Bestill vårutgaven her

«De bein som er her, venter på dine.»

Hva lærer døden oss? En liten bok om frykt, forsoning og det ukjente
Forfatter: Bjørnar Berg
Forlag: Flux Forlag, (Norge)
DØDEN / Vår kritiker sammenligner her egne erfaring med sine foreldres død, med erfaringer som er beskrevet i Bjørnar Bergs bok Hva lærer døden oss?.

Jeg ble skutt en gang. Det var en sjamanistisk seremoni, jeg ble skutt og døde. Rammen rundt seremonien og måten den ble utført på, gjorde at det opplevdes som et helt reelt valg. Jeg døde på et vis. Hensikten med seremonien var å velge å komme tilbake til livet eller ikke og gjennom dette valget sette større pris på det mirakelet livet er, på tross av kriser og sorger. Jeg tror slike symbolske erfaringer med å dø har sin plass, også i et moderne samfunn som vårt. Filosofen Bjørnar Bergs essaysamling Hva lærer døden oss? minnet meg på denne erfaringen. Berg ønsker å skape rom for refleksjon, ikke bare om døden, men om livet. Tiden vi har som levende, er kort, møtet med døden får oss til å innse dette. Når døden er så skjult for oss, lever vi kanskje ikke livet til fulle slik vi kunne?

Forsoning med faren

Bergs bok bygger blant annet på erfaringer han gjorde da han fulgte sin kreftsyke far gjennom de siste månedene han levde. Forfatteren hadde hatt et komplisert forhold til faren, og det var perioder de ikke snakket sammen. Under dødsprosessen endret forholdet seg; faren ble mykere, og en forsoning kunne skje.

Vi deler flere erfaringen med døden, Berg og jeg, selv om jeg ikke som han ble forsonet med min far da han døde av kreft for 13 år siden. Jeg satt på palliativ avdeling og ventet på at pappa skulle bryte tausheten, men han gjorde det ikke. Han døde like taus som han hadde levd. Jeg kjente ikke pappa og ble ikke bedre kjent med han da han døde. Fra han fikk diagnosen til han var død, tok det kun seks måneder.

Jeg deler også Bergs oppfatning om at det snakkes for lite om døden, og at det kan være mer til skade enn gavn å gjemme den bort slik vi gjør. Jeg er takknemlig for at Berg har brukt tid på å skrive en slik bok. Den inviterer til ettertanke og kontemplasjon.

Min yndlingsbok i flere år nå har vært Japanese Death Poems (1998) av Yoel Hoffman, hvor vi blir introdusert for tradisjonen med å skrive et dødsdikt, ‘jisei’. Jisei ble ofte skrevet i de aller siste øyeblikkene av et liv. I boken er hundrevis av japanske dødsdikt oversatt til engelsk for første gang. Flere av dem ledsages av en kommentar som beskriver omstendighetene rundt dikterens død. En typisk omstendighet er slik. En zen-munk våkner og sier til sine frender: I morgen kl. 12 skal jeg vandre videre. De lager en fest, munken barberer hodet, tar på seg sine beste klær, skriver et dødsdikt og setter seg i lotus-stilling og dør kl. 12. Men hvor langt unna vår moderne dødsbevissthet eller dødsubevissthet er ikke en slik innsikt i egen død?

Gerd Altmann. Pixabay

Vår egen dødelighet

Hva lærer døden oss? er delt inn i tolv kapitler hvor Berg tar oss gjennom ulike eksistensielle spørsmål knyttet til døden. Han vandrer i knokkelkapellet som ligger i byen Évora i Portugal, et kapell fylt med knoklene og hodeskallene fra rundt 5000 skjeletter. Over inngangen til kapellet står det: «Vi bein som er her, venter på dine.» Munkene som bygde kapellet, ville ha innbyggerne til å huske på døden, memento mori.

Jeg hadde skrevet mye til mamma, som i brevs form, da jeg laget en forestilling om henne og hennes stadig voksende demens.

