Dag Hammarskjöld, seer og oppdagelsesreisende

Embedsmannen og åndsmennesket Dag Hammarskjöld var ikke motpoler, men beriket hverandre gjensidig, mener hans biograf Roger Lipsey.

(FILES) -- This undated file picture shows Swedish Secretary-General of the United Nations Dag Hammarskjold in an undisclosed place. Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjold was Secretary-General of the UN from April 10, 1953 until September 18, 1961 when he met his death in a plane accident while on a peace mission in Congo. The Hammarskjold Commission will present on September 9, 2013 in The Hague its report on its inquiry into the cause of Dag Hammarskjöld's death. The Hammarskjöld Commission is a voluntary body of four international jurists who have been invited by an international Enabling Committee to report whether in their view the evidence now available would justify the United Nations in reopening its inquiry pursuant to the 1962 resolution of the General Assembly. AFP PHOTO
John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).

Den som vil overleve, må både være «seer» og «oppdagelsesreisende», erklærte FNs andre generalsekretær Dag Hammarskjöld. Uten å miste respekten for vitenskap og sannhetssøken må man også ha blikk for de «usynlige verdiene» – for kunsten og åndslivet, oppsummerer Roger Lipsey i sin Hammarskjöld-biografi Hammarskjöld. A Life. Boken handler om Hammarskjölds kamp for å overleve som sant menneske, som individ og som statsleder. Dette gjør boken, som utkom i 2013, viktig også i dag.

Da New York-symfonikerne spilte Beethovens niende symfoni i FN, protesterte Lie med «Helligbrøde!» «I så fall trenger vi mer helligbrøde,» repliserte Hammarskjöld.

Embetsmann og estet. Det er over 60 år siden Dag Hammarskjöld ble funnet omkommet ved et flyvrak på grensen mellom dagens Zambia og Sør-Kongo. Utvilsomt har det spektakulære dødsfallet og hans overraskende dagboknotater – Veimerker – gjort Hammarskjöld til mer enn en byråkrat som falt i tjenesten.

Her til lands skulle man tro at FN først og fremst er knyttet til FNs første leder Trygve Lie. Men det er ikke søkt å hevde at Hammarskjöld og FN er tettere forbundet også i nordmenns bevissthet.

Lipsey understreker sammenhengen mellom den saklige og effektive embetsmannen og politikeren på den ene siden, og det verdi- og åndsorienterte kulturmennesket på den andre. Lie-biografen Guri Hjeltnes treffer presist når hun kaller Hammarskjöld en «skjønnånd» – han som sitter og oversetter filosofen Martin Buber ved sitt ryddige skrivebord der en miniatyrskulptur av billedhuggervennen Barbara Hepworth er plassert (senere oppført utenfor FN-bygningen i storformat) eller som engasjerer seg i den fengslede poeten Ezra Pounds skjebne, i sene nattetimer etter lange dagers FN-arbeid. Embedsmannen og åndsmennesket Hammarskjöld var ikke motpoler, mener Lipsey, men et samlet uttrykk for det helstøpte og mangfoldige mennesket Hammarskjöld var. Det ene både beriket og var et produkt av det andre.

Motpoler. Forholdet mellom Lie og Hammarskjöld skulle bli alt annet enn hjertelig. Lipsey skildrer førstnevntes forsøk på å sette homofilistempelet på sin rival til ledervervet i 1950, slik at han selv skulle bli tryglet om å komme tilbake til jobben han i skam hadde måttet forlate. Hammarskjöld var for fintfølende til å avsanne ryktene, noe som ville ha bidratt til å gjøre livet enda vanskeligere for homofile, deriblant flere av hans nære venner. Ryktemakere har vanskelig for å fatte at en «enhjørning» ikke finner sin make, skriver Hammarskjöld selv i sin dagbok. Av vennen Sture Linnér får Lipsey vite om Hammarskjölds ulykkelige kjærlighet, en opplevelse som gjorde at han senere ikke søkte den andre steder. Ensomheten ble for Hammarskjöld en byrde gjennom hele livet, men en byrde han selv valgte.

Forskjellen mellom de to første FN-lederne ble tydelig da New York-symfonikerne spilte Beethovens niende symfoni i FN. «Helligbrøde!» protesterte Lie. «I så fall trenger vi mer helligbrøde,» repliserte Hammarskjöld, som i alle årene deretter inviterte stor kunst inn på FN-dagen: «Alle Menschen werden Brüder, Wo dein sanfer Flügel weilt» – «Alle mennesker blir brødre, der dine milde vinger hviler». Kunst og forbrødring hørte sammen.

Vennskap, varme og respekt. Hammarskjölds opplevelse av ensomhet betydde ikke at han manglet vennskap. Til Bo Beskow, som utsmykket Det stille rommet i FN-bygget, takker han for «et slags kameratskap under de samme stjerner, hvor man ikke krever noe, men får så mye». I fotografen Hammarskjölds portretter – han eide et eksklusivt Hasselblad-kamera og hadde en rik produksjon med natur- og menneskemotiver – ser Lipsey en verdsettelse av kvinnelig skjønnhet, blant annet i portrettet av Greta Beskow. Hammarskjöld kunne også takke ekteparet Beskow for deres vennskap og varme overfor en mann som hadde «valgt å gå en annen vei».

Bedre kjennskap til Hammarskjölds livssyn og dype forståelse for andre religioner og kulturers verdi, er kanskje det aller viktigste Lipseys nitide gravearbeid har ført til. Hammarskjöld skjemtes over Vestens etnosentrisme og manglende evne til selvrefleksjon – «their unthinking». Uvanlig tøffe ord til å komme fra en svensk embedsmann. «Jeg er mest overrasket over hva de ikke har sett og forstått,» sier han om vestlige observatører i Asia og Afrika. Det er berikende virkelig å kunne «se den andre», uttrykker han – det bør gjøre oss «takknemlige for at vi får lov til å lytte, observere og forstå».

Forfatteren vektlegger at det som opptok Hammarskjöld helt til det siste, nettopp var «forholdet mellom Vesten og de nylig frigjorte nasjonene i Asia og Afrika, ikke bare som politiske enheter, men som hjemland og rike kulturer».

Hammarskjöld skjemtes over Vestens etnosentrisme og manglende evne til selvrefleksjon – «their unthinking».

Skapte tillit. Lipseys metode er forbilledlig: Han ikke bare graver frem hittil ukjente tekster, brev og arkiver, men gir innsyn i brede historiske og personlige sammenhenger slik at leseren kan trekke selvstendige slutninger. Kongo og Suez-krisene, relasjonen til Sovjet og USA er temaer som blir diskutert. Under drøftingen av Hammarskjölds seksuelle legning, gis vennen og gjendikteren av Veimerker, T.H. Auden, stor plass. Auden, selv åpent homofil, kunne dreie språket dit at det styrket idéen om Hammarskjölds homofili, slik at eksempelvis «vänskap» kunne bli til «love». Lipsey går også inn i Audens beskrivelse av sin egen seksualitet og hva som har formet denne. Slik drøfter han ikke bare hvordan og hva, men også hvorfor.

Det er i søkenen etter dette hvorfor biografen er på sitt beste, der han på en grunnleggende måte bringer Hammarskjölds indre verdier og ytre virke sammen. Hammarskjöld fikk mennesker til å åpne seg, som da Kinas Zhou Enlai etter møtet med ham, mot alle odds, friga amerikanske krigsfanger. Amerikanernes trusler og boikottforslag fremsto like vulgære som futile.

Lipsley etterlyser aldri en Hammarskjöld for vår tid – en som tror på «prosjektet FN» og fredsarbeidet, og som om nødvendig ofrer seg «for saken», slik Hammarskjöld gjorde. Men som lesere tvinges vi til å stille oss spørsmålet: Hvor er statslederen vi så sårt trenger i vår tid? I stedet har vi «realister» som teller raketter og våpeninvesteringer, en NATO-leder som krever vestlig opprustning for fred, og troppeprovokasjoner rundt Nord-Korea som «løsning på Korea-konflikten». Et FN som marginaliseres av G-20 og Davos-toppmøter. Problemene stikker langt dypere enn til Trump – men en ny Hammarskjöld synes fjernere enn noen gang.

For- og motstemmer. Dag Hammarskjöld ville ikke sees som noen religiøs fantast, sier Lipsey: Han ville måles etter fruktene av det han skapte. Posthumt ble det likevel for mye for mange, da Veimerker også pekte på en åndelig dimensjon ved FN-lederens personlighet. Dagens Nyheters Olof Lagerkrantz skrev foraktfullt om «Hammarskjöld, Jesus og Sanningen» – om en mann som søker å «lide for sin drøm», men som «mistet kontakten med virkeligheten og ikke lenger kunne reddes». Norges ambassadør til Frankrike, Eivind Bertels, kalte Hammarskjöld en «fattig og tragisk estet, en desperat mann». Amerikaneren John Lindberg slo hånlig fast at Hammarskjöld «trodde han var Kristus».

Men de støttende stemmene var flere: John Steinbeck skrev at Hammarskjöld «skrev poesi med sitt liv», og svenske Kerstin Anér mente det måtte være bittert for kritikerne at de ikke klarte å ta Hammarskjöld på noe annet: «De kan ikke si at han var umoralsk. De kan ikke si at han var landsbyprovinsiell med trangsynte verdier. I stedet valgte de å si at hans indre liv overhodet ikke hadde noe å gjøre med hans livsverk.»

Poetisk dokumentasjon. Roger Lipsey har gitt oss 738 ofte poetiske, men alltid godt dokumenterte og inspirerende sider – i forlengelsen av Steinbeck og Anér – om Hammarskjölds indre liv og omfattende livsverk, og om en seer på stadig på jakt etter noe nytt å oppdage. Han tegner bildet av et levende og helstøpt, og kanskje nettopp derfor et sårbart og ensomt menneske. Et menneske som mange drømmer om å likne, men hvis skjebne få vil være villige til å dele.

Se også: The Guardian: Flyangrep kan ha tatt livet av FNs tidligere generalsekretær Dag Hammarskjöld

---
DEL