Det er en kjent sak at historiske hendelser, som den franske revolusjon, kan framstilles som både komedie, tragedie og farse – og at historiens gjentakelser ironisk synes å spille over det samme registeret. Men hva er den rette sjangeren for å fortelle historien om internettrevolusjonen? National Geographics nettserie Valley of the Boom synes å foretrekke en blanding av farse og komedie, hvor en eventuell tragedie hører til senere kapitler. Temaet er opptakten til dotcom-krisen, da en merkelig ny teknologi som ble kalt «internett», revitaliserte den amerikanske pionermytologien.
Underlige pionerer
Serien følger tre selskaper som var forut for sin tid – The Globe.com, som var Facebook ti år før tiden, Netscape, som satset på nettlesermarkedet ti år før Google, og til sist Pixelon, som ikke bare var ti år forut for YouTube, men som også var forut for den teknologien det trengte for å fungere. Med andre ord var Pixelon langt på vei noe mellom en bløff og en drøm, et landskap der grunnleggeren, den sagnomsuste halvpsykotiske og fargerike «Michael Fenne», opererte som om han var født for oppgaven. Fenne, som egentlig het David Kim Stanley, blir i doku-dramaet mesterlig portrettert av Steve Zahn, som har en mopp-liknende frisyre med blekede krøller – en look som var en forkledning for kreditorene som forfulgte ham etter at han hadde vært fengslet for børssvindel. Fennes Pixelon var kanskje visjonært og forut for sin tid, men selskapet var også langt forut for den teknologiske utviklingen og nettets båndbredde – de var ikke i nærheten av å kunne levere den live-strømmingen av bilder de så sensasjonelt lovet investorer og publikum. Fellestrekket for hovedpersonene er at de gjennomlevde dotcom-boblen mellom 1995 og 2000 – men den hysteriske Fenne var en av dem som gikk til grunne, som kapteinen på et dåreskip av en nettbedrift, som likevel med en viss rett så seg selv som en heroisk oppdagelsesreisende.
De andre hovedpersonene i Valley of the Boom, som Marc Andreessen fra Netscape, blir spilt av skuespillere. The Globes Stephan Paternot kommenterer i tilbakeblikk i serien, samtidig som hans 22-årige selv blir spilt av Dakota Shapiro. Resultatet er et dobbelt persongalleri, der mange av karakterene omtaler hverandre, og der en lang rekke karakterer og ekte veteraner dukker opp i rask rekkefølge. Denne hektiske fortellerstilen passer til materialet, men i det forvirrende sammensuriet av møter, visjonære ideer, desperate budrunder og finansieringstokt, personlige konflikter og plutselige varp er det vanskelig å henge med i svingene. Selv der teknikalitetene er uklare, får vi en forbløffende innsikt i epokens berusende gullrush-atmosfære. Vi blir presentert for spisestedet eller dineren Bucks of Woodside i California, der en skisse på en serviett var nok til å lande millionkontrakter. Vi får møte en bilselger som forteller om hvordan pengene fløt og dagen da han solgte sju røde Ferrarier på en ettermiddag.
«Get Big Fast.»
Som i den imperiale og koloniale globaliseringen var den digitale globaliseringen preget av forsprangets logikk: Det gjaldt å bli stor først. GBF – eller «Get Big Fast» er et prinsipp som ikke bare dikteres av konkurransen mellom nettlesere eller andre likeartede tjenesteytere. Forventningen om eksponentiell vekst blir også presset fram av investorer som ser aksjene stige i været, og som frykter at et fall i kursen betyr ruin. Medgang må umiddelbart følges opp av mer medgang – ekte eller fingert. Dypere sett er forsprang i innovasjon et forsprang på verdenshistorien, på teknologiutviklingen og til tider også på lovverket.
Som 24-åring var The Globes Stephan Paternot blitt milliardær, men bare på papiret.
Den høyantennlige blandingen av radikal innovasjon og spekulativ finansøkonomi som førte fram mot dotcom-krakket, er en unik historisk engangshendelse som endret verden for alltid. Det historiske øyeblikket fornemmes av hovedpersonene, og motvillige og skeptiske investorer overtales til å tro på dette. Selve troen blir en avgjørende faktor for suksess, noe som for flere parter gjorde kappløpet med tiden til et nesten uutholdelig spennende sprang inn i det ukjente. Michael Fenne med de blonde englekrøllene er dypt religiøs og ser seg kallet av Gud når det kan hjelpe ham, mens han i neste omgang gjør seg skyldig i grove løgner og bedrag, brutale midler som alltid er helliget av målet.
