Dans på lokalet

Nå vil alle danse til dum og deilig techno igjen. Er det bare et trendy blaff?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[raveparty] Klokka er fire om morgenen og 200 mennesker har bestemt seg for å droppe grønn Swix og søndagstur i Marka til fordel for grålysnings-gym til tung bass. Det er raveparty i et mørkt fabrikklokale på Grünerløkka i Oslo, og festen har knapt begynt.

Fra utkanten av dansegulvet ser folk ut som vuggende skygger, men strobelys avslører i blå glimt hvilken broket gjeng som beveger seg sammen. Streite studenter danser med oppbola og tatoverte motorsykkelbøller. Techno-entusiaster kutter luft med stive håndflater, side om side med stive rockegutter i svarte skinnjakker. En transvestitt skåler med noen pene jenter i støvletter og vinker til en spastisk fyr med en enorm klovnehatt på hodet. Det mildt sagt sammensatte klientellet holdes tilsynelatende sammen av et minste felles multiplum: Techno-rytmene fra DJ Tore Jazztobakks og DJ Electric Lanes platespillere. Og nei, vi har ikke tatt tidsmaskin tilbake til 1990-tallet. Dette er 2007.

– Det var sånn på tidlige houseparties og fester også. Det dukket opp alle mulige typer og gjerne folk som faller litt utenom alle andre miljøer. Noen ganger lurer jeg på hvor i alle dager disse menneskene kommer fra, forteller Tore Jazztobakk, alias Tore Gjedrem, før Electric Lane, alias Jen McConachie, bryter inn. Hun vil vise at technofester ikke trenger å være harry.

– Atmosfæren skal være god og åpen. Her finnes det ikke koder, og man kan uttrykke seg fritt.

Det er tydelige tegn på en renessanse for den enkle, elektroniske dansemusikken, både på klubber og i popmusikken. Stjerneprodusenter som Timbaland og Pharrell Williams har begge fått sansen for fengende trance-synther og tunge rytmer, noe man kan høre i låtene til både Justin Timberlake og Nelly Furtado, og på det hiphop-dominerte klubbgulvet er det nå technofiserte sjangere som Baltimore Beat og sørstats-hiphop som gjelder.

Fluorisert fest

Hippe tyske plateselskap som Kompakt og Get Physical spriter opp sin stramme kunsttechno med skamløse trance-elementer, mens ungdommen i Storbritannia gnir seg inn med fluoriserende gørr, tuter i plastfløyter og går bananas på raveparty. I Sverige brukte våre naboer fjoråret til å svinge seg til Balearic Beat; en sommerlig og dekadent dansetechno som oppsto på 1980-tallets Ibiza.

Også her i Norge virker danseføttene mer interessert i techno enn på mange år. Osloklubben Sunkissed flyttet akkurat til større lokaler og selger stadig ut hele billettbunken, mens bærumshousernes favoritt Hed Kandi nylig fylte Chateau Neuf. Under årets Bylarm i Trondheim var det også et realt raveparty med enormt lys- og lydanlegg, og denne uka åpner technoklubben The Villa på nesten 600 kvadratmeter i Oslo. I Bergen har enkel dansetechno har skapt svett samvær foran platespillerne i nesten to år allerede.

– Folk vil ha hardere og mer naiv techno. Gjerne laget av østerrikere og franskmenn med alt for store synther. Enkelte kvelder er også glowstickene tilbake, ler DJ Asel, alias Asle Brodin.

Han driver klubbkonseptet Hot! Hot! Hot! i Bergen sammen med Mikal Telle. Med konsepter som Digitalo og Powerblytt forvandler bergens-dj-er hver helg gallerikafeen Landmark til en kaotisk dansebule ved hjelp av dype dunk og hypnotiske rytmer. Brodin forteller at Landmark lenge har vært et tilholdssted for kunsthøgskolestudenter og spesielt interesserte, men at det med den nye dansetrenden har dukket opp et helt nytt publikum.

– Det er et streitere og yngre klientell enn før, uten at det påvirker stemningen på dansegulvet. De hyler, skriker og danser, sier Brodin, og mimrer tilbake til da klubbkulturen i Bergen lå uten puls.

– For fire-fem år siden var det helt dødt og nærmest umulig å få til et dansegulv her i byen.

Konfiskerer glowsticks

DJ Electric Lane merker også at danseviljen er en helt annen blant norske utelivsvankere i dag. I mange år har tilbudet for danseglade techno-entusiaster vært labert, men de siste årene har det tatt seg opp på begge sider av platespilleren. Hun tror interessen er hjulpet frem av teknologisk brobygging.

– Nå kan alle lage musikk hjemme på datamaskinen og programvaren har blitt lettere tilgjengelig og enklere å bruke. I tillegg kan man spre musikken over hele verden via internett, sier hun.

– Vi lever kun ett liv, og vi må danse nå som vi ennå kan. Folk fortjener å danse!

DJ Electric Lane

Sammen med Tore Jazztobakk har Electric Lane arrangert en god håndfull private fester i Oslo de siste årene. Nå skal de to dj-ene stå for booking og platespilling på den nye technoklubben The Villa som åpnet 22. februar. Målet er å bevare stemningen fra undergrunnsfestene, selv om ikke alle gamle rave-symboler er like velkomne.

– Vi konfiskerer glowsticks. Det har vært et stort gap i utviklingen av dansetechnoen her i Norge, og når vi nå starter opp igjen vil vi legge bak oss en del av de gamle klisjeene, ler hun.

Befriende dumskap

Trender kommer og går som tippeligatrenere, og det er ikke alltid lett å skille mellom viktige endringer i kulturen og det som bare er nok en glorete forside i musikkavisa NME. I slike tilfeller trenger man veteranblikket. Bård Torgersen sto sentralt i framveksten av ravekulturen i Norge på slutten av 1980-tallet, både som arrangør av fester og som musiker i band som Masters Ov Møh og SUPERskill. Han prøver å sette ting i perspektiv og ser seg over skulderen.

– På de første store ravepartyene kunne det komme 2000 stykker. Festene tiltrakk seg alle mulige typer og det dukket opp pønkere, metallfolk, gjengtyper og vestkantsosser.

Torgersen deltok blant annet på Xs To The Ravezone, et omreisende ravesirkus som besøkte landets mer rurale strøk. Artister som Mental Overdrive, Sadomaoistene og Origami fylte små puber fra Alta til Bø med strobelys, enorme lydanlegg og røykmaskiner. Torgersen oppfattet i stor grad ravebevegelsen som antipolitisk, og tror det tiltalte mennesker fra en rekke ulike miljøer i hele landet.

– Det var en hedonistisk og liberalistisk festkultur, der du ikke trengte å ta stilling til noe som helst. Musikken er jo designet for å skape felleskap på dansegulvet, og når du danser føler du at du lever i en lykkelig boble der verden utenfor festen ikke eksisterer.

Etter en periode med hemmelige fester i fabrikklokaler og idrettshaller vokste fenomenet, og det tok ikke lang tid før Rockefeller og Sentrum Scene begynte å huse den technodansende hopen. Samtidig åpnet osloklubber som Jazid og Headon utover på 90-tallet, og dro den elektroniske musikken i en mer sofistikert retning. Nå gjaldt sjangere som acid jazz, drum’n’bass, jazza techno og IDM (Intelligent Dance Music), framfor timevis med dansing til dunkende bass.

Parallelt med dette ble dansetechnoen ytterligere institusjonalisert fra 1.mai 1995, da rundt 6000 mennesker fylte Oslo Spektrum for første utgave av kjempefesten Hyperstate. Bård Torgersen synes miljøet etter hvert ble for ensartet og navlebeskuende.

– Hyperstate blåste opp de mest vulgære elementene ved ravepartyet. Alle kom med glowsticks, alle så like ut, alle var fjerne og drakk vann hele tiden. Det oppstod en etablert oppfatning om hvordan man skulle oppføre seg, noe som brøt med den opprinnelige følelsen av at alle mulige folk ble tiltrukket av en ny kultur de opprinnelig ikke var en del av.

Han skjønner likevel at lysten til å danse seg svett er tilbake.

– Det er befriende dumt! Det er som reggae eller danseband: Tre grep, dans på lokalet og enkel musikk som umiddelbart appellerer til felleskap. Nå har det lenge vært fokus på rockeband, posering og musikalsk briljering, og da tror jeg folk kan synes det er deilig å bare danse for fullt til enkel repetitiv techno, sier Torgersen

Ravemusikkens Ramones

Også den kommersielle trance- og dance-musikken, representert ved samleplater som Hard Dance Mania, Trancemaster og Ministry of Sound, merker en økende interesse for hard dansetechnno. Dag Krogsvold, styreformann i Voices Music, forteller at Hard Dance Mania 9 har solgt 13.000 eksemplarer i løpet av en måned.

– Det har skjedd veldig mye de siste tre årene også innenfor kommersiell trance og dance. Det virker som om interessen er på full fart tilbake med en ny scene bestående av unge folk, sier Krogsvold.

Den kommersielle dansetechnoen produseres i store mengder i Mellom-Europa, og blir på samme måte som dansebandsjangeren og bensinstasjon-country ofte oversett av musikkpresse og salgsbarometre, selv om den har en betydelig fanskare. Krogsvold reagerer når folk mener trance er dum og primitiv. Han mener tvert i mot mange av produksjonene er avanserte og intellektuelle.

– Fengende og energisk musikk er ikke nødvendigvis enkel og dum. Mange syntes nok The Ramones virket utrolig dumme da de holdt på, men jeg skulle likt å høre noen som mente det i dag.

Kunstkritiker og techno-entusiast Erlend Hammer ønsker også den harde og enkle elektroniske musikken velkommen tilbake til norske dansegulv, selv om han personlig foretrekker Ricardo Villalobos fremfor russetrance.

– Noe av kommersiell trance, som for eksempel tyske Scooter, er så utrolig dum at jeg nesten lurer på om den må være konseptkunst. Kanskje Bill Drummond fra KLF står bak, ler han, og mener dansetechnoen har likhetstrekk med minimalismen i samtidsmusikken.

– Den krever ikke fortolkning, bare erfaring. I tillegg er det avansert og imponerende at en tradisjon kan holdes så lenge i live. Fra ravepartyet går det jo en uavbrutt linje tilbake til hulemennesket, hevder Hammer.

Destruktivt dop

Et ikke ubetydelig forbruk av narkotika var blant årsakene til at ravebevegelsen smuldret opp utover 1990-tallet.

– Det råtnet litt på rot og ble slitent. I tillegg er det umulig å holde liv i et utested når ingen kjøper noe i baren fordi de er så rusa, forteller Bård Torgersen.

Han mener rekruttering av et nytt og ungt publikum er avgjørende for at klubbtechnoen denne gang skal leve lengre enn et middels bra nachspiel. Asle Brodin fra Hot!Hot!Hot! tror også narkotikabruken var med på å drepe det forrige klubbmiljøet, og er derfor fornøyd med Bergens nyfrelste technodansere.

– Alt dopet ødela publikum, aktører og renommé. Derfor er det utrolig viktig og positivt at det nye publikummet her virker dopfritt.

Kunstkritiker Erlend Hammer mener dansetechnoens framtid i Norge først og fremst er avhengig av at klubbene får lengre åpningstider.

– Det skapes ikke noen ordentlig klubbkultur når klubbene stenger halv fire. Alt det spennende skjer jo mellom fire og sju om morgenen!

Tilbake i det mørke fabrikklokalet på Grünerløkka roper DJ Electric Lane en programerklæring i dans gjennom technorytmene.

– Vi lever kun ett liv, og vi må danse nå som vi ennå kan. Folk fortjener å danse!

Ute på dansegulvet tar en fyr av seg på overkroppen. Noen uler mot taket og roper «party!». Klokka er halv fem på morgenkvisten og festen har knapt begynt.

---
DEL

Legg igjen et svar