De amerikanske fengslenes strukturelle råskap

USAs behandling av sine innsatte får hard medfart i Marc Morjé Howards nye bok. Gjennom en detaljert sammenlikning med det europeiske fengselsvesenet setter han det amerikanske i skammekroken.

Et rasistisk helvete
Zoldnere er en latvisk filmregissør, kurator og publisist.
Email: astra.zoldnere@gmail.com
Publisert: 01.06.2018

Unusually Cruel: Prisons, Punishment, and the Real American Exceptionalism

Marc Morjé Howard

Oxford University Press

England/USA

Marc Morjé Howards bok Unusually Cruel gir en trinnvis analyse av fengslingsprosessen, forholdene i fengslene, rehabilitering og re-integrering i samfunnet, i henholdsvis USA og Europa. Boken tegner et sjokkerende bilde av den strukturelle råskapen amerikanske innsatte utsettes for. Den avslører også et system som ikke er designet for å redusere kriminalitet.

Statistikken sier alt: Det er flere mennesker bak murene i USA enn i noe annet land i verden. Mens USAs befolkning utgjør fem prosent av verdens befolkning, har landet nesten 25 prosent av verdens innsatte – syv til ti ganger mer enn i europeiske land. Grunnen til dette: Amerikanerne har erstattet mange av rettssakene med å «kjøpslå» om tiltale og straff («plea bargains»), hvilket i praksis innebærer at den tiltalte ofte innrømmer straffeskyld – med eller uten faktisk skyld – i frykt for å bli idømt enda hardere straff i en rettssal. Det gis dessuten gjennomgående lengre fengselsdommer i USA enn hva som er vanlig i Europa.

Et rasistisk helvete

Black Lives Matter-bevegelsen har allerede kastet lys på brutaliteten til det tungt bevæpnede amerikanske politiet, som skyter langt flere mennesker enn i noe annet vestlig demokrati. Howards beskrivelse av soningsforholdene svarer til bildene vi har blitt vant til i amerikanske blockbustere: overfylte og skitne fengsler, styrt av brutale fanger. For å overleve må man være beredt til å slåss. De innsatte er i konstant risiko for å bli utsatt for voldtekt og annen seksuell vold. De som ikke kan forsvare seg må alliere seg med de sterke – i bytte mot seksuelle tjenester.

«Plantasjefengsler» viderefører slaveriets rasistiske utbytting.

Noen av de innsatte får lov til å jobbe, med en lønn på noen få dollar om dagen. Ettersom antallet afro-amerikanske innsatte er seks ganger høyere enn antallet hvite, reiser dette etiske spørsmål knyttet til USAs historie etter slaveriet. Kort tid etter slaveriets opphevelse ble det vanlig praksis å leie ut innsattes arbeidskraft. Dagens massearrestasjoner fortsetter således den rasebasert undertrykkelsen og «plantasjefengsler» viderefører slaveriets rasistiske utbytting. Afro-amerikanere har med andre ord aldri fått muligheten til å lege sine kulturelle traumer og bærer som en konsekvens fremdeles slaveriets tunge bør på sine skuldre.

Et rasistisk helvete«Tough on crime». Harde omgivelser kan skape psykologiske traumer. Når de blir løslatt og kommer ut av helvete, har de tidligere innsatte fremdeles et svært innskrenket handlingsrom: I de fleste tilfeller er de ekskludert fra kommunale boliger, verken utleiere eller arbeidsgivere er interessert i folk med rulleblad – spesielt hvis de har mørk hud. Amerikanske fengsler tilbyr sjelden utdannelse eller andre rehabiliteringstiltak, dermed vender mange fanger tilbake til samfunnet med få ferdigheter å tilby på det åpne jobbmarkedet. At tilbakefallsraten er svært høy, bør derfor ikke komme som noen overraskelse.

 

Hvorfor har amerikanerne har skapt et så ineffektivt system? Den populistiske «tough on crime»-bevegelsen startet på midten av 70-tallet, i en tid da kriminaliteten var i vekst. Selv om situasjonen har bedret seg siden 90-tallet, støtter både republikanerne og demokratene fremdeles øye for øye-linjen i kriminalpolitikken. Howard forklarer dette med fire faktorer: rase, religion, politikk og økonomiske interesser. Den religiøse faktorens betydning kan diskuteres. Mens kristenfundamentalistene – som mange amerikanere, spesielt republikanerne, liker – nok kan utøve en viss innflytelse på den generelle holdningen til kriminelle, reiser dette argumentet spørsmål som bare en mer utfyllende analyse enn den man finner i boken, kan besvare. Rase, politikk og økonomiske interesser drøftes til gjengjeld grundig og med overbevisende argumenter.

Blodtåke

«Skal du lære et samfunn å kjenne, skal du dra til dets fengsler», skrev Dostojevskij. Mange beslutninger om fengselsvesenet – som i Europa tas av de politiske elitene og reguleres av Den europeiske menneskerettskonvensjonen – blir i USA overlatt til folket. Flertallet av amerikanerne støtter fremdeles både dødsstraff og harde soningsforhold. Aktorene og dommerne i de fleste delstatene er folkevalgte, og de offentlige valgresultatene viser at folket tørster etter blod. Når valgene nærmer seg, avsier dommerne oftere dødsstraff enn juryene.

Boken avslører et system som ikke er designet for å redusere kriminalitet.

Hvis henrettelser er populært, hva forteller det om samfunnet som sådant? Massene oppfører seg som strenge foreldre som tror at det å slå barna sine vil forebygge dårlig oppførsel i fremtiden. Men hva med makthaverne? Vel, her blir spillet enda skitnere: I USA går den politiske prosessen hånd i hånd med lobbyvirksomhet. Det begynner med de profittdrevne private fengslene, som huser rundt åtte prosent av alle amerikanske innsatte. I tillegg finnes en rekke andre selskaper som leverer varer og tjenester til både private og offentlige fengsler. Situasjonen er paradoksal: Skattebetalerne betaler enorme summer til private selskaper for å betjene et unødvendig høyt antall innsatte.

Halden fengsel

Den danske regissøren Michael Madsen laget en kortdokumentar (som del av Cathedrals of Culture i 2014) om Halden fengsel, som huser noen av Norges farligste kriminelle. Fengslet fikk tilnavnet «verdens mest humane fengsel» av Time Magazin i 2010. Det arkitektoniske mesterverket i Halden gjenskaper normale boforhold i så stor grad som mulig for å forberede de innsatte på returen til samfunnet. Og selv om det er naivt å tro at amerikanske fengsler vil komme i nærheten av standarden i Halden fengsel i overskuelig fremtid, gjør Howards Unusually Cruel det klart at systemene som fungerer best, er dem som konsentrerer seg om å rehabilitere kriminelle. Det ser dessverre ikke ut til at det beinharde systemet i USA vil bli rehabilitert snarlig. Ikke før akademikere, borgerrettsaktivister og de som former den humanistiske opinionen, blir sterkere enn lobbygruppene.

Kommentarer