Om Dag Solstads nye bok Svingstol

Januar 1968

Hvordan bør en anmeldelse skje? Så vidt jeg kan se betyr en anmeldelse to ting: For det første at en søker å se forfatterens intensjoner og bedømme hvorvidt han har lykkes i sitt forsøk. For det andre at en karakteriserer forfatterens bok innenfor den verden som er gyldig for en selv. Det er en tosidig samtidig oppgave.

«Før var vi drømmere og derfor blinde. Vi leste aviser, verdenshistorie, kriminalromaner og oppdaget ikke forskjellen. Men årene gikk og endelig forandret vi oss.»

Slik åpnet Dag Solstads nye bok Svingstol, en samling prosatekster. I det korte sitatet finner vi en nøkkel til D.S.s verden. Den første setningen innleder oppgjøret med hans debutbok Spiraler, er oppgjør han tidligere har ført i et foredrag «Tingene og verden», trykket i Profil nr. 2/67. Det er et oppgjør med den esoteriske diktning, en diktning for et indre univers som projiserer sitt sinns opplevelser ut på tingene i verden.

Foredraget står for meg som et personlig vitnesbyrd, oppgjøret er et oppgjør med hans egen diktning, ikke nødvendigvis med den esoteriske diktning som sådan. Det er holdt i en klar form som interesserer i kraft av en nøktern ærlighet. I den første setningen i Svingstol har den personlige erfaring allerede fått en uheldig generell formulering av et «vi». Da pretenderer forfatteren straks mer og er unødig påtrengende, nesten som en dørselger. I siste setningen i sitatet aner vi en programerklæring som dette første prosastykket «Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger» senere sier: «Vi vil ikke forandre tingene våre til fugler og blomster. Vi vil la kaffekjelen være kaffekjelen og se den stå på frokostbordet, blank av aluminium og fylt med rykende kaffe. «I artikkelform har D.S. formulert en slik programerklæring i nevnte foredrag og i Vinduet nr. 2/67, Drømmeren er satt på båten, han maktet ikke verden. Det isolerte menneske går ut i verden for å se hvordan det står til der og han skriver om det han ser, for i det han navngir ting får han kontakt med dem. Det er en gammel magisk handling som gir mennesket makt til å være. Dikteren går rundt og hilser på verden. D.S. sier (som til seg selv): «En oppgave for en hverdagslitteratur må være å kartlegge ukebladenes og reklamenes innflytelse på våre oppfatninger, handlinger og ideer, i det hele i hvilken grad disse banale faktorer spiller en rolle. Og dette må ikke gjøres som tidligere ved en ovenfra og nedad holdning, en latterliggjørelse, satire, slik som norske forfattere hittil har behandlet den banale hverdag. Man må ta banalitetene på alvor, identifisere seg med dem, men selvsagt slik at man vet det er banaliteter man identifiserer seg med.»

Altså blir D.S.s prosastykker en form for sosiologisk praksis, han kartlegger det samfunn han lever i for på den måten å vekke mennesker til et forhold til dette samfunn. Han aksepterer holdninger i samfunnet samtidig som han utfordrer dem til å se seg selv.

«Bare ved å ta pop, banaliteter osv. alvorlig, kan man ha mulighet – jeg har ikke overdrevne forhåpninger om for stor mulighet – til å virke effektivt, til å være med på å forandre det samfunn vi er dømt til å være en del av.»

Det står for meg slik at D.S. ikke har nådd den avstand som samtidig er den nærværende identifikasjon med tingene. Han står bundet til tingene slik de har formet hans egen livsgang, og bare sjelden når han den frihet som driver hans analyse inn i «hjertet» av tingene. Han oppfyller ikke sitt program for han er ennu en drømmer og ingen gudekraft som både ser ting og former ting som var han objektivt tilstede i det subjektives sted.

