Medforfatter: Jørgen Schnell (samfunnsgeograf).
Onsdag 2. september døde den amerikanske antropologen og anarkisten David Graeber uventet kun 59 år gammel. Både gjennom sitt akademiske virke og som politisk aktivist var han en original og grundig tenker som utøvet en enorm innflytelse.
I løpet av sin akademiske karriere var Graeber innom blant annet Yale og Goldsmiths, før han i 2013 ble professor ved London School of Economics. Som politisk aktivist var han mest kjent som deltaker i den såkalte anti-globaliseringsbevegelsen rundt tusenårsskiftet og for sin sentrale rolle i Occupy Wall Streets tidlige fase i 2011. Sistnevnte bevegelses berømte slagord «We are the 99 percent» krediteres ofte Graeber.
Humane økonomier
Typisk for Graeber var å på en lettfattelig måte ta for seg aktuelle problemstillinger folk kunne kjenne seg igjen i. Illustrativt er hvordan han valgte å avslutte etterordet til sitt magnum opus, bestselgeren Debt: The First 5000 Years (2011), med en vits:
MISJONÆR: Hvorfor ligger du og kaster bort livet ditt under et palmetre på stranden? SAMOANER: Vel, hva skal jeg ellers gjøre? MISJONÆR: Hva med å samle noen kokosnøtter, tørke dem og selge det som kopra? SAMOANER: Hvorfor skal jeg det? MISJONÆR: Du kan bruke pengene til å kjøpe en tørkemaskin, ansette folk og ekspandere virksomheten. SAMOANER: Hvorfor? MISJONÆR: Da kan du slippe å måtte gjøre mer fysisk arbeid og i stedet legge deg ned på stranden og gjøre … ingenting.
40 prosent av alle jobber er fullstendig meningsløse.
Denne vitsen bærer i seg mye av hva Graeber var opptatt av. Slik han så det, var alle økonomier til syvende og sist det han kalte «humane økonomier», som i bunn og grunn er systemer vi mennesker organiserer reproduksjonen av hverandre gjennom. Ensidig fokus på kapitalistisk verdiproduksjon, var for Graeber en elendig måte å leve på.
I slutten av Debt drømmer Graeber om at barn som fødes i dag, en gang vil at våre ideer om gjeld, arbeid, penger og vekst er forandret. Fordi den brutale makten imidlertid ofte slår ned mulige opprør, fordrer det at vi agerer som historiske aktører for å endre verdensbegivenhetene, ifølge Graeber. Gjør vi det, vil vi kunne oppleve at «om en generasjon eller to, vil ikke kapitalismen lenger eksistere».
Anarkismen
Veien dit så han i anarkismen. Graeber var anarkist, men nektet ettertrykkelig å identifisere seg som en. For ham var det nemlig et viktig poeng at anarkisme ikke er en identitet, men handlinger. Han beskrev dette som «å handle som om vi allerede var fri». Ved sin død var Graeber uten tvil den mest fremtredende samtidige tenkeren innen anarkistiske tradisjoner.
Men Graeber ville også endre våre vante forestillinger om hva som er mulig og umulig, rett og galt, normalt og rart. For å få til det, gjorde han hva den norske antropologen Marianne Gullestad ville kalt å fremmedgjøre seg fra det vante ved å se et problemkompleks satt til ulike tider og steder. Med andre ord gikk Graeber både historisk og antropologisk til verks. Graeber gikk til roten.
Den utbredte moralske oppfatningen at gjeld simpelthen må tilbakebetales, ble kraftig utfordret i post-finanskriseboka Debt. I Bullshit Jobs: A Theory (2018) rettet han skytset mot arbeid. Også denne boken traff tidsånden som en komét, nettopp fordi den fortalte oss noe vi allerede i underbevisstheten visste: 40 prosent av alle jobber er fullstendig meningsløse. Siden har «bullshit jobs» blitt noe av et standardbegrep for å beskrive meningsløst arbeid.
Mens antropologer og andre radikale i sin ungdom gjerne i sin alderdom orienteres mot det bestående og sentrum av politikken, var Graeber radikal til siste slutt. Dette nevnes ikke fordi det er hederlig, men fordi det synes absolutt nødvendig i en kapitalistisk verden på stø kurs mot klimakatastrofe.
Vi har mistet en uunnværlig kamerat.
Schnell og Vernegg er samfunnsgeografer.
