Dag og natt i Ukraina: to korte oppdagelser

To av de mest særegne og bemerkelsesverdige premierefilmene i Rotterdam angikk Ukraina. En utspilles i svært ulike miljøer, både pastorale, nøytrale og urbane, mens den andre er gjennomført urban.

Young er fast kritiker for Modern Times Review

MASKIROVKA/Leninopad

Tobias Zielony/Anna Jermolaewas

Størrelse er ikke alt. Mens dette skrives, blir den ukrainske super-fjærvekt-bokseren Vasil Lomasjenko, med alle sine 60 kilo og 166 cm, betraktet som en av verdens to eller tre største aktive boksere. Som i boksekunsten, så også i filmen: I likhet med Lomasjenko slår korte filmer – på sitt beste – både kjapt og hardt, smeller til langt over det vekten skulle tilsi, og er ofte mer givende og tilfredsstillende enn filmer med konvensjonell lengde. Dette gjelder særlig eksperimentfilm, men også ikke-fiksjon.

En oversikt over europeisk dokumentarfilm for de siste par årene bør inneholde fremragende eksempler som Gabriel Abrantes’ A Brief History of Princess X (2016, 7 minutter), Arthur Summereders The French Road: Detroit MI (2015, 7 minutter), Mehdi Ahoudig og Anna Salzbergs We’ll Go to Neuilly, Inshallah (2015, 19 minutter), Lawrence Abu Hamdans Rubber Coated Steel (2017, 21 minutter), Aline Magrez’ No’i (2016, 21 minutter), Isabel Pagliais Isabella Morra (2015, 22 minutter) og Igor Bezinović’ Veruda: A Film About Bojan (2015, 34 minutter) – for bare å nevne en håndfull. Om den ikke gjør det, fremstår oversikten som enøyd.

De to filmene presenterer Ukraina på originale, informative og svært personlige måter.

Evnen korte dokumentarer har til å blende og fryde, ble demonstrert i rikt monn ved den 47. International Film Festival Rotterdam (IFFR), som ble arrangert fra 24. januar til 4. februar i den pulserende og multikulturelle nederlandske mega-havnebyen. Som en av de ærverdige (men fremdeles bitende) kjempene i filmfestivalkretser – med rundt regnet 300 000 besøkende årlig til visningene, utstillingene og side-programmene – er IFFR i virkeligheten fem eller seks ulike begivenheter på én gang, og enkelte av dem er bare løselig forbundet med film slik den tradisjonelt blir oppfattet.

Dette kan være både en styrke og en svakhet – når det gjelder arbeider med spillefilmlengde, kjemper Rotterdam for å konkurrere med Amsterdams IDFA (for lengre dokumentarer) og Berlin (for fiksjonsfilm). Men på visse områder er IFFR bedre. Kortfilmprogrammene er alltid omfattende, og de er godt kuratert: I år konkurrerte 22 titler om 3 like prestisjefylte Tiger-priser – av i alt 264 korte eller mellomlange filmer, inkludert 80 verdenspremierer.

Ukraina. Ved et heldig sammentreff berørte to av de mest særegne og bemerkelsesverdige av disse premierene Lomasjenkos hjemland – der en «glemt» krig med Russland fortsetter å ta og ødelegge liv hver eneste uke, selv om den ser ut til å ha forsvunnet fra den globale journalistiske radaren. De to filmene presenterer Ukraina på originale, informative og svært personlige måter, noe konvensjonelt objektive, tv-orienterte reportasje-dokumentarer ikke har så lett for å få til – og de er laget av kunstnere som tidligere har vært best kjent som stillfotografer.

Tobias Zielonys Maskirovka og Anna Jermolaewas Leninopad kunne ikke vært mer ulike, verken i form eller innhold. Ufortjent oversett av Tiger-juryen er Maskirovka provoserende, modig og sjokkerende – og for denne skribenten fortjente filmen prisen langt mer enn de tre faktiske prisvinnerne. Den inneholder rett og slett ni minutter med raskt vekslende bilder – filmen er blitt beskrevet av flere enn én kilde som en «animasjon» – og utfolder seg i total stillhet, uten åpnings- eller avslutningstekst. Filmen er angrepslysten og kompromissløs i sin tydelige intensjon – å kaste oss inn i et ungt, hedonistisk kievmiljø, mot et bakteppe av politisk virvar. Filmens eksplosjon av bilder og energi i den korte tiden den varer, er en del av Maskirovkas appell og sjarm.

«Korte» filmer, vanligvis laget med små eller ingen hensyn til kommersielle interesser, har den store fordelen overfor sine lengre søskenbarn at de er akkurat så makelige eller korte som de trenger å være; dersom en kunstner ønsker å uttrykke seg gjennom et 3 sekunders gif-bilde eller en 45-minutters «henslengthet», tillater formatet henne å gjøre nettopp det. Budsjettene er oftest beskjedne, av og til under lavbudsjett, men opptak og redigering kan gjøres kjapt og uten store omkostninger fordi en snuoperasjon kan gjennomføres på et blunk – mens helaftens dokumentarer ofte kjører seg fast i komplekse, endeløse finansieringsforhandlinger og komplikasjoner med postproduksjonen.

Som et grundig utført antropologisk-etnografisk arbeid dokumenterer Leninopad hvor mange ulike meninger det er i Ukraina om Lenin og det han representerer.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.