Dansens frihetsrom

Filmen Bobbi Jene inspirerer til å komme mer i kontakt med egen kropp.

Margareta Hruza
Hruza er filmskaper.

Bobbi Jene

Elvira Lind

USA/Danmark/Israel

Som barn danset jeg på Den Norske Opera, og jeg hatet det. Jeg holdt ut i flere år før jeg følte meg stor nok til å si: «Nå slutter jeg!» Jeg trodde jeg hatet å danse, men der tok jeg feil. Jeg elsker å danse – det var den strenge disiplinen og de franske kommandoene jeg strevde med. Det hjalp heller ikke at vi måtte stille opp, én etter én, på den årlige eksamenen. Det var som å gå gjennom skjærsilden. Den fromme engelske ballerinaen forsto og lot meg improvisere: Jeg fikk høre fem minutter med pianomusikk én gang, så én gang til mens jeg danset slik jeg følte for. Dette var den store drømmen – endelig muligheten til å danse fritt etter sjelens ønske. Dette reddet meg, og jeg ble værende i ett år til før jeg sluttet. Men i skjul, hjemme alene, kunne jeg danse ballett hemningsløst som et uttrykk for mitt egentlig jeg.

Nært og nakent. Bobbi Jene Smith er en danser av helt andre dimensjoner, og det er nesten litt barnslig å trekke inn sine egne barndomserfaringer. Men hun gjør nettopp dét jeg gjorde i skjul hjemme: Hun danser uhemmet. Som hun sier i filmen: «Jeg ønsker å nå det stedet hvor jeg ikke har krefter igjen til å holde noe tilbake.» Filmen kan være litt skuffende for dem som håper på å få en ren dansefilm, for dette er mer et nært portrett av en kvinne som i sitt trettiende år er ved et vendepunkt i livet.

Mer et nært portrett av en kvinne ved et vendepunkt i livet enn ren dansefilm.

Kameraet er som en fortrolig venn, en flue på veggen, som fanger inn scener fra Bobbis liv. Det merkes at regissør Elvira Lind selv står bak kamera, for vi får en nærhet til subjektet som man vanskelig kunne ha oppnådd med flere i rommet. Nakenheten blir et naturlig element, og det er ikke besværlig å betrakte selv de mest intime stunder.

Batsheva Dansekompani. Vi møter Bobbi som en ledende danser for Ohad Naharins berømte dansekompani. Filmen består av scener fra hennes liv, og vi får ingen direkte forklaring på hvordan kompaniet fungerer eller hva Gaga movement language egentlig er – men vi fascineres av fragmentene vi ser. Naharins metoder betraktes som banebrytende i moderne dans og har allerede vært dokumentert i filmen Mr. Gaga av Tomer Heymann. Naharin er nokså unik som kompanileder i det at han er heteroseksuell og forguder kvinner. Her skal ingen kvinnelig energi holdes tilbake, og sterke lår, store pupper og spenstige ben får stor plass i hans stykker.

Vi enser at Ohad og Bobbi har vært elskere. «Hva er mitt liv uten Batsheva Dansekompani?» spør Bobbi seg selv mens hun tenker på å dra tilbake til sitt hjemland USA for å skape sitt eget kunstneriske uttrykk.

Regissøren selv står bak kamera og vi får en nærhet til subjektet man vanskelig kunne oppnådd med flere i rommet.

Som en rød tråd gjennom historien følger vi Bobbi Jenes ferske kjærlighetsforhold til sin ti år yngre elsker Or, som også danser i Batsheva-kompaniet. Vi ser deres gryende forhold når de betrakter hverandres dansekunst nærmest i skjul, i den uskyldige flørten når de danser sammen, og i intimiteten når de endelig er alene. Leken blir til alvor når Bobbi drar fra ham, og det forsterker fremmedfølelsen hun opplever til sitt eget hjemland.

Finner seg selv. I andre del av filmen observerer vi prosessen hvor Bobbi finner frem til sitt kunstneriske uttrykk. Filmatisk og uten så mange ord observerer vi den utålelige tyngden av ensomhet. Til rolig instrumental musikk blir de febrilske bevegelsene en form for danset desperasjon. Som en del av dansen slenger Bobbi en sandsekk i gulvet og masturberer på den til hun til slutt kommer i en veldig lang og ærlig orgasme. Det er ikke frastøtende eller pornografisk – erotikken er ren og naturlig, som hele hennes kropp. Effekten av den stille observerende mannen i plaststolen som skal gi en kunstnerisk vurdering av hennes dans, og lyden av trafikk durende i bakgrunnen, forsterker følelsen av ensomhetens kamp.

Bobbi savner Or, og forbereder seg til å fri til ham når han kommer til New York på besøk. Dette er den eneste gangen hun snakker til kameraet – når hun forklarer hvorfor hun velger å fri: Or synes ikke å ville ta initiativet. Kamera følger henne mens hun småløper ned gatene på Manhattan, nervøs for å møte Or. De setter seg i en stille bar, og Bobbi gjør seg klar til å stille det store spørsmålet.

Kameraet er på god avstand og filmer med lang linse, så vi kommer tett innpå og overhører ham si til henne: «Kanskje tenker vi likt, men vi er ikke på samme sted.» Kameraet mister fokus – ikke med vilje, men fordi regissøren er like sjokkert som Bobbi. Når kameraet igjen kommer i fokus, ser vi Bobbi, lamslått: «Men hva er meningen med alt jeg gjør hvis ikke du er her?» Hvor mange kvinnelige kunstnere har vel ikke begravet sin kunstnersjel for et kjærlighetsforholds skyld, tenker jeg. Heldigvis er Bobbis unge elsker klar over at hennes kunstneriske ambisjoner må frem, og forlater henne. Hjertesorgen gjør hennes neste dans bare enda mer opprivende og sannere. Nederlaget blir til seier og dansen hennes berører publikum enda dypere enn før.

Inspirerende. Mye av æren for at historien flyter så bra skal Adam Nielsen ha – med denne filmen vant han prisen for beste klipp på Tribeca Film Festival. Historien fortelles i strukturer vi gjenkjenner fra Hollywood-filmer, og gjør at vi ikke tenker over at det er en dokumentar vi ser. Hvem som er mesteren bak filmen er det vanskelig å si. For det første er filmens hovedperson et kunstverk i seg selv – en danser med kapasitet til å transformere seg selv gjennom det hun gjør. Vi forstår ikke helt hva hun jobber med, men ser at hun kjemper med en usynlig indre makt.

En blir inspirert til selv å komme mer i kontakt med sin egen kropp: Det ligger et potensielt mirakel i hver eneste bevegelse.

---
DEL