Those Who Remain (Celle qui restent) Regissør Ester Sparatore
Those Who Remain (Celle qui restent) Regissør Ester Sparatore

De etterlattes daglige kamp


KVINNEARBEID: Ved gradvis å avsløre det store bildet belyser denne observerende dokumentaren ikke bare dem som forsvant under den arabiske våren, men også det daglige og evigvarende arbeidet til de etterlatte kvinnene

Zajc er medieviter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbeider i Slovenia, Italia og Afrika.
Email: melita.zajc@gmail.com
Publisert: 2019-06-03
Those Who Remain (Celle qui restent)
Regisør: Ester Sparatore
( Frankrike,Italia, Belgia)

Det er først i filmens sluttekst at vi får se de tragiske tallene: 504 tunisiske migranter som satte kurs mot Italias kyst under den arabiske våren, er fortsatt savnet. I Those Who Remain deler Om El Khir, en kvinne som ikke vet hvor mannen hennes er, sin historie og hverdagsliv.

Innledningsvis kommer Om El Khir inn i filmen som en fortellerstemme: først bak en svart skjerm, så bak en halvåpen turkis dør uten lås eller håndtak. Så ser vi henne bakfra; hun fører en samtale i mobiltelefonen samtidig som hun snakker med barna sine, som befinner seg i et annet rom. Deretter sitter hun i en sofa med et stort innrammet bilde i fanget. Bildet er et portrett av en mann, og hun hvisker til det yngste barnet sitt at hun skal gi ham et kyss. Barnet omfavner bildet og hvisker: «Pappa.»

Kvinner i arbeid

I disse første bildene får seerne de to viktigste premissene for filmen: Faren i familien er savnet, og moren må sjonglere med flere oppgaver samtidig. En av filmens særegne kvaliteter er måten omsorg, frykt, kjærlighet og vennskap framstilles på gjennom kvinner i arbeid – mens de lager mat, rer opp sengen, pakker ut barnas klær. Om El Khir klarer å ta vare på barna sine – fra å dekke grunnleggende behov og oppdragelse til å skaffe dem skolegang – samtidig som hun organiserer kvinnenes kamp for å finne sine savnede ektefeller og sønner. De aller første ordene hennes indikerer at hun også tar del i organiseringen av filmingen. Hun virker selvbevisst i starten, hun endrer hårfargen og kler seg mer moderne. Men framhevingen av kvinnearbeidet er ikke noe hun selv gjør. Det er heller ikke et resultat av at regissøren forsøker å skjule filmkameraets observerende blikk på dagliglivet hennes. Snarere motsatt: Titt og ofte ser det ene barnet inn i kameraet, og vi hører gjester kommentere: «Å ja, dere filmer, bare fortsett.» Framstillingen av kvinnenes arbeid anerkjenner snarere det historiske faktum at det å måtte håndtere flere oppgaver samtidig kjennetegner kvinners måte å jobbe på – de er i sving hele tiden. Regissøren, som har fordelen av å ha et kvinnelig blikk, bringer dette helt enkelt fram i lyset.