Heidi Schrepfer sitter på knærne og strekker begge armene mot taket. De lange ermene på den kimono-lignende jakken henger ned mot golvet. Ansiktet hennes er vendt mot en buddhistisk altertavle med et bilde av en kvinne. Så fylles rommet med musikk og Heidi begynner å danse.
20 minutter senere dør musikken ut og Heidi smiler mot meg:
– “Ruby”, som var mors kallenavn, er ikke en dans som handler om sorg; den er en gledesdans om min mor som danser flamenco i himmelen.
Heidi er profesjonell danser, en som fusjonerer tradisjonell japansk dans med moderne dans. Hun er selv en fusjon mellom raser; hennes far er sveitsisk og hennes mor var japansk.
Var, fordi moren ble ett av mange jordskjelvofre da den japanske havnebyen Kobe uventet ble offer for det kraftige skjelvet i 1995 som målte 7,2 på Richters skala.
Våknet av skjelvet
Det skjedde den 17. januar, tidlig på morgenen. Heidi bodde, nå som da, i Kyoto, Japans gamle hovedstad som ligger en times reise med hurtigtog fra Kobe.
– Klokka kvart på seks våknet jeg og min mann Quintin av at hele huset ristet. Men ganske raskt fikk jeg telefon fra en venn som trodde at Kyoto var senteret for jordskjelvet. I og med at det ikke var noen ødeleggelser i nabolaget, tenkte jeg ikke mer over det, og gjorde meg klar til danseøving som jeg hadde på timeplanen den morgenen, forteller Heidi.
Først da hun og dansekollegaene hennes spiste lunsj senere på dagen, fikk hun vite at jordskjelvet hadde gått verst ut over Kobe.
– Da jeg kom hjem, lå en beskjed på telefonsvareren fra far hvor han sa at alt sto bra til med ham, men ikke med mor.
Heidi drømte likevel fremdeles ikke at moren kunne være drept. Men etter forgjeves å ha prøvd å komme gjennom på telefon, dro mannen hennes avgårde på motorsykkel for å finne ut hva som hadde skjedd med Heidis foreldre.
– Døde mens hun drømte
Mens hennes mann var i Ashia, bydelen i Kobe hvor foreldrene bodde, satt en venninne sammen med Heidi og ventet hjemme i Kyoto.
– Mors jakke, den jeg hadde på meg da jeg viste deg dansen min i sted, hang på veggen i rommet hvor vi satt. Plutselig kom et vindkast og blåste jakken ned fra veggen og tvers over rommet. Da visste jeg at mor var død, og jeg begynte å gråte, minnes Heidi.
Venninen noterte ned tidspunktet; klokka var 20.22.
Like etterpå ringte Heidis mann fra Ashia og fortalte det hun allerede visste; moren hennes – Yoko Uchiyama Schrepfer – var hentet ut død fra ruinene klokka 20.22.
– Hun ble 60 år gammel. Det var så mange døde i byen, lik ble fraktet hit og dit. Seint på kvelden fikk vi endelig fraktet liket av mor hjem hit til Kyoto. Men jeg tror mors ånd ble værende igjen i det ødelagte huset i mange uker.
Yoko hadde maksimal uflaks da jordskjelvet slo til den skjebnesvangre morgenen. Hun hadde sovnet på sofaen i stua foran TV-en, mens mannen lå og sov på soverommet i andre etasje. Kun den delen av huset hvor Heidis mor sov i, raste sammen og drepte henne.
– Jeg tror ikke en gang hun visste at hun døde. Hun var nok i sin egen drømmeverden, tror Heidi.
Myte om japanske kvinner
Dagen etter jordskjelvet ble det holdt likskue – otsuya – hjemme hos Heidi og mannen hennes, i henhold til buddhistisk tradisjon. I kista ble blant annet morens flamenco-klær lagt.
– Mor var en sterk kvinne; det er en myte at japanske kvinner er sky og stille. Hun var en Edo-ko, som henspeiler på det gamle navnet på Tokyo. Helt fra ungdommen danset hun, både tradisjonell japansk dans som kabuki og noh, og vestlige selskapesdanser og ballett. Da jeg var tre år gammel tok hun meg inn i dansen, forteller Heidi.
Men det var først da Heidi gikk på universitetet at moren begynte å danse flamenco.
– Flamenco har røtter i andre land, men japanerne kan relatere til lidenskapen i flamenco, sier hun.
Moren ligger nå begravd i familiegraven hennes i Tokyo. Men hjemme i danserommet til Heidi, står morens altertavle.
– Det er godt å ha altertavlen hjemme. Det gjør at jeg kan prate med henne og føle hennes nærvær.
Kontakt med avdøde
For nærværet opplever Heidi stadig, selv om det tok tid for henne å innse det.
– I måneder og år etter jordskjelvet gråt og gråt jeg, tenkte på alt jeg skulle ha snakket med henne om og bedt om unnskyld for. Jeg gredde ikke håret, ønsket ikke å våkne opp om morgenen og ville bare slutte med dansen, erindrer hun.
– Men da det sto som verst til med meg, fant jeg et brev fra henne som hun ikke hadde sendt meg. Der skrev hun at det viktigste i en mors liv, er barna.
Med årene begynte Heidi å føle en overnaturlig kontakt med moren. Hun som tidligere ikke hadde trodd på ånder og åpenbaringer, åpnet sansene for det ukjente.
– Nå føler jeg at det er kontakt mellom døde og levende, såvel som levende som ikke har møtt hverandre. Jeg har sett syner av min mor og besteforeldre når jeg besøker graven, har opplevd små tegn på nærværet av min mors ånder i hverdagen, filosoferer hun.
I samme øyeblikk som hun forteller dette, flyr en semi, en insekt på størrelse med en tommelfinger, rett på en liten bjelle som henger på veggen der vi sitter og prater på balkongen. Et pling bryter stillheten.
– Se der, nå er mor til stede, hun ville gi et tegn på at hun er med oss, smiler Heidi.
– En terapi for meg
Det skulle gå fem år før Heidi følte styrke nok til å lage “Ruby”.
– Etter jordskjelvet ville jeg ikke danse alene lenger. Jeg var ensom og måtte være sammen med folk hele tiden. Først med “Ruby”, som er en soloforestilling, turde jeg å stå alene på scenen igjen.
– “Ruby” ble som en terapi for meg, både personlig og kunstnerisk. Men første gang jeg skulle framføre stykket, var jeg livredd for at min mors ånder skulle ta meg med til dødsrike, fortsetter Heidi.
For å lage dansen, brukte hun terningkast-metoden, en type koreografi Heidi lærte under et opphold i Frankrike.
– “Ruby” består av seks deler. Jeg ville ikke la følelsene mine bestemme hvordan dansen skulle bli, så jeg lot terningene bestemme bevegelsesmønsteret, formene og rekkefølgen i dem. Det er likevel mye følelser i dansen, understreker hun, og forteller om overraskende stor respons på stykket, også fra utlandet.
Utfordrer tabuer
– Før mor døde, danset jeg mye for å vise meg fram for publikum. Nå er dansen livet mitt. Etter at jeg opplevde hvor sterk naturen er, har jeg innsett at jeg ikke vet hva som skjer i morgen.
Heidi synes at formidling av dans er viktig, og opplever dansen som virkelighet når hun står på scenen. Det er ikke lenger så viktig hvordan hun ser ut, om publikum sier til henne at dansen var vakker.
– En tåre kan forklare alt hvis den er ren og virkelig, sier hun.
Heidi opptrer månedlig rundt omkring i Japan, blander nihonju og moderne dans, og utfordrer de japanske tradisjonalistene og tabuer.
– De vet at jeg har studert nihonju, men også at jeg ikke er helt japansk. Derfor godtar de at jeg bryter tabuer, mener Heidi.
I november skal hun til Paris, hvor hun skal ha flere opptredener. “Ruby” og mors ånder tar hun helt sikkert med seg.
