«De drepte fredsavtalen»

Regissørene Mor Loushy og Daniel Sivan vender blikket bakover, i et famlende forsøk på å finne veien framover, i dokumentarfilmen The Oslo Diaries. Hva skjedde egentlig under de hemmelige samtalene mellom israelere og palestinere i Oslo på starten av 90-tallet?
Vibeke Harper
Kunstner og skribent.
Email: vibeke.har@gmail.com
Publisert: 01.01.2019

The Oslo Diaries

Mor Loushy,Daniel Sivan

Israel, Canada

Washington, 13. september 1993. På plenen bak Det hvite hus kjemper verdenspressen om kameraplassene. Talspersonen for den palestinske delegasjonen, Hanan Ashrawi, får spørsmål fra en reporter om hun vet hva som er i ferd med å skje. Med lykke i blikket svarer hun: «Vi skal overvære begynnelsen på den palestinske staten.» Så åpnes døren, og Israels statsminister Yitzhak Rabin, USAs president Bill Clinton og Palestinas Yasir Arafat går pressekorpset i møte med rolige skritt.

Etter taler og formell signering av Oslo-avtalen lener Arafat seg fram og strekker hånden ut mot Rabin. Hånden blir hengende. Clinton skotter bort på Rabin. Israels utenriksminister Shimon Peres vrir seg. Arafat holder hånden fram, ukuelig. En tydelig beklemt Rabin griper omsider Arafats hånd og gir den et kort trykk. Applaus. Freden er vedtatt.

Det er tiden rundt dette historiske øyeblikket de israelske regissørene Mor Loushy og Daniel Sivan har gått nærmere etter i sømmene. The Oslo Diaries er en collage av arkivopptak fra 1993 til 1996, nøkkelpersonenes dagboknotater og nyinnspilte intervjuer med flere av pådriverne i fredsforhandlingene – samt iscenesettelser der skuespillere levendegjør de hemmelige samtalene.

Dokumentarfilmen hadde verdenspremiere under Sundance filmfestival i Canada. Regissørene sier de ønsker å vise en annen side ved Oslo-avtalen – som både palestinere og israelere gjerne kaller «Bloody Oslo», om enn av ulike grunner. Eller snarere dreide det seg om arbeidet fram til avtalen: Det er mulig å legge ned våpnene og søke sammen for en fredelig framtid. De hevder dagens israelske ledere mangler viljen til å arbeide for fred, slik delegasjonen i Oslo hadde på starten av 90-tallet. I The Oslo Diaries ser vi en 25 år yngre Benjamin Netanyahu tordne fra talerstolen i det israelske parlamentet, Knesset: «Rabin – du sier at Bibelen ikke gir oss rett. Men du tar feil! Bibelen gir oss retten til dette landet! Det er den som gir oss vårt mandat, den er vårt bevis på eierskap!» Rabin ble skutt og drept av Jewish Vendetta Group 4. november 1995, rett etter en storstilt fredsmarkering i Tel Aviv. Seks måneder senere, 5. mai 1996, ble Benjamin Netanyahu valgt til ny statsminister i Israel. Med ham i lederstolen forvitret alle oppriktige fredsinitiativer.

Å stole på fienden

Filmen lar oss komme særlig tett på hovedforhandlerne Abu Ala og Uri Savir. De framstår begge som ekte i sin lengsel etter å lykkes med en fredsavtale. I løpet av årene de arbeidet sammen, utviklet de to et vennskap som – i motsetning til avtalen de forhandlet fram – har overlevd til i dag. Gjennom deres egne beretninger skildres de tidvis klønete forsøkene på å nærme seg hverandre, både menneskelig og politisk: Under en pause ute på verandaen blir Abu Alas behov for anerkjennelse av uretten det palestinske folket har blitt utsatt for, kontant avvist av Savir.

