Dag og natt i Ukraina: to korte oppdagelser

To av de mest særegne og bemerkelsesverdige premierefilmene i Rotterdam angikk Ukraina. En utspilles i svært ulike miljøer, både pastorale, nøytrale og urbane, mens den andre er gjennomført urban.

Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 01.03.2018
MASKIROVKA/Leninopad

Tobias Zielony/Anna Jermolaewas ()

Størrelse er ikke alt. Mens dette skrives, blir den ukrainske super-fjærvekt-bokseren Vasil Lomasjenko, med alle sine 60 kilo og 166 cm, betraktet som en av verdens to eller tre største aktive boksere. Som i boksekunsten, så også i filmen: I likhet med Lomasjenko slår korte filmer – på sitt beste – både kjapt og hardt, smeller til langt over det vekten skulle tilsi, og er ofte mer givende og tilfredsstillende enn filmer med konvensjonell lengde. Dette gjelder særlig eksperimentfilm, men også ikke-fiksjon.

En oversikt over europeisk dokumentarfilm for de siste par årene bør inneholde fremragende eksempler som Gabriel Abrantes’ A Brief History of Princess X (2016, 7 minutter), Arthur Summereders The French Road: Detroit MI (2015, 7 minutter), Mehdi Ahoudig og Anna Salzbergs We’ll Go to Neuilly, Inshallah (2015, 19 minutter), Lawrence Abu Hamdans Rubber Coated Steel (2017, 21 minutter), Aline Magrez’ No’i (2016, 21 minutter), Isabel Pagliais Isabella Morra (2015, 22 minutter) og Igor Bezinović’ Veruda: A Film About Bojan (2015, 34 minutter) – for bare å nevne en håndfull. Om den ikke gjør det, fremstår oversikten som enøyd.

De to filmene presenterer Ukraina på originale, informative og svært personlige måter.

Evnen korte dokumentarer har til å blende og fryde, ble demonstrert i rikt monn ved den 47. International Film Festival Rotterdam (IFFR), som ble arrangert fra 24. januar til 4. februar i den pulserende og multikulturelle nederlandske mega-havnebyen. Som en av de ærverdige (men fremdeles bitende) kjempene i filmfestivalkretser – med rundt regnet 300 000 besøkende årlig til visningene, utstillingene og side-programmene – er IFFR i virkeligheten fem eller seks ulike begivenheter på én gang, og enkelte av dem er bare løselig forbundet med film slik den tradisjonelt blir oppfattet.

Dette kan være både en styrke og en svakhet – når det gjelder arbeider med spillefilmlengde, kjemper Rotterdam for å konkurrere med Amsterdams IDFA (for lengre dokumentarer) og Berlin (for fiksjonsfilm). Men på visse områder er IFFR bedre. Kortfilmprogrammene er alltid omfattende, og de er godt kuratert: I år konkurrerte 22 titler om 3 like prestisjefylte Tiger-priser – av i alt 264 korte eller mellomlange filmer, inkludert 80 verdenspremierer.

Ukraina. Ved et heldig sammentreff berørte to av de mest særegne og bemerkelsesverdige av disse premierene Lomasjenkos hjemland – der en «glemt» krig med Russland fortsetter å ta og ødelegge liv hver eneste uke, selv om den ser ut til å ha forsvunnet fra den globale journalistiske radaren. De to filmene presenterer Ukraina på originale, informative og svært personlige måter, noe konvensjonelt objektive, tv-orienterte reportasje-dokumentarer ikke har så lett for å få til – og de er laget av kunstnere som tidligere har vært best kjent som stillfotografer.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer