Størrelse er ikke alt. Mens dette skrives, blir den ukrainske super-fjærvekt-bokseren Vasil Lomasjenko, med alle sine 60 kilo og 166 cm, betraktet som en av verdens to eller tre største aktive boksere. Som i boksekunsten, så også i filmen: I likhet med Lomasjenko slår korte filmer – på sitt beste – både kjapt og hardt, smeller til langt over det vekten skulle tilsi, og er ofte mer givende og tilfredsstillende enn filmer med konvensjonell lengde. Dette gjelder særlig eksperimentfilm, men også ikke-fiksjon.
En oversikt over europeisk dokumentarfilm for de siste par årene bør inneholde fremragende eksempler som Gabriel Abrantes’ A Brief History of Princess X (2016, 7 minutter), Arthur Summereders The French Road: Detroit MI (2015, 7 minutter), Mehdi Ahoudig og Anna Salzbergs We’ll Go to Neuilly, Inshallah (2015, 19 minutter), Lawrence Abu Hamdans Rubber Coated Steel (2017, 21 minutter), Aline Magrez’ No’i (2016, 21 minutter), Isabel Pagliais Isabella Morra (2015, 22 minutter) og Igor Bezinović’ Veruda: A Film About Bojan (2015, 34 minutter) – for bare å nevne en håndfull. Om den ikke gjør det, fremstår oversikten som enøyd.
De to filmene presenterer Ukraina på originale, informative og svært personlige måter.
Evnen korte dokumentarer har til å blende og fryde, ble demonstrert i rikt monn ved den 47. International Film Festival Rotterdam (IFFR), som ble . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
