Dansens frihetsrom

Filmen Bobbi Jene inspirerer til å komme mer i kontakt med egen kropp.

Margareta Hruza
Hruza er tsjekkisk/norsk filmskaper og fast filmkritiker i Ny Tid.

Bobbi Jene

Elvira Lind

USA/Danmark/Israel

Som barn danset jeg på Den Norske Opera, og jeg hatet det. Jeg holdt ut i flere år før jeg følte meg stor nok til å si: «Nå slutter jeg!» Jeg trodde jeg hatet å danse, men der tok jeg feil. Jeg elsker å danse – det var den strenge disiplinen og de franske kommandoene jeg strevde med. Det hjalp heller ikke at vi måtte stille opp, én etter én, på den årlige eksamenen. Det var som å gå gjennom skjærsilden. Den fromme engelske ballerinaen forsto og lot meg improvisere: Jeg fikk høre fem minutter med pianomusikk én gang, så én gang til mens jeg danset slik jeg følte for. Dette var den store drømmen – endelig muligheten til å danse fritt etter sjelens ønske. Dette reddet meg, og jeg ble værende i ett år til før jeg sluttet. Men i skjul, hjemme alene, kunne jeg danse ballett hemningsløst som et uttrykk for mitt egentlig jeg.

Nært og nakent. Bobbi Jene Smith er en danser av helt andre dimensjoner, og det er nesten litt barnslig å trekke inn sine egne barndomserfaringer. Men hun gjør nettopp dét jeg gjorde i skjul hjemme: Hun danser uhemmet. Som hun sier i filmen: «Jeg ønsker å nå det stedet hvor jeg ikke har krefter igjen til å holde noe tilbake.» Filmen kan være litt skuffende for dem som håper på å få en ren dansefilm, for dette er mer et nært portrett av en kvinne som i sitt trettiende år er ved et vendepunkt i livet.

Mer et nært portrett av en kvinne ved et vendepunkt i livet enn ren dansefilm.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL