Dansk miljødissident i hardt vær

Vitenskaplig uredelig. Det var merkelappen miljødissidenten Bjørn Lomborg fikk fra det danske Forskningsrådet etiske komité forrige uke.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er boka «Verdens sande tilstand» som – lenge etter utgivelsen – har ført Lomborg ut i hardt vær den siste tiden. Lomborg omtaler seg selv som «den skeptiske miljøforskeren» (som bokas engelske originaltittel kan oversettes til), og har lenge hevdet at miljøbevegelsens – og de fleste miljøforskeres – beskrivelser av klodens tilstand er overdrevne og pessimistiske.

Opp mot bildet av en verden der miljøet stadig forringes, og der det trues blant annet av omfattende klimaproblemer, holder Lomborg fram et annet bilde: Han mener tvert imot at det skjer stadige forbedringer – og at mange av de tiltakene som foreslås av miljøbevegelsen og forskermiljøene gir «lite miljø for pengene».

Cost-benefit

Og nettopp «miljø for pengene» er det Bjørn Lomborg har gjort til ett av sine varemerker. Statistikeren, som han egentlig er, har argumentert sterkt for å legge «cost-benefit-analyser» (kostnad/nytte-analyser, på godt norsk) til grunn for alle beslutninger innen miljøområdet. Ett eksempel er en rapport fra Institut for miljøvurdering, som Lomborg leder, som slår fast at det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt å inkludere aluminiumsbokser i pantesystemet. Kritikerne, det vil si hele miljøbevegelsen og en lang rekke forskere, mener på sin side at kostnad/nytte-analyser bare er egnet til å slå fast hvordan et miljøproblem kan løses på best eller billigst måte.

Men Bjørn Lomborg har gått enda lenger: Han argumenterer for at hele føre var-prinsippet, som de fleste europeiske miljøpolitikere støtter seg til – i hvert fall i ord – er lite kostnadseffektivt. Lomborg mener for eksempel at det ville være billigere å bøte på konsekvensene av global oppvarming, enn å innføre miljørestriksjoner som forebygger drivhuseffekten. Han mener også at trusselen et redusert artsmangfold representerer, er overdrevet.

I media

For å underbygge sine synspunkter skrev Lomborg i 2001 boka «The sceptical environmentalist» («Den skeptiske miljøverneren» – «Verdens sande tilstand» på dansk). Boka kom ut på det velrenommerte britiske universitetsforlaget Cambridge University Press, og ble blant annet derfor tillagt stor tyngde. At en «miljøverner» og vitenskapsmann i seg selv talte miljøbevegelsen, FNs klimapanel og annen miljøekspertise midt imot vakte også oppmerksomhet. Dermed ble Lomborg hyppig gjest i avisspalter og debattprogrammer på fjernsynet – også i Norge. Rosende anmeldelser i The Economist, New York Times og Washington Post gjorde også sitt.

Dermed ble miljøforskere verden over, som håpet at boka ikke ville få oppmerksomhet om de bare ikke tok til motmæle, tvunget på banen. I Scientific American slaktet fire anerkjente eksperter Lomborgs bok, og det er særlig debatten i Scientific American som brukes som grunnlag for behandlingen i det danske Forskningsrådets Udvalg Vedrørende Videnskabelig Uredelighet. Der ble Bjørn Lomborg forrige uke «dømt. Det Lomborg særlig kritiseres for, er at han utelukker faktaopplysninger som ikke støtter opp om hans eget syn, at han fordreier fakta og statistikk og at han trekker bastante konklusjoner når dataene er usikre.

Etikkutvalget måtte også vurdere hvorvidt Lomborgs bok i det hele tatt kunne måles ut fra vitenskapelige kriterier – altså om den i det hele tatt er en «vitenskapsbok». Flertallet i utvalget mente at det faktum at Lomborg presenterer seg med akademisk tittel, at boka er utgitt på et universitetsforlag og at Århus Universitet, der Lomborg var ansatt, har ført boka opp på sine lister over ansattes publikasjoner taler for å vurdere den etter vitenskapelige kriterier.

