De etterlattes daglige kamp

KVINNEARBEID: Ved gradvis å avsløre det store bildet belyser denne observerende dokumentaren ikke bare dem som forsvant under den arabiske våren, men også det daglige og evigvarende arbeidet til de etterlatte kvinnene
Those Who Remain (Celle qui restent) Regissør Ester Sparatore
Those Who Remain (Celle qui restent) Regissør Ester Sparatore
Melita Zajc
Zajc er medieviter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbeider i Slovenia, Italia og Afrika.
Email: melita.zajc@gmail.com
Publisert: 03.06.2019

Those Who Remain (Celle qui restent)

Ester Sparatore

Frankrike,Italia, Belgia

Det er først i filmens sluttekst at vi får se de tragiske tallene: 504 tunisiske migranter som satte kurs mot Italias kyst under den arabiske våren, er fortsatt savnet. I Those Who Remain deler Om El Khir, en kvinne som ikke vet hvor mannen hennes er, sin historie og hverdagsliv.

Innledningsvis kommer Om El Khir inn i filmen som en fortellerstemme: først bak en svart skjerm, så bak en halvåpen turkis dør uten lås eller håndtak. Så ser vi henne bakfra; hun fører en samtale i mobiltelefonen samtidig som hun snakker med barna sine, som befinner seg i et annet rom. Deretter sitter hun i en sofa med et stort innrammet bilde i fanget. Bildet er et portrett av en mann, og hun hvisker til det yngste barnet sitt at hun skal gi ham et kyss. Barnet omfavner bildet og hvisker: «Pappa.»

Kvinner i arbeid

I disse første bildene får seerne de to viktigste premissene for filmen: Faren i familien er savnet, og moren må sjonglere med flere oppgaver samtidig. En av filmens særegne kvaliteter er måten omsorg, frykt, kjærlighet og vennskap framstilles på gjennom kvinner i arbeid – mens de lager mat, rer opp sengen, pakker ut barnas klær. Om El Khir klarer å ta vare på barna sine – fra å dekke grunnleggende behov og oppdragelse til å skaffe dem skolegang – samtidig som hun organiserer kvinnenes kamp for å finne sine savnede ektefeller og sønner. De aller første ordene hennes indikerer at hun også tar del i organiseringen av filmingen. Hun virker selvbevisst i starten, hun endrer hårfargen og kler seg mer moderne. Men framhevingen av kvinnearbeidet er ikke noe hun selv gjør. Det er heller ikke et resultat av at regissøren forsøker å skjule filmkameraets observerende blikk på dagliglivet hennes. Snarere motsatt: Titt og ofte ser det ene barnet inn i kameraet, og vi hører gjester kommentere: «Å ja, dere filmer, bare fortsett.» Framstillingen av kvinnenes arbeid anerkjenner snarere det historiske faktum at det å måtte håndtere flere oppgaver samtidig kjennetegner kvinners måte å jobbe på – de er i sving hele tiden. Regissøren, som har fordelen av å ha et kvinnelig blikk, bringer dette helt enkelt fram i lyset.

Gradvis får verden utenfor familiens fire vegger komme til syne. Vi får se et moderne Tunisia med bevisene på teknologisk framgang – digital-TV, printere og mobiltelefoner – som veves inn i tradisjoner som omskjæring og lokale klesdrakter. En verden der sandstrender og skitne gater blandes med blankpussede korridorer og glassveggene i offisielle bygninger.

En av filmens særegne kvaliteter er måten omsorg, frykt, kjærlighet og vennskap framstilles på gjennom kvinner i arbeid.

Vi befinner oss på den andre siden av migrasjonen. Barna leker i grunne vanndammer ved havet. De morer seg med å leke at en eske de finner, er en båt, og at båten endelig har nådd fram til Lampedusa.

Folkets protest

Fortellingen er møysommelig strukturert i to parallelle retninger. Etter som Om El Khir i løpet av filmen blir stadig mer avslappet, blir vi bedre kjent med henne, og vi får til og med se henne spille i band og danse. Samtidig blir kampen for å få informasjon om de savnede et stadig mer offentlig anliggende.

På fascinerende vis klarer filmen å gi seerne all nødvendig informasjon bare ved å vise dagligdagse scener uten kommentarer, titler eller direkte henvendelser til kameraet. Vi får se alt via Om El Khir mens vi blir med henne på ærender, møter og gatedemonstrasjoner, og ved å observere og høre på organisatoriske diskusjoner, krangler mellom aktivistene og misforståelser om oppmøtesteder. Under et av disse møtene formidles smerten til de frammøtte som har ventet forgjeves for å få informasjon om sine kjære, da de forklarer hvorfor de bestemte seg for å blokkere trafikken på Bizerte-broen. Vi får se dem på broen, der de holder opp portretter av sine savnede familiemedlemmer og setter seg foran bilene for å konfrontere sine medborgere. De roper: «Gi oss barna våre tilbake!» helt til stemmene druknes av politisirener. Denne trinnvise oppbyggingen evner å berettige for seerne, om ikke for myndighetene, demonstrantenes aksjoner, og gir en unik analyse av folkets protest.

Gratis prøve
Kommentarer