Dagens Tyrkia – og de lange linjene

Erdogan er en autoritær statsleder som forsøker å manipulere systemet til sin fordel – og støtten blant folket ser ut til å dale. Hva er det som foregår i Tyrkia?

Av: Ragnar Næss og Jørgen Lorentzen

Det som skjer i Tyrkia for tiden er både en dramatisk kursendring i landets forhold til Vesten og en fortsettelse av de problemene tyrkerne har hatt med å utvikle et fungerende demokrati. Den er dramatisk fordi tyrkerne helt siden slutten av 1700-tallet har forsøkt å etterlikne den modellen europeerne var i ferd med å utvikle – og en fortsettelse av problemene fordi det nå skjer nye maktovergrep mot folket i et land hvor reformatorer aldri helt har lykkes i å utvikle et fungerende demokrati. Det var gode ansatser i 1876, da progressive osmanere lanserte verdens første flerkulturelle parlament bestående av tyrkere, arabere, jøder, grekere og armenere – og dernest i perioden 1909–1913. Begge forsøk mislyktes som følge av krig og imperialistisk aggresjon fra Russland og Vesten. Men med Atatürk og kemalismen fikk Tyrkia omsider sin «vestlige modell» i form av et autoritært sekulært styre.
Viktigheten av demokrati ble likevel etter hvert forstått i landet. Tyrkia – som en rekke andre land – innførte parlamentarisme i 1945, og etter at Adnan Menderes’ Democrat Party i 1950 feide kemalistene av banen, skjedde et reelt regjeringsskifte. De militære lederne gikk da til president Inönü, Atatürks venn og etterfølger, og tilbød seg å fjerne den demokratisk valgte opposisjonen. Men Inönü skal ha svart at når de i så mange år hadde skrytt på seg vestlige verdier og å være tilhengere av demokrati, var de nødt til å følge opp dette i praksis. Menderes ble president, men svarte med å innsette sine politiske tilhengere i statsapparatet; og i 1960 tok kemalistene hevn, avsatte Menderes ved kupp, hengte ham og rensket statsapparatet for hans tilhengere. Vi ser her den logikken som gjentok seg i de senere militærkuppene i 1971 og 1980. I dag skjer det samme med Recep Tayyip Erdogan ved roret.

Erdogan slåss ikke bare for sitt politiske liv, men også for å unngå å havne i fengsel.

Erdogans fremvekst. Erdogan hadde sin politiske start under Necmettin Erbakan som fra 70-tallet av søkte å skape en plass for politisk islam i Tyrkia. Erdogan overtok etter hvert lederrollen i Erbakans parti, men ble dømt til fengsel for «å så splid» da han i 1998 fremførte et dikt som inneholdt følgende setning: «Moskeen er vår brakke, kuppelen er vår hjelm, minaretene er våre bajonetter.» Etter fengselsoppholdet grunnla han «Ak parti» – «Det hvite/rene partiet». I 2002 ble partiet landets største ved et valgskred, og kom i regjeringsposisjon. Valgseieren skjedde i samarbeid med grupperingen «Hizmet» («Tjeneste»), startet av imam Fethullah Gülen. Dette var også en religiøs bevegelse, men politisk var de tilhengere av parlamentarisk demokrati.
Det første politiske jordskjelvet som indikerte at Erdogans makt var truet og at han selv begynte å ta udemokratiske midler i bruk, kom i desember 2013. En rekke statsadvokater arresterte da 52 av Erdogans nærmeste medarbeidere og støttespillere for korrupsjon, hvitvasking av penger, underslag og smugling av gull i samband med en hemmelig «olje for gull»-transaksjon med Iran. Erdogan avsatte juristene og politiledelsen som hadde stått bak arrestasjonene. I løpet av de to neste årene ble hundrevis av presidentens motstandere arrestert på tvilsomt grunnlag, og sagt opp fra sine stillinger eller begge deler. Den liberale opposisjonens aviser ble nedlagt eller overtatt av regjeringstro folk. I ettertid er det nokså klart at de som anmeldte Erdogans støttespillere i 2013 høyst sannsynlig var knyttet til «Hizmet»-bevegelsen. Erdogan selv ble implisert ved at det ble spredt opptak av telefonsamtaler der han øyensynlig drøfter med sin sønn hvordan de skulle skaffe av veie svarte penger. Som en del kritikere sier sloss ikke Erdogan bare for sitt politiske liv, men også for å unngå å havne i fengsel. Skandalen i desember 2013 var opptakten til en rekke konflikter der hver konfrontasjon hittil har endt med mer makt til Erdogan.
Den kanskje viktigste av disse gjaldt kurderne i Tyrkia. Abdullah Öcalan, Kurdistans arbeiderpartis (PKKs) fengslede leder, støttet Erdogan helt frem til 2015 fordi han ga inntrykk av å ville løse kurderkonflikten med betingelser de kunne godta. Kurderne hadde siden 90-tallet også grunnlagt en rekke partier, som alle ble forbudt etter tur – for så å oppstå med et nytt navn og nye programmer. Det hittil siste i rekken er partiet HDP, som ved valget i juni 2015 brøt sperregrensen til parlamentet og sørget for at Erdogans parti mistet det absolutte flertallet.
Etter at forsøkene på å danne en koalisjon som kunne stille mot Erdogans Rettferds- og utviklingspartiet (AKP) brøt sammen sommeren 2015, annonserte Erdogan nyvalg i november – og gjenvant flertallet i parlamentet. En faktor som spilte inn i denne sammenhengen, var at Tyrkia begynte å bombe PKKs tilholdssted rett over grensen til Nord-Irak og derved fremprovoserte et lite gjennomtenkt opprør fra PKK. Krigen pågår fortsatt, om enn i et vesentlig mindre omfang enn på 90-tallet. Kurderne ble nøytralisert som politisk aktive, og mer enn 100 av lederne i HDP er fengslet i dag – deriblant lederen Selahattin Demirtas.
Erdogan begynte tidlig å føre en mer aggressiv utenrikspolitikk enn sine forgjengere. Mest spektakulært var hans krav om at president Assad i Syria måtte gå av etter demonstrasjonene våren 2011. Han sendte lastebiler med våpen for å støtte syriske opprørere, en operasjon som ble utført av den hemmelige sikkerhetstjenesten (MIT). Påtalemyndigheter og lokale militære i Adana-provinsen stoppet lastebilene og arresterte MIT-folkene. Opposisjonspolitikeren Enis Berberoglu fra det sosialdemokratiske partiet CHP lekket opplysninger om saken til pressen i mai 2015. Han ble nylig dømt til 25 års fengsel for dette.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here