Det må være en oppgave for «den sosiologiske praktikant» å bruke ord som står der i konkret kraft En må frigjøre sproget fra slagget som tidenes diktning har avleiret og fra bilder, påstander, begreper som peker ut over selve prosateksten, f. eks. i metafysisk himmel. (Det står her ugjort å se om det er mulig). Ordene må settes med et nærvær i selve teksten som unndrar dem kravet om en nærmere begrunnelse. D.S. bruker for mange ord, han bruker «drømme-ord» og klisjeer uten at disse sprenger seg selv og han synker ofte ned i en privat verden som nettopp er et psykologisk fengsel. Tekstene er for slappe, de griper ikke, de synes ikke nødvendige. De mangler for meg den spenning som er et indre liv i selve diktningen.

Det kan være at D.S. ikke vil kalle seg dikter, men det er en form for flukt. En kan analysere vårt samfunn og kartlegge menneskenes hverdag som sosiolog, men av sosiologen fordrer man vitenskap. Når D.S. skriver er han like mye oppdager, oppfinner, drømmer, byggmester som han er vitenskapsmann. D.S. skriver, for ham blir det et være eller ikke-være om han makter å forløse en verden. Dikteren forløser tingene. Det betyr ikke at han løser den fra jorden, men at han forløser dem i en funksjonssammenheng, han åpenbarer den immanente mening som ligger i situasjonen og bruker sin kraft til å bestemme sitt liv i hver ting, slik panteisten sier: Gud er i hver ting.

Det er ikke her snakk om et tradisjonelt dikterbegrep, men om dikterens værens-situasjon: Dikteren er det menneske som forløser verden i det han former verden i sitt bilde. For meg står det slik at dikterens værens-situasjon er et tre-dobbelt forhold. Å fange er det første, men ennu er ikke situasjonen gitt form. Det andre er å gi den form, men ennu er den uten farge, nyanser, kontraster, skjebne. Alt dette foregår samtidig, om hverandre og i hverandre som et tre-dobbelt forhold. Dikteren må lykkes i hver av komponentene, hvert ledd må fullbyrdes i en forløsning.

D.S har sans for det første: å fange situasjonen og evner for det andre: å formulere formen, men er blodløs for det tredje: å farge bildet og gi formen hjerte. Det er mulig D.S.s forsøk vil befrukte andre skribenter og at hans teori kommer til «å danne litteratur». Men Svingstol er mest en tidsbetinget bok som neppe overlever tiden selv, den tiden den forsøker å fange. Hvis tiden er en døgnflue, er D.S.s bok det også. For meg er D.S.s bok et forsøk på å overleve i en verden som er råtten, slik et menneske alltid forsøker å renvaske sine hender, men det synes meg at D.S. ennu ikke selv er ren nok til å kunne bryte ned verden for verdens egen skyld. Han henger ennu fast i sin private situasjon og hans måte å skrive på stivner i en ideologisk metode. En setning kom opp i meg under lesningen: Lett flyter dikteren over jorden og grunn er han.

Likevel ville jeg på et vis ikke unnvære D.S.s bok. Jeg liker ikke hans metodiske stil-løp, det er kjedelig, men av og til lykkes han i noe, f. eks. i «Novelle» som er en nøktern reproduksjon av hverdagens kretsløp, men med en djevelsk ondskap. Jeg synes også det er befriende oppe i den metodiske gjentagelse å lese «Moskva», en merkverdig blanding av alt: fortelling, artikkel, skildring, reportasje, skolebok, selvbiografi, kriminalhistorie, med usynlige overganger som slipper løs et fabulerende kaos. Ellers synes jeg best om de korte stykkene. Et av dem som virker forløst og avklaret: «Oppsøkte en gang», avslører samtidig den verden forfatteren selv er fange av:

«Oppsøkte en gang noen jeg kjente. Ble bedt inn og traktert med øl og smørbrød. Jeg forsøkte å fortelle noe, men fortalte alltid noe annet. Jeg lo mye og var vel støyende. Den jeg kjente lo også. Men mens jeg fortale og lo hele tiden og forsøkte å fortelle det jeg skulle fortelle, oppdaget jeg at jeg ikke hadde noe annet å fortelle en det jeg fortalte.»

Svingstol kan kanskje kalles en tids-nødvendig bok. Men- hva betyr det?

Dag Solstad: Svingstol,
en samling prosatekster
.
Aschehough.

---
DEL