Mange er nok ikke klar over at den psykoanalytiske teori, som opprinnelig ble utviklet av Sigmund Freud, er i konstant utvikling. Psykoanalyse er både en teori om menneskets følelses- og tankeliv, en behandlingsmetode og en forskningsmetode. Massimo Recalcati er en meget fremtredende psykoanalytiker og filosof som allerede har publisert 52 bøker. Problematikk rundt selvfølelse og utbredte spiseforstyrrelser blant unge er hans spesialområde. Pasientene han omtaler i bøkene sine, beskrives i en historisk og kulturell kontekst og gir oss et unikt innblikk i hvordan samfunnet påvirker vår psyke og atferd.
Det er bekymringsfullt at Norge bestemte i statsbudsjettet for 2020 å fase ut all støtte til utdanning i psykoanalyse. Det betyr at vi er i ferd med å miste et fag som gir oss dyp innsikt i vårt eget samfunn og de mekanismene som påvirker vår psyke. Bare raske løsninger i stedet for dybde?
Et traume, i likhet med en stor forelskelse, ønsker å vare evig.
Vi lever i en tid hvor alt problematisk, kjedelig og ødelagt fort blir byttet ut med noe nytt, uten at vi forsøker å reparere det gamle først. Slik forholder mange seg til sine emosjonelle relasjoner også. Recalcati kaller det dagens perverse fascinasjon for alt som er nytt, og han velger å se på evig kjærlighet som kilden til livets lykke.
Men hvordan oppnår vi en levende kjærlighet som varer livet ut? Og hva skjer når den ene forråder den andre med utroskap? Recalcati baserer sitt arbeid på den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan og hans filosofi om at ingen kan leve uten å ha en relasjon til den andre. Når man mangler relasjon til den andre, blir det et liv i mørke, et umenneskelig liv som ikke lenger gir mening. Kjærlighet betyr å være til stede. Ved å respondere på den andres behov gir man utrykk for at livet har en mening, og at man anerkjenner den andre. Når man mottar aktiv respons, kan man føle en form for tilhørighet.
Evig kjærlighet
Ifølge Recalcati er vår eksistens i det moderne samfunnet bygget på to løgner. For det første at vi er selvstendige og frie individer uavhengig av den andre. Og for det andre forestillingen om at alt som er nytt, gir oss mulighet til selvrealisering. Disse prinsippene spiller godt sammen med kapitalismens maskineri – det handler ikke lenger om å tilfredsstille våre behov, men om fortløpende å fremstille nye pseudobegjær som er umulig å tilfredsstille. Dette fører til en eksistens hvor man aldri helt når målet. Hver nye forelskelse blir presentert som det ideelle – men vanligvis tar det ikke lang tid før alt føles like trøtt og kjedelig som før. Jaget i seg selv gir ingen nye oppdagelser, og i likhet med det å dope seg begynner effekten av forelskelsen å falme når endorfin-nivået normaliserer seg.
Skal kjærlighet vare, må man ikke bare se på kjærlighetens nytelse som et mål i seg selv. Recalcati viser til Heidegger om at kjærlighet til et annet menneske tilsvarer opplevelsen av å bli berørt av et kunstverk: Den tillater en «gjenopprettelse av åpenheten til verden». Med andre ord, kjærligheten er like mektig som et kunstverk, den tillater oss å se verden med nye øyne – man opplever, erfarer og deler ting sammen, og dermed ser man verden fra to ståsteder og ikke bare ett. Det er dette perspektivet som gir følelsen av at noe er nytt. Slikt kan det nye vokse innad i forholdet i stedet for å være en utenforstående kraft som truer det.
«Love crime»
Det er først i den andre delen av boken at Recalcati kommer til kjernen av sin avhandling. Etter et besøk i et fengsel, hvor han møter flere innsatte som sitter inne for drap på kjæresten, blir han inspirert til å analysere hva som tidligere har blitt referert til som «crimes of passion» og «love crime». Her forsøker han å avdekke myten om at denne type kriminalitet er direkte relatert til kjærligheten til et annet menneske. Sjalusi, eiesyke og til og med det å idealisere et annet menneske er heller tegn på egen narsissisme og aggresjon.
Kapitalismens maskineri handler om fortløpende å fremstille nye pseudobegjær
som er umulig å tilfredsstille.
Recalcati viser også til arbeid og filosofiske analyser skrevet av tidligere fanger som overlevde nazistenes konsentrasjonsleire. Vold mot den andre er det sterkeste utrykk for manglende respekt for ham eller henne. De samme prinsippene gjelder også for vold i nære relasjoner – det har ingenting med kjærlighet til den andre å gjøre.
Tilgivelse
Recalcati mener tilgivelsen er en av kjærlighetens viktigste aspekter. Samtidig legger han til at ikke alt skal tilgis, siden det å tilgi betyr at man er villig til å glemme hendelser og legge dem bak seg. En tilgivelse krever en prosess, lik sorgen etter tap av en som står en nær.
Det finnes ikke større traume enn det å bli forlatt. Et traume kan endre på et menneskes virkelighetsoppfatning, og tilværelsen kan føles meningsløs og uendelig trist. Recalcati skriver videre at et traume, i likhet med en stor forelskelse, ønsker å vare evig. Det er traumets forbannelse, det ønsker evig repetisjon, om og om igjen vil det minne den som lider av det, på hendelsen og såre vedkommende. Om man ikke jobber med følelsene bevisst over lengre tid, kan sorgen bli til en evigvarende depresjon man ikke kan sette ord på. Å bearbeide sorg krever tid, oppmerksomhet og engasjement.
Recalcati tar for seg scenen der Jesus blir bedt om å dømme kvinnen som er beskyldt for å være utro. Jesus dømmer ikke, i stedet setter han seg ned ved siden av henne – og tegner på bakken en stund før han reiser seg opp og sier: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Recalcati analyserer denne scenen og forklarer tilgivelsen som en prosess hvor man går inn i seg selv og forsøker å leve seg inn i hvordan den andre har det. Det er Jesu gest til den utro kvinnen: å bøye seg ned på bakken, samle seg, gå over fra en ren straffende og hevngjerrig versjon av loven til en annen lov basert på kjærlighet og forståelse. Recalcati konkluderer med dette, at den som faktisk er i stand til å omstille seg og tilgi, har muligheten til å oppleve evig kjærlighet.