I Paternots memoarbok fra årene med The Globe, skrevet ti år etter og gitt ut på nytt i sammenheng med serien, får vi innblikk i hvordan spillet fungerer. Da The Globe, som han hadde startet med kameraten Mike mens de fortsatt gikk på college, ble børsnotert, steg aksjene fra en verdi på 9 til 90 dollar i løpet av et øyeblikk, og Paternot måtte stålsette seg og venne seg til fluktueringer på opptil 30 millioner dollar pr. sekund. Som 24-åring var han blitt milliardær, men bare på papiret – for aksjene kunne ikke selges om han så ville det. Investorene hadde sikret seg retten til å selge først, hvilket de også gjorde da verdien på det overprisede firmaet dalte. Paternot måtte betale restaurantregningene av egen lomme og hadde knapt midler til å opprettholde driften av The Globe. Lettere ble det ikke da investorene anbefalte ham å kjøpe andre selskaper for å signalisere suksess og slik vekke tillit. Også disse andre firmaene måtte markedsføres offensivt og ekspansivt til tross for at de i likhet med hans eget selskap heller kunne trengt en langsom og tålmodig vekst, en mer skånsom drift. Investorenes interesser var rask og kortsiktig profitt. De eneste som profiterte på The Globe, var til sist spekulative investorer og daghandlere på børsen som kjøpte og solgte på riktig tidspunkt.
I ettertid – klok av skade
Etter fem år med ville oppturer og nedturer kollapset det sosiale nettverket The Globe for aldri mer å gjenoppstå. I et ettertenksomt etterord til boken – skrevet i 2018 – trekker Paternot lærdom av opplevelsen og råder unge oppfinnere og innovatører til å klare seg uten store investorer – da disse kjører for hardt på og sjelden setter firmaets vel i første rekke. Siden den gang har Paternot selv jobbet som investor og bygget opp alternative folkefinansieringsnettverk som Indigogo, som gir prosjekter rom til selv å kontrollere utviklingen – om enn innenfor mer beskjedne rammer. Han beklager aksjemarkedets prioritering av kortsiktig vinning, mens utviklerne står igjen med det møysommelige arbeidet det er å gjøre en visjon til virkelighet.
I det forvirrende sammensuriet av møter, visjonære ideer, desperate budrunder og finansieringstokt, personlige konflikter og plutselige varp er det vanskelig å henge med i svingene.
Paternots visjon med The Globe var å skape et sosialt nettverk som kunne sikre at ousidere som ham selv kunne komme i kontakt med hverandre, «så ingen trengte å være alene». Han var selvsagt også ute etter å tjene penger, men ville ikke gjøre det på prosjektets bekostning. Han beveget seg senere over i filmbransjen, og med sitt nye firma Slated prøver han å hjelpe uavhengige filmprosjekter fram i en verden der finansiering og produksjon ofte ender opp i et mareritt av søksmål og lammende kompromisser.
En tapt revolusjon?
The Valley of the Boom gir et bilde av en revolusjonstid der alt syntes å være mulig, inkludert en ny verden og et nytt samfunn. Oppfinnsomme og ivrige hackere og programmerere kunne få belønning for strevet og anerkjennelse på kjøpet. Den tidlige internettperioden med det intense teamarbeidet entusiaster frambrakte, har blitt kynisk utnyttet og skapte en generasjon av overarbeidede programmerere. Dette er hva Franco Berardi kaller kognitariatet – den diffuse klassen som selger sin egen kreativitet og intelligens.
I kraft av alle intervjuene med de opprinnelige deltakerne og en bestrebelse på etterrettelighet har National Geographic i underholdningsøyemed skapt et viktig historisk dokument om en kort periode av verdenshistorisk betydning. Med sin kvikke og innforståtte stil slekter serien på doku-dramaet The Big Short – om boligboblen og børskrakket i 2008. I likhet med denne filmen viser The Valley of the Boom at spillet er for stort til kunne endres fullstendig av aktørene – valgene de treffer, får uoverskuelige konsekvenser. Ville andre personer i de samme rollene ha valgt annerledes? Ville The Globe vært annerledes enn Facebook – eller er spillets logikk det avgjørende, uavhengig av idealister og idealer?
Internettimperiene Microsoft, Google og Facebook har skaffet seg nær full dominans over nettet i den vestlige verden, med en makt som er større enn mange nasjoners – men er langt på vei unndratt enhver demokratisk kontroll. I Kina har Tencent, Alibaba og andre giganter smeltet sammen til ett eneste gigasystem, kontrollert av myndighetene – som i sin tur bruker det til å kontrollere befolkningen. Som i politiske revolusjoner var også nettets framvekst preget av at idealistiske sammenslutninger og frie fora ble infiltrert av stadig større spillere med maktpolitiske interesser.
Revolusjonstider har i seg en livsinnstilling som er åpen og berusende. Nettopp dette gjør dem verdt å gå tilbake til: Det er fortsatt mulig å drømme om nye internettrevolusjoner.