Hånd i hanske

Men historien slutter ikke med underkjenningen av Lomborgs bok. Hans avvikende syn på miljøspørsmål førte ham nemlig inn som sjef for Institut for miljøvurdering for ett år siden.

Selve instituttet var Lomborgs egen idé, og tanken var altså en institusjon som gjorde kostnad/nytte-analyser innenfor miljøområdet – til tross for at Finansdepartementet i Danmark hvert år evaluerer pengeutnyttelsen innenfor de ulike budsjettområdene. Lomborgs sjanse kom da Danmark fikk en borgerlig regjering, som gjerne så at miljøområdet ble underlagt slik analyse. Det var som hånd i hanske for høyresidens partier, som både var skeptiske til å bruke penger på miljø og til å legge miljørestriksjoner og -avgifter på næringslivet, og som generelt mente at det var hensiktsmessig å måle politikken etter dens økonomiske verdi.

Rapporter

Institut for miljøvurdering ble opprettet for ett år siden, og har vært i aktiv virksomhet det siste drøye halvåret. I tillegg til rapporten om aluminiumsbokser, som er nevnt ovenfor, har instituttet blant annet presentert rapporter om knallertenes miljøskadelige effekter og om at resirkulering av papir ikke alltid er fornuftig. De har også lagt fram en rapport som viser at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å installere partikkelfiltre på dieselbiler. En egen rapport argumenterer for at Danmark heller bør gjennomføre tiltak for reduksjon av klimagasser i utlandet enn hjemme, og at dersom utslippene skal gjøres hjemme bør det skje ved å slutte å eksportere kullkraft til nabolandene. Profilen på instituttets rapporter er med andre ord ikke entydig – utover at de alle dreier seg om kostnad-/nytte-analyser.

Selv om instituttet var Lomborgs idé, valgte regjeringen ikke å ansette ham som leder for instituttet sånn uten videre. Det er instituttets styre som innstiller til miljøvernministeren, som i sin tur utpeker instituttleder. Få var vel likevel overrasket over at nettopp Lomborg fikk jobben. Nå er det mange som spør seg om Lomborg kan være sjef for instituttet, når det uttrykkelig kreves at lederen skal ansettes ut fra vitenskapelige kvalifikasjoner. De kvalifikasjonene er han jo nå «fratatt» av Forskningsrådet.

Krever avgang

Nå krever flere opposisjonspolitikere at det skal iverksettes en uavhengig granskning av instituttet, for å fastslå om instituttets arbeider preges av den samme vitenskapelige uredeligheten som Lomborg er «dømt» for.

«Miljøministeren har tidligere hevdet at Lomborg ble ansatt på basis av anerkjente vitenskapelige kvalifikasjoner. Nå kan Lomborgs berømte bok jo ikke lenger sies å være anerkjent vitenskap,» fastslår sosialdemokratenes miljøtalskvinne Pernille Blach Hansen ifølge den danske avisa Information. Avisen har forøvrig dokumentert at den nevnte aluminiumsboksrapporten er preget av den samme lemfeldige omgangen med kildematerialet som Lomborgs bok er kritisert for.

Siste kapittel så langt er at Lomborg har gått offentlig ut og sagt at han vil trekke seg som sjef for instituttet. Han skylder blant annet på at det ikke er særlig spennende å være sjef, sammenliknet med å være forsker, og at det blir mye administrasjon. Lomborgs nye utspill har fått instituttets styreleder til å overhøvle Lomborg offentlig, fordi han mener slike diskusjoner bør skje internt. Og med nye møter i instituttets ledelse, ser det ut til at Lomborg likevel fortsetter.

Statsminister Anders Fogh Rasmussen har likevel valgt å stå last og brast med Lomborg: «Dette er hans egne private overveielser. Men jeg vil gjerne gjenta at jeg har full tillit til Bjørn Lomborg, og vil absolutt beklage hvis han trekker den konsekvens at han skal tre tilbake,» sier Fogh Rasmussen ifølge Information.

---
DEL

Legg igjen et svar