De drepte blant oss

Her er ukas paradoks: Dødens skip utenfor Gaza kan skape en åpnere debatt for å finne en bedre løsning i Palestinaspørsmålet.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Drap. «Mitt skip er lastet med…» lyder en kjent barneregle. Fra nå av kan reglen forlenges til: «Mitt skip er lastet med… døde fredsaktivister».

Minst ti sådanne ble nemlig drept da israelske kommandostyrker mandag 31. mai bordet hovedskipet i fredskonvoien, «MV Mavi Marmara».

Bildene fra internasjonalt farvann har knapt vært å tro. Selv Rødts Erling Folkvord hadde på forhånd tatt det for gitt at Israel ikke ville angripe et skip med europeere. Men hovedskipet til de 663 fredsaktivistene fra 37 land, med over 10.000 tonn med utstyr til Gazas innbyggere, ble faktisk bordet og angrepet. Med døden til følge.

Sett i sammenheng med hvordan 1400 palestinere, en påfallende høy andel var kvinner og barn, ble drept i fjor vinter, er ikke de ti døde sjokkerende mange. Ei heller hvis vi tenker på de daglige overgrep sivilbefolkningen på Gazastripen utsettes for gjennom blokaden som Israel og Egypt iverksatte i juni 2007, etter at religiøse Hamas vant valget og tok over makten fra Fatah-bevegelsen.

Sjokkerer Gaza

Likevel er drapene på sivile fredsaktivister, om bord på en nødhjelpskonvoi i internasjonalt farvann, så unikt at også Gazas innbyggere sjokkeres – slik Ny Tids eksklusive korrespondent på Gazastripen, Ahmad Al-Kabariti, rapporterer i ukas utgave (side 24-25).

Om ikke annet viser hendelsen palestinerne at fredsfolk over hele verden følger deres sak, og er villige til å risikere sine liv for dem, slik de risikerer sine liv daglig.

Og samtidig er det et viktig poeng, som blant andre Nina Dessau og Iffit Qureshi påpeker i ukas kronikk (side 40-41), at noen av vår tids virkelige helter er israelere: Nemlig de fredsaktivistene i Israel som taler dagens regjering midt imot, eller de militærnekterne som nekter å bli med i en hær hvor man jevnlig står i fare for å drepe sivile (side 22-23).

Blant annet derfor blir det feil å legge all skyld over på «israeleres brutalitet» i dette tilfellet. Også fordi partene i dagens Israel-Palestina-konflikt er havnet i et dødelig favntak, som bare synes å bringe begge parter lenger ned mot havets bunn.

1948-problemet

Den høyreekstreme regjeringen i Israel virker mest å være barn av sin tid, eller avkom av sin region. Det er de større rammene som legger grunnlaget for dagens eskalerende oppførsel fra Israels side.

Det skapes en offermentalitet, på begge sider, som er noe av det verste tankegodsman kan bære på hvis målet er å skape et større håp om fred.

Det grunnleggende problemet synes å være den urettferdighet som oppsto med tvangsforflytningen av hundretusener av palestinske innbyggere i 1948. Inntil verdenssamfunnet, inkludert Norge, griper fatt i dette uløste problemet, synes en varig fredsløsning å være i det blå.

Énstatsløsning

Det evinnelige kravet, nedfelt i Osloavtalen, om å akseptere en tostatsløsning som det eneste fredsalternativ – synes også å være kontraproduktivt.

Inntil man aksepterer at det også kan finnes en tredje vei – der en énstatsløsning felles for israelere og palestinere kan være verdt å diskutere for å finne en vei mot fred – vil ikke debatten være uttømt.

Om ikke annet ligger her håpet: At tragedien til havs kan bringe fredsønsket til land og en mer frimodig debatt til torgs. ■

---
DEL