Dada er 100 år. Den lille bevegelsen som skapte ny mening ved å rive det meste i fillebiter, har ideologiske og kunstneriske etterfølgere overalt – det er bare å se rundt seg.

Fümms bö wö tää zää Uu
pögiff,
kwii Ee
Oooooooooooooooooooooooo…..

Nei, det er ikke trykkfeil, og det er ikke en galnings siste rallende livstegn. Ordene ble fremført med stor kraft av en middelaldrende, tekkelig utseende mann, og er begynnelsen på den tyske dadaisten Kurt Schwitters’ «Ursonate» fra 1932. Skulle du være nysgjerrig på resten, er den tilgjengelig på YouTube – både med Schwitters selv og en del andre utøvere som våger seg utpå. Ursonaten i fullstendig versjon er en kraftprestasjon – den tar over en halvtime, og krever mye både av følelsesuttrykk og av åpne sinn hos tilhørerne.

Jeg trekker frem denne som et eksempel på hvordan hundreåringen dada fortsatt lever, ofte i skyggen av kunstuttrykk med nye navn og merkelapper. Ser man nøye etter, finner man tydelige dada-røtter i et vell av uttrykk – røttene som går tilbake til den ville, opprørske, desperate og bråkete gjengen som startet dada i 1916 i Zürich. Bakgrunnen var avskyen og sjokket over første verdenskrig – desertører og krigsnektere søkte tilflukt i nøytrale Sveits, og møttes frustrerte over verdens elendighet. Dette var kunstnere, bohemer, revolusjonære og anarkister proppfulle av protest – én av dem var i parentes bemerket Vladimir Lenin i eksil, som ennå ikke visste hvor revolusjonær han kom til å bli, der han satt og spilte sjakk med dadaistene og lyttet nysgjerrig til deres støyende forestillinger.

Kurt Schwitters: Merz. Alle FOTO: dadart.com
Kurt Schwitters: Merz. Alle FOTO: dadart.com

Ja, for ett av dadas kjennetegn var støy. Desperate skrik akkompagnert av dissonant skramlemusikk skulle ikke bare rive ned alle kunstutrykk, men rive i fillebiter hele det samfunnet som førte menneskeheten ut i ulykken. Slik sjokkerte denne flokken av innvandrere Zürich i noen år. Gjennom etablissementet og tidsskriftet Cabaret Voltaire inviterte de til forestillinger verden neppe hadde sett før. Etter hvert døpte de seg om til «dada». Selve begrepet dada er som alt annet knyttet til bevegelsen – omstridt – men oppsto ved et tilfeldig oppslag i en ordbok, og kan bety «lekehest» eller «kjepphest», eller bare «ja, ja». Poeten Tristan Tzara presiserte senere: «Dada betyr ingenting.» Hva dada ville? Vel, dada mente seg å være helt uten program, ja, de var imot alle programmer overhodet. Deres program var nettopp ikke å ha et program, og dette ga gruppen en enestående frihet til å foreta seg hva som helst, så lenge det var «imot». Likevel ble det forfattet en god del manifester som struttet av indre selvmotsigelser: «orden er uorden», «selvet er ikke-selvet», «bekreftelse er lik negasjon», «dada er ikke en bevegelse, våre tanker lages i munnen …» Galskap skulle fordrives med galskap.

Freud og det underbevisste gjorde seg gjeldende inn i dadaistenes metode for kunst.

Det tilfeldige. Mange mener at det meste av det vi i dag kjenner som moderne kunst, opprinnelig springer ut av denne lille gruppen. Gjennom sin desperate negasjon av alle kunstformer skapte de nye – som vi i dag tar for gitt, og som er blitt en del av det etablerte repertoaret: kollasjer, happenings, absurde installasjoner, abstrakt malerkunst, surrealistiske forestillinger, poetisk antipoesi, provokasjoner av publikum, typografiske effekter og opphøyelse av alle slags hverdagsgjenstander (ready-mades) til kunst.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.