Da Aarnes møtte Levinas

Asbjørn Aarnes var så forelsket i lyrikk at han nær ble taus – inntil han traff et annet ansikt; Levinas.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter å ha kommet inn i «det uutsigeliges tjeneste» er utfallet klart, skulle man tro; taushet. Det er tross alt begrenset hvor lenge man blir tatt på alvor når man hevder at lyrikk er umulig å snakke om.

Det vil si; det vesentlige ved lyrikken er det ingen som kan fatte med ord. Der man ikke har noe fornuftig å si, burde man holde kjeft, for å omskrive en filosofi-floskel.

Litteratur-kampen

Noen tiår etter at Asbjørn Aarnes første gang ble grepet av dette alt og ingenting, er jakten på det uutsigelige også et fattbart standpunkt. Det lærer man på litteraturvitenskapen, men grunnfag kan være et veldig grunt fag, så til konsekvensene kommer man sjelden. Det er også like greit, for ellers hadde man hatt få litteraturkritikere. Den viktigste grunnen til at man forsatt har litteraturformidlere, er ganske enkelt at de aller fleste aldri har vært nødt til å velge side i den pågående striden.

Det finnes fortsatt nok av dem som tror at det viktigste med litteraturen er det som skjer i kulissene; i biografien og historien. Slik taler enhver litteraturhistorie-bok. På den andre siden har man altså lært at kunsten er en helt egen verden med et helt eget språk og en helt egne krav til forståelse, og det beste man kan håpe på er å åpne noen dører for andre ved å kretse omkring. De fleste bokanmeldelser dømmer i dette spennet; i forsøket på å fange litteraturens egenart og i forsøket på å se litteraturens bud til verden.

Likevel; Asbjørn Aarnes var lenge fokusert på skjønnlitteraturens grenseland, og vurderte seriøst å tie overfor den litterære forsamling. Hvorfor gjorde han ikke det? Jo, fordi da ville de andre vinne, de som mente og mener at kunsten kun er brukbar dersom den forklarer, forsvarer og kritiserer samfunnet og sine gjester; menneskene. Å gå rett til verket ble karakterisert som juks rett etter krigen i Norge:

«I alle år har det store skillet for oss gått mellom dem som føler det poetiske språkets uoversettbarhet og dem som oversetter villig vekk».

Livsportrett

Det er på denne tiden og i denne atmosfæren unge Asbjørn Aarnes (f.1923) trer inn på universitetet i Oslo, kommer det fram i portrettboka «Ut av fatning», en eneste lang konstruktiv samtale med kulturjournalist Hall Bjørnstad.

Livsportrettet av åndsforskeren, kulturformidleren og professoren i europeisk litteraturhistorie springer fram og tilbake, fra oppveksten på Nordmøre til møte med hovedstaden som 21-åring, videre som dikter- og dramatikerspire, lyrikkanmelder i Morgenbladet og frem til livet som skulle vare helt fram til pensjonisttilværelsen; i forskningens og formidlingens tjeneste. Men – livsportrettet har et avgjørende vannskille; da Asbjørn Aarnes møtte Levinas. I dobbel forstand, kan man si. Nå…det besnærende med tilbakeskuende portretter er at minner mistenkelig om en helhet, en fortelling fra a til å med fremdrift, høydepunkt og logiske slutninger. I virkeligheten er et liv naturligvis ikke slik. Men bøker er som kjent konstruerte virkeligheter, og i Asbjørn Aarnes sitt liv, kan man tidfeste et skille i livsanskuelse til omtrent begynnelsen av 1990-tallet. «Det var da filosofien rammet meg og snudde opp ned på ting i livet mitt». Aarnes snakker om Levinas, og møtet med den franske filosofen som i 1992 skulle manifestere seg i et ekte møte og et intervju i Aftenposten. Da Levinas og Aarnes går opp trappen til huset, lar Levinas Aarnes gå inn døren først og spør: «Har dere på norsk dette vidunderlige uttrykket aprés vous (etter Dem)? …Nei, det har dere sikkert ikke. Det har det vel som på tysk hvor de sier Nach Ihnen, men bare som en oversettelse av det franske aprés vous …Hele min filosofi ligger i dette at jeg er etter Dem».

Etisk ansvar

Denne erkjennelsen slår altså ned i den eldre Aarnes med alvorlig tyngde (kombinert med: «Det blir raskt absurd med en tåkelur som står og uler om det uutsigelige uten stopp»), og siden har han konsentrert det meste av sin skriving rundt temaet den Annens ansikt, blant annet i flere Aftenposten-kronikker.

Levinas forteller oss hvorfor vi har kommet til verden, ifølge Aarnes, men det handler ikke om kunnskap og rett-og-galt. Levinas peker på medmenneskets ansikt og sier at det er den Annens ansikt som forteller deg hvorfor du har kommet til verden. Svaret ligger i det ansvaret ansiktet pålegger deg.

For Aarnes medfører dette ikke bare en forpliktelse overfor den andre, men det medfører også en forpliktelse i forhold til hvordan du møter verden. Møtet med den Annens ansikt rykker deg ut av sammenhengen og finner sted i mellomtidene, et tidspunkt hvor erkjennelsene venter og du muligens får svar på de store filosofiske spørsmålene; hvem er vi og hvor går vi?:

«Det er når du avbrytes, at du merker hvor du står. Det er da du ser deg om og spør: Hva nå? Hva nå? Hva kommer nå?».

Det er dette punktet boka «Ut av fatning» dreier rundt, noe også tittelen antyder og som ikke må blandes sammen med ute av fatning, som for både Bjørnstad og Aarnes har en negativ og passiv betydning. Derimot er ut av fatning ladet med betydninger som å bringe ut av fatning, affisere, forstyrre, gripe, røre – som nettopp både jakten på det uoversettbare i litteraturen og jakten på den Annens ansikt handler om.

Fra estetikk til etikk

Så Asbjørn Aarnes sitt liv er en reise fra estetikk til etikk?

Ja, grovt sett – men livet er tross alt ikke så grovt som en biografi vil ha det til.

Boka «Ut av fatning» er en slags biografi, men til forskjell fra de fleste biografier, er altså hovedrolleinnhaveren sterkt medvirkende til sluttproduktet. Bokas styrke er at Hall Bjørnstad (f. 1967) er en journalist som mange steder underveis kjenner bokas hovedperson bedre enn han kjenner seg selv. Det er nok ikke mange journalister etter ham i dette landet som kan framstå som en likeverdig samtalepartner med Asbjørn Aarnes, både når det gjelder kunnskap, referanser og kløkt.

Bokas svakhet er at den gikk i oppløsning da den ble lest i. Det er ikke Bjørnstad og Aarnes sin feil, men forlagets. Det er tross alt begrenset hvor åpen man kan være for mellomtidene når tiden må brukes til å plukke opp ark fra gulvet.

---
DEL

Legg igjen et svar