Dag og natt i Ukraina: to korte oppdagelser

To av de mest særegne og bemerkelsesverdige premierefilmene i Rotterdam angikk Ukraina. En utspilles i svært ulike miljøer, både pastorale, nøytrale og urbane, mens den andre er gjennomført urban.

Young er fast kritiker for Modern Times Review

MASKIROVKA/Leninopad

Tobias Zielony/Anna Jermolaewas

Størrelse er ikke alt. Mens dette skrives, blir den ukrainske super-fjærvekt-bokseren Vasil Lomasjenko, med alle sine 60 kilo og 166 cm, betraktet som en av verdens to eller tre største aktive boksere. Som i boksekunsten, så også i filmen: I likhet med Lomasjenko slår korte filmer – på sitt beste – både kjapt og hardt, smeller til langt over det vekten skulle tilsi, og er ofte mer givende og tilfredsstillende enn filmer med konvensjonell lengde. Dette gjelder særlig eksperimentfilm, men også ikke-fiksjon.

En oversikt over europeisk dokumentarfilm for de siste par årene bør inneholde fremragende eksempler som Gabriel Abrantes’ A Brief History of Princess X (2016, 7 minutter), Arthur Summereders The French Road: Detroit MI (2015, 7 minutter), Mehdi Ahoudig og Anna Salzbergs We’ll Go to Neuilly, Inshallah (2015, 19 minutter), Lawrence Abu Hamdans Rubber Coated Steel (2017, 21 minutter), Aline Magrez’ No’i (2016, 21 minutter), Isabel Pagliais Isabella Morra (2015, 22 minutter) og Igor Bezinović’ Veruda: A Film About Bojan (2015, 34 minutter) – for bare å nevne en håndfull. Om den ikke gjør det, fremstår oversikten som enøyd.

De to filmene presenterer Ukraina på originale, informative og svært personlige måter.

Evnen korte dokumentarer har til å blende og fryde, ble demonstrert i rikt monn ved den 47. International Film Festival Rotterdam (IFFR), som ble arrangert fra 24. januar til 4. februar i den pulserende og multikulturelle nederlandske mega-havnebyen. Som en av de ærverdige (men fremdeles bitende) kjempene i filmfestivalkretser – med rundt regnet 300 000 besøkende årlig til visningene, utstillingene og side-programmene – er IFFR i virkeligheten fem eller seks ulike begivenheter på én gang, og enkelte av dem er bare løselig forbundet med film slik den tradisjonelt blir oppfattet.

Dette kan være både en styrke og en svakhet – når det gjelder arbeider med spillefilmlengde, kjemper Rotterdam for å konkurrere med Amsterdams IDFA (for lengre dokumentarer) og Berlin (for fiksjonsfilm). Men på visse områder er IFFR bedre. Kortfilmprogrammene er alltid omfattende, og de er godt kuratert: I år konkurrerte 22 titler om 3 like prestisjefylte Tiger-priser – av i alt 264 korte eller mellomlange filmer, inkludert 80 verdenspremierer.

Ukraina. Ved et heldig sammentreff berørte to av de mest særegne og bemerkelsesverdige av disse premierene Lomasjenkos hjemland – der en «glemt» krig med Russland fortsetter å ta og ødelegge liv hver eneste uke, selv om den ser ut til å ha forsvunnet fra den globale journalistiske radaren. De to filmene presenterer Ukraina på originale, informative og svært personlige måter, noe konvensjonelt objektive, tv-orienterte reportasje-dokumentarer ikke har så lett for å få til – og de er laget av kunstnere som tidligere har vært best kjent som stillfotografer.

Tobias Zielonys Maskirovka og Anna Jermolaewas Leninopad kunne ikke vært mer ulike, verken i form eller innhold. Ufortjent oversett av Tiger-juryen er Maskirovka provoserende, modig og sjokkerende – og for denne skribenten fortjente filmen prisen langt mer enn de tre faktiske prisvinnerne. Den inneholder rett og slett ni minutter med raskt vekslende bilder – filmen er blitt beskrevet av flere enn én kilde som en «animasjon» – og utfolder seg i total stillhet, uten åpnings- eller avslutningstekst. Filmen er angrepslysten og kompromissløs i sin tydelige intensjon – å kaste oss inn i et ungt, hedonistisk kievmiljø, mot et bakteppe av politisk virvar. Filmens eksplosjon av bilder og energi i den korte tiden den varer, er en del av Maskirovkas appell og sjarm.

«Korte» filmer, vanligvis laget med små eller ingen hensyn til kommersielle interesser, har den store fordelen overfor sine lengre søskenbarn at de er akkurat så makelige eller korte som de trenger å være; dersom en kunstner ønsker å uttrykke seg gjennom et 3 sekunders gif-bilde eller en 45-minutters «henslengthet», tillater formatet henne å gjøre nettopp det. Budsjettene er oftest beskjedne, av og til under lavbudsjett, men opptak og redigering kan gjøres kjapt og uten store omkostninger fordi en snuoperasjon kan gjennomføres på et blunk – mens helaftens dokumentarer ofte kjører seg fast i komplekse, endeløse finansieringsforhandlinger og komplikasjoner med postproduksjonen.

Som et grundig utført antropologisk-etnografisk arbeid dokumenterer Leninopad hvor mange ulike meninger det er i Ukraina om Lenin og det han representerer.

Kortfilmer er også et unikt rom hvor ulike kunstarter kan møtes, ved at de gir etablerte navn innenfor andre disipliner muligheten til å ta nye utfordringer og få et bredere nedslagsfelt. En av de mest feirede billedkunstnerne i dagens Østerrike, Anna Jermolaewa, ser ut til å erobre nytt publikum med Leninopad, som er seervennlig nok til at den er sikret betydelig oppmerksomhet på festivaler de kommende månedene.

Et førstepersons reise-essay. Jermolaewa ble født i det som nå er St. Petersburg i 1970, da byen ennå bar Lenins navn. Den dissident-innstilte Anna flyktet fra landet som 18-åring, via Polen til Østerrike, hvor hun ble installert i en flyktningleir i Traiskirchen, sør for Wien. Hun har bodd i byen siden 1989. Leninopad er et førstepersons reise-essay, utilgivelig rufsete og til og med litt tilsiktet amatørmessig til tider – selv om fotografens begavede øye for komposisjon er innlysende andre ganger. Jermolaewas geniale tilnærming er umiddelbart fengslende: Hun reiser rundt i landet på jakt etter tomme sokler, hvor det for kort tid siden stod leninstatuer, mens hun samtaler med hvem som helst som måtte være i nærheten.

Hun svipper fra sted til sted og samler kjapt en oversikt over tomme sokler, knuste søyler og «amputerte» rester av statuer. Som oftest har lokalbefolkningen vage, eller ingen, tanker om hvem som var ansvarlig – «de kom klokken to om natten» er en typisk kommentar – selv om det hender at noen peker på representanter for reaksjonære politiske organisasjoner som Svoboda («frihet»)-partiet.

Jermolaewa går ikke inn på bakgrunnshistorien i løpet av de 22 minuttene, men «Leninopad» («leninfall»)-fenomenet er svært grundig behandlet andre steder. I 1991 var det over 5000 leninstatuer i det nylig uavhengige Ukraina. Etter maidandemonstrasjonene i 2013, og den påfølgende utskiftingen av regjeringen, har antallet statuer stadig minket. Denne prosessen akselererte etter at et kontroversielt forbudsforslag ble gjort til offisiell lov og signert av president Porosjenko i mai 2015.

Jermolaewa – som selv tar hånd om kamera, redigering og lydarbeid – startet prosjektet sitt sommeren samme år. I 2017 ble fotografiene og video-delene utstilt for første gang, og det er de sistnevnte som utgjør kortfilmen Leninopad. Som et grundig utført antropologisk-etnografisk arbeid dokumenterer den hvor mange ulike meninger det er i Ukraina om Lenin og det han representerer: Lokalbefolkningen gjentar gang på gang at statuen «ikke sjenerte» dem, mens andre har atskillig skarpere synspunkter i begge ender av spekteret. Ved i hovedsak å fokusere på de tomme soklene skaper Jermolaewa et panoramisk og lettere komisk portrett av Ukraina via landets landsbyer, byer og storbyer – fra urbant forfall til idylliske, nærmest landlige omgivelser, med buskap som stjeler oppmerksomheten.

Maskirovka skildrer de techno-frelste i deres nattlige miljø.

Subkultur. Maskirovka er imidlertid gjennomført urban, og frukten av Zielonys dypdykk i Kievs techno-scene – mer spesifikt verdenen til transemiljøet – mellom oktober 2016 og juli 2017. Zielony ble født i Wuppertal i 1973, og har lenge skildret unge subkulturer i byer rundt omkring i verden. Han har beveget seg til de modige ytterkantene for å undersøke hvordan unge menneskers forsøk på å uttrykke seg blir formet når de eksponeres for massemedier. Filmen henter tittelen fra den gamle sovjetisk/russiske «lureri»-taktikken i krigføring (Zielony sier at begrepet her «refererer til den sårbare og lumske situasjonen protagonistene lever og handler i») og skildrer de techno-frelste i deres nattlige miljø. Raskt pulserende rytmer etterlikner strobelysene på dansegolvet og illegale LGBTQI-klubber, der de overdrevent sminkede og kledde hedonistene samles i hemmelighet etter mørkets frembrudd.

Filmen ble opprinnelig presentert i gallerier, sammen med 42 fotografier (som også er samlet i bokform) – noe som viser at filmen eksplisitt er ment å være impresjonistisk fremfor journalistisk. Og Zielony er, som de fleste kunstnere, varsom med merkelapper: «Jeg har følelsen av at dokumentarer byr på mer fiksjon enn fiksjonsfilmer gjør.» Men som et dypdykk ned i hvordan Kiev midt på 2010-tallet føltes for byens beleirede, ukuelige, trassige og unge innbyggere, er dette virkelig et uimotståelig kraftfullt dokument. Bryskt og modig hamrer filmen løs, som Lomasjenkos venstre.

Filmen MASKIROVKA kan strømmes her snart

---
DEL