Dada er 100 år. Den lille bevegelsen som skapte ny mening ved å rive det meste i fillebiter, har ideologiske og kunstneriske etterfølgere overalt – det er bare å se rundt seg.

Fümms bö wö tää zää Uu
pögiff,
kwii Ee
Oooooooooooooooooooooooo…..

Nei, det er ikke trykkfeil, og det er ikke en galnings siste rallende livstegn. Ordene ble fremført med stor kraft av en middelaldrende, tekkelig utseende mann, og er begynnelsen på den tyske dadaisten Kurt Schwitters’ «Ursonate» fra 1932. Skulle du være nysgjerrig på resten, er den tilgjengelig på YouTube – både med Schwitters selv og en del andre utøvere som våger seg utpå. Ursonaten i fullstendig versjon er en kraftprestasjon – den tar over en halvtime, og krever mye både av følelsesuttrykk og av åpne sinn hos tilhørerne.

Jeg trekker frem denne som et eksempel på hvordan hundreåringen dada fortsatt lever, ofte i skyggen av kunstuttrykk med nye navn og merkelapper. Ser man nøye etter, finner man tydelige dada-røtter i et vell av uttrykk – røttene som går tilbake til den ville, opprørske, desperate og bråkete gjengen som startet dada i 1916 i Zürich. Bakgrunnen var avskyen og sjokket over første verdenskrig – desertører og krigsnektere søkte tilflukt i nøytrale Sveits, og møttes frustrerte over verdens elendighet. Dette var kunstnere, bohemer, revolusjonære og anarkister proppfulle av protest – én av dem var i parentes bemerket Vladimir Lenin i eksil, som ennå ikke visste hvor revolusjonær han kom til å bli, der han satt og spilte sjakk med dadaistene og lyttet nysgjerrig til deres støyende forestillinger.

Kurt Schwitters: Merz. Alle FOTO: dadart.com
Kurt Schwitters: Merz. Alle FOTO: dadart.com

Ja, for ett av dadas kjennetegn var støy. Desperate skrik akkompagnert av dissonant skramlemusikk skulle ikke bare rive ned alle kunstutrykk, men rive i fillebiter hele det samfunnet som førte menneskeheten ut i ulykken. Slik sjokkerte denne flokken av innvandrere Zürich i noen år. Gjennom etablissementet og tidsskriftet Cabaret Voltaire inviterte de til forestillinger verden neppe hadde sett før. Etter hvert døpte de seg om til «dada». Selve begrepet dada er som alt annet knyttet til bevegelsen – omstridt – men oppsto ved et tilfeldig oppslag i en ordbok, og kan bety «lekehest» eller «kjepphest», eller bare «ja, ja». Poeten Tristan Tzara presiserte senere: «Dada betyr ingenting.» Hva dada ville? Vel, dada mente seg å være helt uten program, ja, de var imot alle programmer overhodet. Deres program var nettopp ikke å ha et program, og dette ga gruppen en enestående frihet til å foreta seg hva som helst, så lenge det var «imot». Likevel ble det forfattet en god del manifester som struttet av indre selvmotsigelser: «orden er uorden», «selvet er ikke-selvet», «bekreftelse er lik negasjon», «dada er ikke en bevegelse, våre tanker lages i munnen …» Galskap skulle fordrives med galskap.

Freud og det underbevisste gjorde seg gjeldende inn i dadaistenes metode for kunst.

Det tilfeldige. Mange mener at det meste av det vi i dag kjenner som moderne kunst, opprinnelig springer ut av denne lille gruppen. Gjennom sin desperate negasjon av alle kunstformer skapte de nye – som vi i dag tar for gitt, og som er blitt en del av det etablerte repertoaret: kollasjer, happenings, absurde installasjoner, abstrakt malerkunst, surrealistiske forestillinger, poetisk antipoesi, provokasjoner av publikum, typografiske effekter og opphøyelse av alle slags hverdagsgjenstander (ready-mades) til kunst.

Frances Picabia. Induction Valve (Soupape d'admission) - 1917
Frances Picabia. Induction Valve (Soupape d’admission) – 1917

Om vi i ettertid skal våge å peke på noen underliggende prinsipper som samlet dadaistene, var det – i tillegg til negasjonen av «alt» – også til stede en fascinasjon av tilfeldighetenes rolle. Freud og det underbevisste gjorde seg gjeldende inn i dadaistenes metode for kunst. Tzara laget dikt ved å klippe ut et stykke av en tilfeldig avis, ytterligere klippe den opp i enkeltord, riste dem godt sammen og plukke dem enkeltvis sammen til poesi. Tilfeldig? Nei, «dette diktet er deg» – det var et resultat av underbevissthetens valg. Slik kunne papirkollasjer også bli til: Lag biter i passe størrelser, slipp dem over et lerret – et nytt bilde oppstår! Her ser vi en klar linje til dadaistene nærmere våre dager – som når Jackson Pollock lot malingen renne. Malingen renner forresten fortsatt lystig den dag i dag, i de dadaistiske showene med skandaløse avkledninger og grisete kroppsmaling i kunstneren Michael Alans happenings i New York.

Kollasjer er et viktig stikkord. Det ble sentralt å splintre, kutte opp, sprenge i filler dagens orden og så sette det sammen til et lappverk av – muligens – en slags ny mening. Ikke bare ble kollasjer en sentral kunstform, men alle deres aktiviteter ble et slags nykonstruert lappverk, slik bevegelsens ideer spredte seg til New York, Berlin, Köln, Paris, Budapest, Praha, Barcelona og Hannover. Da dada ble erklært død, selvdestruert av indre strid og korporlige slåsskamper, ble surrealismen født ut av dens ruiner, med André Breton som den nye lederen. Ikke bare surrealismen, men også abstrakt kunst overhodet, samt performancekunst, pop art og mail art, har sine ideologiske røtter i dada. Dada sprengte grenser og oppløste konvensjoner. Dada kom til å leve videre og stå som urbevegelsen til mye av det som har fulgt etter.

Å merze etter Schwitters. Tilbake til tyske Kurt Schwitters – han er nemlig det nærmeste Norge kom dada i sin tid. Han fikk ikke være med dada-gutta i Berlin («noen likte ikke trynet på ham»). Han utviklet sin spesielle dada via signaturen «Merz», som ble betegnelsen for det meste han skapte – «Gesamtkunstwerk» som omfattet arkitektur, skulpturer, scenepoesi og særlig kollasjer der han på Askeladdens vis brukte det han fant. Tegneserieskaperne Fiske og Kverneland har levendegjort hans liv i sine Kanon-bøker – og her får vi en innføring i hvordan enhver av oss kan «merze etter Schwitters» ved å lage kollasjer med gammelt rask vi har i vedskjulet. Prøv selv! Schwitters ble en norgesvenn og bygde seg en primitiv hytte på Hjertøya utenfor Molde. Interiøret herfra er ivaretatt og omdannet til et eget rom på Romsdalsmuseet, og på Henie Onstad-museet er et permanent rom viet Schwitters, der den største samlingen av hans kunst utenfor Tyskland kan beskues.

Her hjemme har dadas 100-årsjubileum forløpt omtrent i taushet. I Zürich har man imidlertid oppdaget at verden fortsatt er opptatt av fenomenet, og byen som nå kaller seg «verdens dadaistnavle» arrangerte stor ståhei og 165 dagers feiring. Den samme byen var lettet over at bråkmakerne forsvant i sin tid.

En moderat politisk form for dadaisme fikk en uventet oppblomstring på Island etter finanskrisen i 2008, da skuespilleren og komikeren Jón Gnarr ble valgt til Rekjaviks ordfører i 2010. Tristan Tzara hørte til den dyslektiske Gnarrs favoritter, og selv stilte han til valg mest som en spøk – en spøk som ble alvor og fire år i ordførerstolen. I god, negerende dadastil hadde partiet hans, Det beste partiet, et viktig punkt på programmet: Det skulle bryte alle valgløfter. Derfor ble vel heller ikke løftet om å innføre ekorn, frosker og isbjørn på Island innfridd.

Norske nålevende dadaister? Tja, kanskje Maja Ratkjes lydkollasjer eller polsk-norske Andrej Nebb og hans band Holy Toy – jeg minner om at åpningslåta deres på Perfect Day (1982) nettopp heter «Dada». Ta ellers en titt på rockebandet De Press’ offisielle video Fiskepudding. Og om ikke det er nok, er kanskje den største norske nålevende dadaisten ingen ringere enn popkunstneren Pushwagner med sine sjokkartede opptredener. Men han hadde neppe heller fått henge med gutta, så etablert som han er i the establishment.

DEL