Om Dag Solstads nye bok Svingstol

Januar 1968

Hvordan bør en anmeldelse skje? Så vidt jeg kan se betyr en anmeldelse to ting: For det første at en søker å se forfatterens intensjoner og bedømme hvorvidt han har lykkes i sitt forsøk. For det andre at en karakteriserer forfatterens bok innenfor den verden som er gyldig for en selv. Det er en tosidig samtidig oppgave.

«Før var vi drømmere og derfor blinde. Vi leste aviser, verdenshistorie, kriminalromaner og oppdaget ikke forskjellen. Men årene gikk og endelig forandret vi oss.»

Slik åpnet Dag Solstads nye bok Svingstol, en samling prosatekster. I det korte sitatet finner vi en nøkkel til D.S.s verden. Den første setningen innleder oppgjøret med hans debutbok Spiraler, er oppgjør han tidligere har ført i et foredrag «Tingene og verden», trykket i Profil nr. 2/67. Det er et oppgjør med den esoteriske diktning, en diktning for et indre univers som projiserer sitt sinns opplevelser ut på tingene i verden.

Foredraget står for meg som et personlig vitnesbyrd, oppgjøret er et oppgjør med hans egen diktning, ikke nødvendigvis med den esoteriske diktning som sådan. Det er holdt i en klar form som interesserer i kraft av en nøktern ærlighet. I den første setningen i Svingstol har den personlige erfaring allerede fått en uheldig generell formulering av et «vi». Da pretenderer forfatteren straks mer og er unødig påtrengende, nesten som en dørselger. I siste setningen i sitatet aner vi en programerklæring som dette første prosastykket «Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger» senere sier: «Vi vil ikke forandre tingene våre til fugler og blomster. Vi vil la kaffekjelen være kaffekjelen og se den stå på frokostbordet, blank av aluminium og fylt med rykende kaffe. «I artikkelform har D.S. formulert en slik programerklæring i nevnte foredrag og i Vinduet nr. 2/67, Drømmeren er satt på båten, han maktet ikke verden. Det isolerte menneske går ut i verden for å se hvordan det står til der og han skriver om det han ser, for i det han navngir ting får han kontakt med dem. Det er en gammel magisk handling som gir mennesket makt til å være. Dikteren går rundt og hilser på verden. D.S. sier (som til seg selv): «En oppgave for en hverdagslitteratur må være å kartlegge ukebladenes og reklamenes innflytelse på våre oppfatninger, handlinger og ideer, i det hele i hvilken grad disse banale faktorer spiller en rolle. Og dette må ikke gjøres som tidligere ved en ovenfra og nedad holdning, en latterliggjørelse, satire, slik som norske forfattere hittil har behandlet den banale hverdag. Man må ta banalitetene på alvor, identifisere seg med dem, men selvsagt slik at man vet det er banaliteter man identifiserer seg med.»

Altså blir D.S.s prosastykker en form for sosiologisk praksis, han kartlegger det samfunn han lever i for på den måten å vekke mennesker til et forhold til dette samfunn. Han aksepterer holdninger i samfunnet samtidig som han utfordrer dem til å se seg selv.

«Bare ved å ta pop, banaliteter osv. alvorlig, kan man ha mulighet – jeg har ikke overdrevne forhåpninger om for stor mulighet – til å virke effektivt, til å være med på å forandre det samfunn vi er dømt til å være en del av.»

Det står for meg slik at D.S. ikke har nådd den avstand som samtidig er den nærværende identifikasjon med tingene. Han står bundet til tingene slik de har formet hans egen livsgang, og bare sjelden når han den frihet som driver hans analyse inn i «hjertet» av tingene. Han oppfyller ikke sitt program for han er ennu en drømmer og ingen gudekraft som både ser ting og former ting som var han objektivt tilstede i det subjektives sted.

Det må være en oppgave for «den sosiologiske praktikant» å bruke ord som står der i konkret kraft En må frigjøre sproget fra slagget som tidenes diktning har avleiret og fra bilder, påstander, begreper som peker ut over selve prosateksten, f. eks. i metafysisk himmel. (Det står her ugjort å se om det er mulig). Ordene må settes med et nærvær i selve teksten som unndrar dem kravet om en nærmere begrunnelse. D.S. bruker for mange ord, han bruker «drømme-ord» og klisjeer uten at disse sprenger seg selv og han synker ofte ned i en privat verden som nettopp er et psykologisk fengsel. Tekstene er for slappe, de griper ikke, de synes ikke nødvendige. De mangler for meg den spenning som er et indre liv i selve diktningen.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here