Berg tar også for seg etiske sider rundt dødshjelp, reflekter rundt nær-døden-opplevelser og deler tanker og teorier om livet etter døden. Også anger og forsoning er viktige temaer i boken.

- annonse -

Farens død binder samlingen sammen. Min opplevelse som leser er at Berg skriver bedre og dypere der hans egen erkjennelse vokser i takt med boken.

Avslutningskapittelet, «Nå lever vi», står derfor frem som det sterkeste for meg. Der er hans egen filosofering og refleksjon mest sentralt. Her knytter han det å stenge av for tanker om egen dødelighet sammen med vår sårbarhet på en innsiktsfull måte: «Vi trenger å akseptere sårbarheten. I bunn og grunn betyr det å akseptere vår egen dødelighet – denne egenskapen ved oss selv som før eller siden tvinger oss til å være helt sårbare og å gi slipp på all kontroll.» I møtet med døden har maskene en tendens til å falle, og mange tillater seg først da å vise sitt mest sårbare. Men hvorfor vente til døden kommer, spør Berg.

Å reise inn i døden

Døden er et mysterium, og det er mange mysterier knyttet til det å dø. Det er over ett år siden mamma døde nå. Den siste uken i hennes liv var jeg sammen med henne dag og natt på sykehuset. Dagen etter siste forestilling dro jeg til henne på sykehjemmet. Jeg lå i sengen med henne og holdt forsiktig rundt henne, forsiktig fordi hun hadde så mye smerter, da hun spurte om jeg kunne begynne å pakke kofferten hennes. Hun trengte undertøy og pass, sa hun. Jeg skjønte hva hun mente. Hun skulle krysse elven og reise inn i døden. Hva slags intelligens fikk henne til å erkjenne dette? Hun som ikke engang alltid visste hvem hun selv var? Var hun i nærheten av de japanske munkenes gnostiske kunnskap? I løpet av noen uker var hun død. Jeg fortsatte å skrive til mamma da jeg våket over henne den siste uken i hennes liv. Jeg trengte ikke å forsones med mamma; vi hadde løst alle knuter. Men vi kom allikevel nærere hverandre en noen gang. Jeg hadde skrevet mye til mamma, som i brevs form, da jeg laget en forestilling om henne og hennes stadig voksende demens:

«Du ligger så urørlig ved siden av meg, mamma. Bare pusten beveger deg stille ennå. Innimellom ser du på meg med det lange, gjennomtrengende blikket. Alle ord er borte. Hånden din er også slapp nå, den som før holdt så hardt rundt min, ligger kraftløs på dynen. I natt krøp jeg opp i sengen din igjen. Forsiktig la jeg armene rundt den tynne, tynne kroppen og fulgte deg med Morfeus et stykke inn i dalen der du er på vandring. Der dukket sangene frem fra skyggene, som levende skikkelser steg de frem i mørket. Sangene fikk stemme i min kropp, og jeg sang dem for deg. Vi ble sunget den natten. Blomstene som sov nedi jorden, våknet, vi så fløyelsgress, ridderspore og jomfrusko mens blodet brant i våre årer og våre hjerter falt til ro.

Han døde like taus som han hadde levd.

Lyckan kom og lyckan gikk den natten, og to små lette sko ble satt på matten, de var så trette, begge to, men nå skal de sove hele, hele natten. Sangene kom, melodiene kom. Du spilte på pianoet vårt i natt, som du gjorde da jeg var liten og skulle sove, jeg hørte de samme tonene som steg opp fra stua og opp til soverommet. Hver tone kom, hver pause, hver ansats. Pappa kom hem i natt og flikcan i Havanna satt og ventet i vinduet sitt. De kom alle sammen og fulgte deg videre inn i dalen, de tok hånden din og slipper ikke, slik jeg må.»

Jeg sang for mamma hele natten, sanger hun hadde lært meg da jeg var liten. Jeg kunne bare følge mamma et lite stykke, men sangene fulgte henne videre. Mamma ble sunget over elven.

Avatar photo
Nina Ossavy
Ossavy er scenekunstner og skribent.

Du vil kanskje også likeRelatert
Anbefalte