Som utviklingsarbeider i NORAD og UD med særlig interesse for landene i Afrika sør for Sahara har jeg i 50 år både besøkt og arbeidet i mange av subkontinentets byer. Slumområder eller «uformelle bosettinger», som noen betegner dem, er interessante for en som er opptatt av fattigdomsbekjempelse. Kibera- og Mathare-slummene i Nairobi er fulgt med særlig interesse. Her har jeg blant annet lett etter svar på følgende «gåte»: Hvorfor tiltar slummens elendighet i land som over tid har hatt betydelig økonomisk og sosial vekst?
I Afrika vokser slummen for tiden dobbelt så raskt som byene. Utrolige 85 prosent av Kenyas befolkningsvekst mellom 1989 og 1999 skjedde i uformelle, urbane områder. Noen er knapt på kartet og strekker seg utenfor bygrensene, hvor myndighetene verken tar ansvar for folks ve og vel eller rettighetene deres. Det gjenspeiler en situasjon hvor 75 prosent av verdens befolkning lever uten sikker rett til boligen eller jorden de dyrker. Alvoret reflekteres i FNs bærekraftmål 1.4: «Innen 2030 sikre at alle kvinner og menn, særlig fattige og sårbare, har lik rett til økonomiske ressurser og tilgang til grunnleggende tjenester, til å eie og å kontrollere jord og andre former for eiendom […].»
I Afrika vokser slummen for tiden dobbelt så raskt som byene.
I Kibera (Kenya) bor mer enn 700 000 innbyggere (Habitat for Humanity, 2017) på noen få kvadratkilometer. Over halvparten er barn og ungdom under 20 år. Kvinner er særlig utsatt for mafiagruppers kriminalitet, vold og overgrep. Slummen er en av Kenyas eldste, største og med verst levekår. Inntektene for folk flest er under to dollar om dagen. Forurensningen av luft, vann og jord er betydelig. Sykdom gjør livet livsfarlig og hiv og tuberkulose er særlig utbredt. Boligskurene er oftest av jord eller plast med bølgeblikktak – og tettheten gjør brannfaren enorm. Husholdene består som regel av fire personer eller flere og har kun et rom til disposisjon. Det mangler innlagt vann, toalett og avløp. Strømforsyning er begrenset og utdannings- og helsetjenestene av dårlig kvalitet. Sikkerhets-situasjonen er spent også på grunn av etniske motsetninger som politikere pisker opp når det er tjenlig for dem.
Mangel på varig bolig
En visuell observasjon på et senere besøk viser at lite har endret seg i Kibera siden 1980. Med årene har FNs fem slum-kriterier bare fremstått tydeligere: mangel på varig bolig, tilstrekkelig boområde, tilgang til rent vann og sanitære tjenester samt trygg bolig.
Situasjonen i dag er at mer enn 90 prosent av innbyggerne leier bolig av en «slumlord». Det er to typer «lorder»: små lokale og store fraværende. Den siste kategorien er verst. De kan eie hundrevis av skur, men ingen vet hvem de er. De tar ikke ansvar for leietakernes ve og vel. Det dreier seg om forretningsfolk, byråkrater og politikere som har sikret seg tomter ved å bestikke myndighetene. Vennskap, slekt og etnisk tilhørighet er viktige forutsetninger for korrupsjon. «Lordene» utnytter desperat boligmangel. Brutale utkastelser av familier som ikke kan betale, hører til dagsordenen. Men det er forskjell mellom de to kategoriene, for folk vet hvem de små utleierne er. Disse leietakerne kan forholde seg til dem enten det gjelder utsettelse av husleie eller takreparasjoner.
Mer enn 90 prosent av innbyggerne leier bolig av en «slumlord».
Utleiemarkedet i Kibera har stor verdi. Månedsleien for et skur på 20 kvadratmeter er vanligvis 2000 Ksh (cirka 200 kroner). Samlet betaler da 150 000 hushold 30 millioner kroner i månedsleie. Det er inntekter som ikke beskattes til tross for at staten eier tomteområdene. Siden utleier ikke eier dem, blir det å investere i å bygge boliger risikabelt. Myndighetene kan når som helst kreve arealene tilbake til utbyggingsformål. Rasering av eksisterende infrastruktur blir da resultatet. Person- og politiske skifter på myndighetshold får også konsekvenser. Profitten må derfor høstes raskt. Det fører til høy husleie og mange og kjappe utkastelser av folk som ikke kan betale. I juli 2018 ble 30 000 mennesker gjort hjemløse i Kibera uten lovpålagt varsel og erstatningsbolig. 2000 barn mistet muligheter til skolegang. Bymyndighetene og staten skulle bygge ringvei. I det minste oppsto en allianse mellom folk som fikk hjemmet sine rasert, og de små utleierne som også ble rammet.
Kibera-gåten
Det er strukturelle grunner som forklarer hvorfor slumområder forblir urbane fattigdomslommer. Svaret på den såkalte Kibera-gåten ligger i at ingen er tjent med å oppgradere bebyggelse og nabolag. Når kun åtte prosent eier boligen sin på permanent basis, flytter folk i gjennomsnitt hvert fjerde år. De har ingen interesse av å investere i å forbedre elektrisitetsforsyning, vann og sanitærforhold eller slå røtter og investere i nærmiljø og sosiale relasjoner.
I Nairobi, som alle andre steder, får den som eier eiendom og bolig, direkte konsekvens for den enkelte leietaker og for markedet. Åpenhet om reelt eierskap har konkrete følger for folks liv. Den har også betydning for beskatning og kampen mot hvitvasking. Kunnskap om reelt eierskap er derfor viktig for utforming av boligpolitikk og lovverk. Det har også effektiv offentlig registering – et innsatsområde for norsk bistand (men ikke gjort i Kenya). Landreformer til fordel for folk flest genererer samtidig kapital for sosial utvikling.
Det som i dag bygges av boliger i slummen i Nairobi, skjer for en kjøpekraftig øvre middelklasse. Det er et ledd i president Kenyattas «Big Four Agenda Plan» om å bygge 1 million nye boliger innen 2023. Senest i november fikk vanlige folk i deler av Kibera hjemmet sitt rasert for å muliggjøre dette. Men i Kenya har disse ofrene ikke engang råd til depositumet for en erstatningsbolig.
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