«Vi skal overvære begynnelsen på den palestinske staten.» Hanan Ashrawi, Washington 1993

De småprater om Jerusalem – byen de begge kommer fra. På starten av 90-tallet var PLO stemplet som en ulovlig terroristorganisasjon, og i likhet med de fleste palestinske politikere og diplomater hadde Abu Ala blitt tvunget til å søke tilflukt utenfor Palestina. Men familien hans bodde fremdeles i Jerusalem, og hadde gjort det i generasjoner. Abu Ala spør Uri hvor faren hans kommer fra. «Tyskland,» svarer han. Samtalen tetner til, Savir skjærer gjennom: «Vi skal aldri mer krangle om fortiden!» Det slående ved denne uformelle praten, og liknende situasjoner i filmen, er at den synliggjør det vanskelige premisset for en varig fred: offerets vilje og evne til å tilgi og se bortenfor overgrepene, holde blikket håpefullt vendt framover, ha mot nok til å stole på overgriperen. Og Abu Ala svarer: «Ok.»

The Oslo Diaries by Mor Loushy og Daniel Sivan

De får i havn en avtale hvor palestinerne blir lovet full kontroll over Gaza og Vestbredden, eget pass og til og med muligheten for en palestinsk flyplass i Jeriko, alt innen fem år. Bare 15 mennesker er til stede da Abu Ala og Uri Savir signerer avtalen i Oslo i 1993, og dedikerer dokumentet til sine barn og deres framtid: «Vi ble introdusert for hverandre som fiender, men i hverandre fant vi samtalepartnere med sannhet, dybde og mot. Dere er akkurat de naboene vi ønsker å ha.»

Scenen gjør voldsomt inntrykk sett i lys av dagens virkelighet på bakken. Man kan tenke at alle kriger og konflikter kunne blitt løst om de stridende bare var modige nok til å ha empati og å bli kjent med «den andre» – på ordentlig.

Sviket

I forkant av den høytidelige samlingen senere i Washington utveksler Yitzhak Rabin og Yasir Arafat brev. Arafat er tydelig: «PLO anerkjenner staten Israels rett til å eksistere i fred og sikkerhet.» Rabin svikter: «Israel anerkjenner PLO som representanter for det palestinske folket.» Misforholdet svir i øynene. Hvorfor er det så få av verdens ledere som etterlyser en israelsk anerkjennelse av at også palestinerne har rett til å leve i fred og sikkerhet? Siste del av filmen er en deprimerende – men informativ – framvisning av svik og tillitsbrudd hvor palestinerne gang på gang blir stående med en utstrakt hånd, tomt hengende i luften.

«Vi ble introdusert for hverandre som fiender, men i hverandre fant vi samtalepartnere med sannhet, dybde og mot.» Uri Savir, Oslo 1993

Der Abu Ala og Uri Savir representerer et troskyldig håp om en bedre morgendag, framstår stemmene til Yossi Beilin (som jobbet i utenriksdepartementet og spilte en nøkkelrolle i utviklingen av avtalen) og Hanan Ashrawi (palestinsk politiker i PLO) som sorgtunge og realistiske. Beilin så at palestinerne ble sviktet på punkt etter punkt i avtalen, noe som førte til problemer for de palestinske lederne – og han fryktet konsekvensene. Ashrawi på sin side gir uttrykk for skyldfølelse over å ha sviktet. «Det var personlig. Folk hadde håp. Vi trodde vi hadde greid det.»

Etter drapet på Rabin uttalte Arafat: «De drepte fredsavtalen.» Men Yossi Beilin var ikke villig til å gi slipp og gikk til Shimon Peres, med håp om at han ville ta grep og implementere avtalen. Dette var en unik mulighet – folket ville ha fred. Men Peres ga ham et mutt nei til svar. «Jeg tilgir ikke meg selv for at jeg ikke presset hardere. Øyeblikket kommer aldri tilbake.»

Norge hadde en lilletå inn i prosessen om opprettelse av staten Israel i 1947, med Trygve Lie – FNs første generalssekretær – som selverklært fødselshjelper. 45 år senere ble vi tildelt en lillefinger. Norge sviktet rettferdigheten ved begge anledninger. Og bærer dermed et særskilt ansvar for å bidra til å gjenopprette denne. Vi kunne begynne med å avslutte våpenhandelen til Israel – som gjøres via Nammo Tally i USA.

Kommentarer