Dansbar historie

Barbara Ehrenreich har skrevet historien om gatefestenes politikk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[sosiologi] Dansefeber er ikke noe nytt fenomen, ifølge Barbara Ehrenreich. Og heller ikke noe som gjør seg best på tv. Det suggererende ved dansen, det som skaper vår kollektive sans for rytme, oppstår nemlig først når vi er deltakere, og ikke bare tilskuere, som hun skriver.

I Dancing in the Streets feller forfatteren bitre tårer over at menneskene har mistet denne kontakten med sin rytmiske fortid. Spontan utfoldelse i gatene var en gang limet som bandt samfunn sammen, slår hun skråsikkert fast. Nå er den menneskelige trangen til å bevege seg i takt tapt av synet, blitt korrumpert av kulturindustrien eller kuet av tonedøve makthavere, om de så er amerikanske kristne av den humørløse typen eller saudiarabiske wahabister.

Dansemani

Den nye boka til forfatteren bak Kjøpt og underbetalt og Lokket og lurt feirer med andre ord det menneskelige potensialet for kollektive gledesutbrudd i alt fra ringleik, via sufi-islam og afrikanske stammeritualer til VM i fotball.

Ehrenreich begynner imidlertid i riktig gamle dager. Kanskje ble rytmesansen til som et forsvar mot rovdyr, forestiller hun seg. Så følger vi festlighetene via de gamle grekernes dionysiske orgier, der tilhengerne danset i skogen om natten, og middelalderens karneval. Vi møter ekstatiske prester og 1950-tallets rockeopprør, den romerske Cybele-sekten, der mennene kastrerte seg selv, og utbrudd av dansemani i tyske og italienske byer på 13-, 14- og 1500-tallet.

Samtidig forteller boka historien om en langvarig kamp mellom folkets livslyst og elitenes tendens til å ville kvele den kollektive kroppsligheten som arbeidere og bønder, koloniserte og slaver har hengitt seg til som rekreasjon eller som religionsutøvelse gjennom århundrene. Den strekker seg tilbake til Romerriket og forsterkes igjen etter hvert som opprøret ble en del av den europeiske karnevalstradisjonen i senmiddelalderen. I våre dager er det de spektakulære, men pasifiserende mediebegivenhetene som truer den frilynte selvutfoldelsen.

Barbarisk og dyrisk

Analysen av den retorikken som tidligere ble brukt i slike angrep mot gatefestene gjør alene boka verdt å lese. Det er en slående likhet mellom de militaristiske romernes forfølgelse av dem som dyrket vinguden Bacchus, kirkens forbud mot festligheter i middelalderen, kolonistenes syn på de kolonisertes tradisjoner og etterkrigstidens motstand mot rock. Ritualene, festivalene eller konsertene ble ansett som barbariske og promiskuøse, syndige og dyriske. De fremmet homoseksualitet og – vel, vel – kannibalisme.

Her rører Ehrenreich utvilsomt ved noe vesentlig, nemlig vestlige eliters oppfatning av De andre, samt et svært puritansk trekk ved det (nord)europeiske sjelslivet, nemlig kravet om å stå imot suget fra «jungelrytmene».

Halvspekulativt

I det hele tatt utviser Ehrenreich en imponerende evne til å trekke slike paralleller. Dessverre krever flere av de originale hypotesene en mer overbevisende argumentasjon enn den hun har levert. Et av de mest spekulative kapitlene i Dancing in the Streets konstruerer for eksempel en sammenheng mellom 1600-tallets innstramning overfor festlighetene og en melankolsk epidemi som oppstod på omtrents samme tid blant britiske litterater. Et annet sted hevder forfatteren at Jesus og Dionysos var nært beslektet. Ja, kanskje var det slik at de tidlige kirkesamfunn formet myten om Jesus i Dionysos’ bilde, skriver hun. Det er vel bare kanskje.

Boka blir dessuten svakere jo nærmere vi kommer vår egen tid. At et fenomen som Love Parade, Berlins årlige gatefest med over en million deltagere, først blir nevnt mot slutten av etterordet, er symptomatisk for den mangelfulle framstillingen av utviklingen etter – la oss si – Woodstock. Det kan nok henge sammen med at forfatteren neppe har slått ut håret selv de siste tiårene.

---
DEL

Legg igjen et svar