Dagligdagse utfordringer i en pro-russisk bataljon i Ukraina

Their Own Republic vakte litt av et oppstyr ved filmfestivalen i Lisboa i fjor, grunnet filmens noe pro-russiske standpunkt. Allikevel gir den et interessant innblikk i en side ved den ukrainske konflikten som sjelden omtales i vestlige medier.
Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 02.01.2019

Det å stille spørsmålstegn ved antakelser gjennom film og debatt har en uvurderlig verdi, noe som Doclisboa – under ledelse av Cintia Gil og Davide Oberto – fremdeles tar på alvor. Deres standpunkt ble i midlertidig satt på prøve i år, da to ambassader krevde endringer i årets filmprogram. Mens den tyrkiske ambassaden protesterte mot den skrevne referansen til det armenske folkemordet og grusomheter som ble begått mot kurderne, krevde den ukrainske ambassaden at filmen Their Own Republic, regissert av russiskfødte Aliona Polunina, skulle fjernes fra visningslisten. Ifølge den ukrainske ambassaden reflekterte ikke filmen det som det internasjonale samfunnet har karakterisert som russiske stridshandlinger i landet. Doclisboa avviste ikke bare denne innblandingen utenfra, men erklærte også offentlig at de aktet å være et «område for diskusjon og ikke-sensur». Ved verdenspremieren på Their Own Republic dukket et halvt dusin aktivister fra det ukrainske samfunnet i Portugal opp, for å protestere mot visningen og dele ut flygeblad med overskriften «Doclisboa støtter terrorisme!». I en samtale vedgikk de at de ikke hadde sett filmen ennå, men nektet for gyldigheten av termen «borgerkrig», som var benyttet i traileren. De brakte etterpå sine høyrøstede protester mot annekteringen rent generelt, til en svært opphetet seanse med spørsmål og svar (Q&A).

Ingen nøytral tilnærming

Their Own Republic ble filmet i fjor, og tar oss med inn i dagliglivet til en pro-russisk bataljon i Jasnuvata – en krigssone i Donetsk, som for tiden er kontrollert av russiske separatister. Det er slett ikke første gang Polunina har brukt filmformatet til å utforske hvordan politikk i regionen spiller inn på dynamikken i mellommenneskelige relasjoner. Filmen The Revolution That Wasn’t (2008) – prisbelønt ved mange festivaler, inkludert ukrainske Docudays UA – fulgte Russlands forbudte nasjonale bolsjevikparti i et år. Hennes mellomlange Varya (2014) fulgte en matematikklærer fra Moskva med sympatier for Maidan, da hun reiste til Ukraina for å møte venner hun hadde skaffet seg på nettet.

De ukrainske fiendene forblir hele tiden stemmeløse, og oppfattes bare som de dumpe drønnene fra artilleriild.

Selv om årets film har mottatt støtte fra den russiske staten, er det ingen ting i hennes rekke av uavhengige produksjoner som skulle tilsi at hun er en propagandist med tunnelsyn. Når det er sagt, er det klart at hennes tilnærming til bataljonen i Their Own Republic ikke kan sies å være nøytral, selv om hennes intensjoner om å lage flue-på-veggen-opptak skyver hennes egen tilstedeværelse i bakgrunnen.

Et russisk smutthull

Regissøren presenterer ikke en regelrett glorifisering av mennene hun dokumenterer, men det virker som hun allikevel er fascinert av de machopregede aktivitetene deres. Hennes stolthet over å være akseptert som en fortrolig på dette høyst spesielle stedet er til å ta og føle på når de renser våpnene sine og stiller opp for inspeksjon. Soldatenes svakheter forårsaker mye tørr humor, særlig i det tilfellet der en full soldat deserterer og til slutt gir opp å gjemme seg. Situasjonen viser absurditeten og forvirringen i det som er nå er blitt livet de lever i denne utposten. Scenen er med på å gi soldatene et menneskelig ansikt. Derimot forblir de ukrainske fiendene deres uten stemme og oppfattes bare som de dumpe drønnene fra artilleriild.

I Q&A-seansen var Polunina henrykt over å få forherlige sin støtte til den russiske siden i konflikten, sammen med sin begeistring for soldatene. Dette er et vanlig symptom i en skyttergravssituasjon som ikke omfatter særlig kontakt med sivilbefolkningen og opposisjonen. Hun er vernet fra de faktiske kampene ved fronten, men er likevel i stor grad avhengig av dem for å være trygg.

Riktignok er det laget sterkere filmer om konflikten i Ukraina – først og fremst filmene til den halvt hviterussiske, halvt ukrainske regissøren, Sergej Loznitsa. Fra Maidan, et omhyggelig blikk inn i hjertet av revolusjonen i Kiev, til Donbass (utgitt i år), som inneholder surrealistiske opptak av krigen som et mediemanipulert forvrengt helvetelandskap.

Men det store flertallet av slike filmer som går festivalrundenes gang, har henvendt seg til de omvendte, ved å presentere et sterkt partisk, pro-ukrainsk perspektiv til overveiende sympatisk innstilte publikummere. Å se en film fra et russisk separatist-smutthull ga en frisk og ny opplevelse – selv om jeg hadde et håp om klarere innsikter.

Interessante mangler

Mens filmer som dem Loznitsa har laget, er nærmest overlesset med ideologi i sin fordømmende anklage om et korrupt Russland, byr Polunina på det motsatte. Hun har en neddempet framstilling av miljøet med en tilbakeholden, observerende tilnærming som tar soldatenes nærvær for gitt. I sum framstår det som en bekymringsløs avpolitisering av den separatistiske okkupasjonen. Livet er logistikk og ikke så mye mer i denne visjonen av soldater i sin daglige tredemølle. Vekten regissøren legger på det fysiske arbeidet – menn som hogger ved, stabler murstein, skjøtter husdyr – holder oss helt og holdent fast i en svært konkret tilværelse og en røff arbeidermentalitet.

Det er ingen ting i Poluninas rekke av uavhengige produksjoner som skulle tilsi at hun er en propagandist med tunnelsyn.

Et lite og ukommentert portrett av Putin som henger på veggen, er den eneste referansen til en meningshorisont utenfor regelverket for militær atferd. Følelsen av den lite glamorøse banaliteten ved den pågående krigen er informativ, og på et nesten beckettsk vis oppleves filmen til sjuende og sist allikevel som ufullført. Dokumentaren vitner allikevel om arbeidet til noen som mangler et modent grep om det som egentlig står på spill. Men måten filmen svikter på, er nettopp det som gjør den interessant. Den får deg til å sitte igjen, grublende over i hvilken grad en film skal være gissel for alt den utelater, som for eksempel blodbadet på den andre siden av frontlinjen, og som Polunina vegrer seg mot å forsøke å rettferdiggjøre.

Gratis prøve
Kommentarer