fra omverdenen – det var lett å skaffe spriten. Et annet faktum er at de manglet kultur og strukturer for å møte alkoholen. Dette ble opparbeidet etter hvert. Takket være samarbeidet mellom arbeiderbevegelsen og lav- og frikirkelige bevegelser i Norge, har vi hatt strenge reguleringer av alkohol – og det hjalp. Og her sniker det tredje og siste poenget seg inn: gudstro. Livet langs kysten var ingen lek, folk strøk med på havet, tidene var harde og uforutsigbare. Flaska ga belønning, ro, trygghet. Jesus ga etter hvert det samme, og flaska forsvant.

Den sosiale konkurransen. Parallellene til overvektsepidemien er slående. Tilgjengeligheten av usunn mat har blitt kraftig endret, og mulighetene har blitt flere. Folk har bedre råd i dag enn før. Butikkene fronter salg av sjokoladeplater som er fem ganger større enn de store sjokoladeplatene som fantes da jeg var barn. Kjøtt er blitt dagligdags mat.

Å spise for mye usunn mat oppleves ikke som grådighet eller fråtsing for mange overvektige. Det oppleves som livsnødvendig.

En annen ting er forståelsen av at samfunnet er stressende for tiden. Vi har tidsklemme, vi har prestasjonspress og vi har utbrenthet. Ulike mennesker opplever stress ulikt – etter hvor de befinner seg i hierarkiet, hvordan de er skrudd sammen genetisk, og hvordan livet har behandlet dem. Folk responderer også ulikt på stress. For mange trigger stress behov for mat.

Vi har heller ikke lenger en stor, samlende guddommelig fortelling å lene oss til. Det evige etterlivet er blitt erstattet av en sosial konkurranse om å leve lengst, sunnest og friskest. Et krav som igjen kan oppleves som stressende for folk som sliter nettopp med å leve sunt.

Smertedemper. Hva kan vi så gjøre for å forbedre situasjonen? For det første kan vi gjøre noe med kulturen vår rundt mat. Være oppmerksom på at ulike folk responderer ulikt på mat og sult, og fjerne tabuene rundt dette.

Vi må videre slutte å spre skam og skyld rundt overvekt. Skam og skyld har nemlig bare én funksjon: urolig smerte. Og hvor vil vi som har anlegg for fedme, søke etter belønning for å roe denne smerten? I mat.

---
DEL