Da professor Arne Næss og jeg

Historien om en norsk ikke-voldsaksjon

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Orientering nr. 29, 1965

Det er noen år siden professor Næss og jeg inntok Nato. Når jeg ikke har offentliggjort bedriften tidligere, skyldes det at en offentliggjørelse den gang kunne ha fått ubehagelige følger for de underordnede som var innblandet i saken. I dag, flere år etter, må man imidlertid regne med at ingen vil bli skadelidende ved det.

Det begynte så harmløst som tenkbart er: Arne Næss og jeg hadde planlagt en weekend på hans hytte på Kolsås. Vi provianterte uavhengig av hverandre, og møttes på Kolsåsbanen, hvor det viste seg at en av oss hadde innhandlet en boks russisk krabbe samt en boks kaviar fra samme utmerkede land.

«Nå spiser vi bare mellom måltidene!» sa Næss.

Etter en stund ble han tankefull: «Har du hvitvin?» sa han.

Det viste seg at jeg ikke hadde tenkt på det; eventuelt hadde jeg gått ut fra at han hadde tatt det med. Begge hadde regnet med at den andre hadde tenkt på den slags. Jeg nevner dette fordi det viser hvor uskyldige vi begge er, men også fordi mangelen på et glass vin til kaviaren var årsaken til det som skjedde videre:

«De har sikkert vin inne på Nato», hevdet Næss: «Vi går dit inn og låner en flaske. Hvor det fins amerikanere, fins det også sterk drikk.»

Vi steg av banen på Kolsås og vandret opp den brede vei som fører til Nato. Innkjørselen var imponerende: Det glitret i stål, i hjelmer og bajonetter. Maskinpistoler. Piggtråd. Enorme lyskastere.

Bak den stengte gitterporten sto vaktmannskapet.

«Jeg tror ikke de liker oss,» sa jeg «vi slipper aldri inn.»

«Man kan hva man vil,» svarte Næss: «Du får snakke til dem først.»

Jeg svelget og gikk helt bort til buret. Jeg tok på meg mitt aller strengeste offisersansikt – mandig, men vennlig og gemyttlig. Jeg valgte det første engelsklydende navnet som falt meg inn. Bananfirmaet Fyttes (uttales «faifs»).

«Aften gutterrr!» sa jeg. «Jeg skulle ha en konferanse med Mr. Fyffes.»

Samtidig gjorde jeg en lett diskret håndbevegelse mot den stengte porten. Døren åpnet seg, og Arne Næss og jeg skred inn mens vaktene gjorde honnør. Vi nikket vennlig (men med anstand!) og hilste med vår pekefinger mot tinningen.

«Telefonen står inne på vaktstuen,» sa en av vaktmennene, og vi bega oss dit.

Inne på vaktstuen satt størsteparten av det bevæpnede mannskap. Næss klappet et par av dem faderlig og med militær ømhet på skulderen. Han ytret seg vennlig.

«Nå gutterrr! Hvordan er forpleiningen da? Trives dere her?»

Med grunnlagsforskerens saklighet innledet han en samtale om den tekniske side av bajonettangrep. De hadde forferdelig mange geværer på seg.

Selv gikk jeg til telefonen og ringte opp sentralbordet, som jeg ba om å gi meg direkte forbindelse med Mr. Fyffes. Ved sentralbordet visste ingen hvor den gamle gutt Fyffes befant seg for øyeblikket. Det var endog tvil om hvorvidt noen hadde sett ham på en stund. Jeg ba dem om ikke å gi det opp, men lete videre efter ham, eftersom det dreiet seg om en viktig samtale. De fant ham ikke. Jeg sa med høy stemme, at da måtte jeg nok se efter selv, hvorpå jeg la mikrofonen på.

Vi tok farvel med de væpnede styrker og gikk videre – mot neste bastion. Der talte Næss. Det var en ny, bevæpnet sperring med nye og fryktinngytende vaktposter. Næss tok ryggsekken sin av seg og holdt den frem:

«Hva tar dere i garderobeavgift her da, gutter?» Han rakte dem sekken, smilende, men med verdighet. Det slo meg i hvilken grad han faktisk lignet en høyere offiser i sivil.

Vaktene smilte lykkelige over at vi talte så bramfritt og demokratisk til dem. Jeg understreket forbrødringen ved å ta av meg min sekk også. Stålporten ble åpnet under bajonettblikk. Under stram og tillitsfull giv-

akt slentret vi spenstig inn mellom dem. Sekkene satte vi fra oss på innsiden.

«Ta godt vare på dem!» fortsatte Næss: «Ingen vet hvem som vanker her!»

Vaktene smilte og rettet ryggen enda strammere. Det var mørkt omkring oss, bortsett fra de steder som var opplyst av skarpe lyskastere. Vi gikk videre. Det var bare å følge veien, så kom vi til den tredje og siste sperring. Den var mindre imponerende enn de tidligere. Det var min tur nå.

Helt på slump valgte jeg noe som jeg syntes måtte passe til situasjonen.

«Jeg beklager, gutterrr, men jeg har glemt passersedlene. Dere kan få dem siden.»

Jeg smilte bredt, men belevent, for det tilfelles skyld at det ikke fantes slike ting som passersedler. I så fall kunne det med sedlene gå for en slags kollegial soldater-spøk. Det oppsto ingen problemer. Vaktmennene var snille og åpnet høflig for oss. De hilste pent. Og det kan være på sin plass i denne sammenheng å føye til at man ikke kan beklage seg over manglende høflighet hos de unge medarbeidere innen Nato i Norge. Det var først hos hotellfagets folk vi møtte mistro og motstand.

Vi var nå like ved hovedbygningen, og det var mørkt og koselig. Vi kunne lagt et dusin bomber langs veggene, tent omhyggelig på luntene til dem, og derefter gått vår vei igjen. Men slikt tenkte vi ikke på. Isteden gikk vi til hovedinngangen, åpnet døren og gikk inn i vestibylen. Der stod en portier for å ta imot uniformsfrakker og andre ting. Han var sivil. Han så på oss, og noe foregikk i ham. Han tenkte.

«Unnskyld,» sa han: «Hva i all verden gjør De her?»

«Vi bare er her,» sa jeg. Vi smilte. Men han smilte ikke igjen. Han så kjølig på oss. Det var ingen tvil om hva som hadde skjedd: vi var oppdaget og avsløret. Vi hadde forsert mengder av væpnede styrker og vaktposter, vi hadde overlistet et sindig alarm- og vaktsystem, men nå sto vi her foran en uniformløs portier. Hva maskinpistoler og piggtrådsperringer ikke klarte, det formådde denne elendige sivilist fra hotellfagbransjen. Han hadde tenkt på egen hånd.

«Vi skulle bare ha en flaske vin,» sa professor Næss: «Vær så snill å hente øverstkommanderende på stedet! Kommandanten. Il commandante!»

Mannen ble hentet, og det gikk virkelig hurtig. Som til et bajonett-

angrep kom il commandante stormende nedfor trappene.

«Hvordan kom De inn her?» ropte han. «Per pedes», svarte Næss: «Til fots.»

Jeg vet ikke hvem eller hva il commandante var, men noe over sersjant var det helt sikkert. Uniformen var ruvende, og på ermet eller brystet bar han et vakkert merke som forestilte et vikingskip. Kanskje han var general eller noe sånt.

«Hvordan er De kommet inn?!» gjentok han, temmelig høylydt.

«Vi bare gikk inn,» svarte jeg. Men Næss avbrøt meg:

«Unnskyld,» sa han og rettet pekefingeren mot vikingskipet: «Det er mulig at vi har gått feil. Vi skulle til Nato, men dette er kanskje marinen. Jeg mener selvfølgelig krigsmarinen, ikke handelsflåten.»

En stund ble de to herrer stående og betrakte hverandre. Det var et syn av stor verdighet: den militære makt overfor den professorale myndighet.

«Mener De at De helt enkelt har gått inn gjennom portene?» sa generalen tvilende.

«Selvfølgelig!» svarte Næss. «Hvordan skulle vi ellers ha kommet hit? Har De sett all den piggtråden der ute? For ikke engang å nevne maskingeværer og bajonetter.»

«Hva er Deres navn?» sa generalmajoren.

«Arne Næss, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.»

Generalissimus vendte seg nå mot meg:

«Og Deres?»

«Jens Bjørneboe. Jeg skriver litt i avisene sånn en gang imellom.»

Det skjedde en slags forvandling med il generalissimo. Han smilte, men smilet var skjevt og blekt.

«Og hvorfor er De kommet hit? Hva er meningen med dette her?»

«Vi medfører en atombombe,» sa jeg; «men den er ikke noe å være engstelig for. Det er ikke av den store typen, bare den taktiske sorten. Det gjør ikke noe særlig vondt.»

Næss avbrøt meg på ny:

«Ikke hør på ham!» sa han. «Han bare spøker. Vi er kommet for å få en flaske vin. Det er det hele.»

«Vin?» sa generalen. «Vin?»

«Ja,» fortsatte Næss: «Vi har kjøpt kaviar, også har vi ingen vin. Og det ville være synd på den deilige kaviaren, om den skulle bli spist uten vin. Synes ikke De også det, general?»

«Hvordan kan De tenke Dem at De kan få vin her? I Natos hovedkvarter? Vin?»

«Vi kan selvfølgelig ta brennevin også,» sa Næss: «Men det syntes vi ville være så rent for meget. Og vodka har De vel ikke her? Vi kunne selvfølgelig eventuelt ta whisky, men i så fall ikke rug, bare skotsk.»

Lenger kom vi ikke. Antagelig var det slått alarm, og resepsjonen ble fylt av væpnede styrker. Deretter ble vi satt på dør geleidet av noen dusin mennesker med gevær og Herren vet hva i beltet.

Noen minutter efterpå sto vi utenfor piggtråden, og samme natt inntok vi vår kaviar til en sterk og velsmakende kopp te. Vi drakk den forresten av glass for at det skulle bli litt mer russisk.

Efterpå fanget Næss en levende mus med hendene, et syn som jeg aldri hadde vært vitne til før. Og han gjorde det med en behendighet som bare kunne skyldes mange års trening i logisk empirisme og klatring i Himalaya. Men det er en annen historie.

Ovenstående er den fulle og hele sannhet om hvordan professor Arne Næss og jeg i fellesskap erobret Nato. Avstanden i tid kan ha ført til at en og annen detalj er blitt glemt eller utelatt, men i store trekk var det nøyaktig slik vårt felttog foregikk. Med gru har jeg stundom tenkt på hva det kunne ha ført til, hvis erobrerne ikke hadde vært så fredeligsinnede og harmløse som vi begge er. En enslig og innbitt anarchosyndikalist kunne ha sådd en hel bukett med bomber midt i blomsterbedene, eller for den saks skyld hvor som helst. Og den første offiser som gikk for å plukke sin morgentulipan ville ha kommet til å røre ved utløseren.

Det skulle ha blitt en fin historie for pressen.

---
DEL

Legg igjen et svar