Da multikulturalismen kom til Norge

Norsk innvandringshistorie er begynnelsen på en ny Norgeshistorie.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kanskje er det tilfeldig, men like fullt henger det sammen: Norsk innvandringshistorie i tre bind utkommer samtidig som Edward Said kan oppsummere 25 år som forfatter av klassikeren «Orientalismen».

Saids bok var avgjørende for den kulturhistoriske vendingen som skjedde i USA på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, da minoritetsgrupper begynte å utfordre den rene hvite, vestlige historieskrivningen. Norsk innvandringshistorie er et ektefødt barn av «kulturkrigene» på amerikanske universiteter.

Nybrottsarbeid

Norsk innvandringshistorie gjennom 1000 år er nybrottsarbeid i mange henseende, og det gjenspeiler seg i den ydmyke og forsiktige tonen redaktør Knut Kjeldstadli legger an i innledning og avslutning. Det skyldes for det første at det er mye man ikke vet fordi kildene er skrale.

For det andre – med tanke på hvor mange følelser som skjuler seg bak de ulike kulturelle og etniske merkelappene – har forfatterne vært nødt for å lete seg fram til begreper som vekker minst mulig anstøt. For det tredje skal et storverk som det Norsk innvandringshistorie er, bestrebe seg på tilfredsstille den vitenskapelige objektiviteten. Klarer historieverket det?

Kontroversielt

Nei. Årsaken er at innvandring i dag er et kontroversielt tema, og det skal lite til før folk lar seg opphisse. Norsk innvandringshistorie er skrevet med samtidens behov for øyet og derfor kan Norsk innvandringshistorie også leses som innlegg i debatten om Norge skal eller ikke skal være et multikulturelt samfunn.

Kjeldstadli skriver for eksempel at kulturbegrepet i dag har erstattet den gammeldagse forestillingen om ulike raser. «Og i nyeste tid synes «rase» å være erstattet av et begrep som kultur

Med andre ord: Å forklare enkeltmenneskers handling ved hjelp av kulturelle kategorier, burde ikke være så selvfølgelig som det er i dag. Her kan alle landets sosialantropologer protestere, for fjerner man kulturbegrepet fra faget, er det ikke mye som gjenstår.

Syndebukker

Den norske entrepenøren Øye, som flere ganger har kommet i avisa fordi han ikke liker muslimske huseiere, burde også la seg provosere av Norsk innvandringshistorie. Fremmedfrykt skyldes usikkerhet, kan vi lese i historieskrivningen: «Outsidere fungerer som syndebukker for det en sjøl mangler».

Med utgangspunkt i sosiologen Norbert Elias, går Kjeldstadli langt – for en historiker – i å psykologisere forholdet mellom «vi» og «dem.» Usikkerheten i møte med innvandrere og minoriteter er ikke konstant, men skyldes midlertidig sosial uro og brytningstid i samfunnet generelt. Har Kjeldstadli/Elias rett, er det flere enn entreprenør Øye som burde føle seg truffet av analysen.

Det nasjonale påfunn

Men Norsk innvandringshistorie er først og fremst et angrep på norske historikere. På den ene siden fastslår verket at ideen om «det norske» ikke er et elitært nasjonalromantisk påfunn fra 1800-tallet, slik det i økende grad har vært vanlig å fastslå på 1990-tallet (for eksempel i «Norsk idehistorie» i seks bind). Derimot er det langt eldre, mener Kjeldstadli. Dette virker umiddelbart som et tilbakeskritt i forhold til paradigmeskiftet som hevder at det norske er et forestilt felleskap uten altfor mange røtter i virkeligheten. (Hvor er Thomas Hylland Eriksen når man trenger ham?)

30 års innvandring?

På den andre siden slipper trolig Norsk innvandringshistorie unna en slik kritikk fordi konteksten er ny og unik i norsk historieskrivning: Innvandrere kom ikke til Norge på 1970-tallet, slik man får inntrykk av ved å lese for eksempel Aschehougs Norgeshistorie. Norge er et innvandringsland og har vært det så lenge staten har eksistert.

Her ligger den fremste kritikken mot den norske historietradisjonen. Har Norsk innvandringshistorie rett, bør Karsten Alnæs revidere neste paperback-utgivelse av «Historien om Norge». For å ta ett eksempel.

Ny norsk historie

Norsk innvandringshistorie er et selvstendig stykke arbeid, men vil trolig forbli en kuriositet dersom forskningen ikke også får konsekvenser for fremtidige verk om norsk historie. På begynnelsen av 1990-tallet utkom det tonnevis av bøker i USA som fortalte deler av landets historie sett med minoritetenes øyne, men på slutten av 1990-tallet fikk man bøker som kort og godt var USAs historie – hvor innvandrernes og minoritetenes bidrag var inkorporert.

Skjer det samme med norsk historieskrivning, er det grunn til å være optimist. Da spiller det heller ikke lenger noen rolle om «det norske» ble skapt på 1800-tallet eller 800 år tidligere, for «det norske» er ikke lenger hva det var – og hva det var, har det heller aldri vært.

---
DEL

Legg igjen et svar