Fümms bö wö tää zää Uu
pögiff,
kwii Ee
Oooooooooooooooooooooooo…..

Nei, det er ikke trykkfeil, og det er ikke en galnings siste rallende livstegn. Ordene ble fremført med stor kraft av en middelaldrende, tekkelig utseende mann, og er begynnelsen på den tyske dadaisten Kurt Schwitters’ «Ursonate» fra 1932. Skulle du være nysgjerrig på resten, er den tilgjengelig på YouTube – både med Schwitters selv og en del andre utøvere som våger seg utpå. Ursonaten i fullstendig versjon er en kraftprestasjon – den tar over en halvtime, og krever mye både av følelsesuttrykk og av åpne sinn hos tilhørerne.

Jeg trekker frem denne som et eksempel på hvordan hundreåringen dada fortsatt lever, ofte i skyggen av kunstuttrykk med nye navn og merkelapper. Ser man nøye etter, finner man tydelige dada-røtter i et vell av uttrykk – røttene som går tilbake til den ville, opprørske, desperate og bråkete gjengen som startet dada i 1916 i Zürich. Bakgrunnen var avskyen og sjokket over første verdenskrig – desertører og krigsnektere søkte tilflukt i nøytrale Sveits, og møttes frustrerte over verdens elendighet. Dette var kunstnere, bohemer, revolusjonære og anarkister proppfulle av protest – én av dem var i parentes bemerket Vladimir Lenin i eksil, som ennå ikke visste hvor revolusjonær han kom til å bli, der han satt og spilte sjakk med dadaistene og lyttet nysgjerrig til deres støyende forestillinger.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve