Da Støre måtte ha siste ordet

Hva skjer når en toppolitiker og tidligere utenriksminister intervjuer forfatter Carsten Jensen som avdekker krigens sanne ansikt og reiser spørsmål om ansvar og skyld? 

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).

Han er ikke skugge-redd, Jonas Gahr Støre, der han tar mikrofonen for å intervjue den danske suksessforfatteren Carsten Jensen om romanen Den første sten på Litteraturhuset den 2. mars. Ikke mange norske, ja, nordiske, politikere ville turt å stå opp mot den veggen av drepende fakta og fortellinger som Carsten Jensens styrter oss inn i.  Det er vår rasisme, vår fremmedfrykt, ignoranse og impotens i kulturmøtene i fjellandet Afghanistan, som Jensen vil gjøre noe med. Være en jordmor som med romanens form hjelper frem sannheten gjennom dikt og løgn som treffer grusomt. Det må selvsagt også ha truffet Støre der det smerter mest. Der hvor ordet «skyld» presser seg frem.
Hva er krig? spør Carsten Jensen, og gjør Malreaux’ ord til et sentraltema: Krig er «å få små biter av jern til å trenge inn i levende kjøtt». Sitatet treffer leseren på første side, slik det treffer publikum på det stappfulle Litteraturhuset denne onsdagskvelden.

Jovialt. Møtekonseptet er spenstig – honnør til Litteraturhuset: Den tidligere utenriksministeren, nå partileder, skal intervjue suksessforfatteren. Rollene er byttet. Jensen har, som Støre, vært i Afghanistan utallige ganger. Han kjenner landet. Han kjenner folkene. Han tegner levende bilder av sinn og samfunn. Han kjenner krigen. Har luktet blodet og sett kjøttrester etter droner og veiminer. Jensen operer milevidt fra den glatte, propagandistiske embedded-journalistikken. Han maler krigen, vulgariteten og selvdestruksjonen. Han tegner det meningsløse. Han tegner blodsporene etter «the bad samaritan», som Ha Joon-Chang ville kalt det.
Det blir et jovialt møte mellom intervjueren og forfatteren. Den reflekterte Støre (å kalle ham for tåketaler er fordummende overfor noe så sjeldent som en godt utdannet politiker som inviterer til debatt og tenkning) som veltalende nærmer seg innholdet i en lovprist bok. En glitrende pedagog som leser direkte fra Johannesevangeliet. Det har jeg ikke engang hørt Kjell Magne Bondevik gjøre i offentlighet. Det peker mot bokens tittel: «Den som er uten synd, han er den som skal kaste den første stenen på henne.» Er ikke vår nytestamentlige arv om tilgivelse og forståelse så uendelig mye bedre enn sharias hevn og brutalitet? Legger Støre opp til en «vår kultur er vel bedre enn deres?» Ja, vi steiner ikke lenger, repliserer Jensen, vi bruker droner. Over 90 prosent av ofrene er sivile. Han bruker statistikk forsiktig. «Man skal bære sin research lett,» har han allerede fortalt oss. Men det smeller når han bruker den.

Påtrengende. Det blir tydelig at intervjuer Støre ikke lenger bare klarer å være intervjuer. Ikke klarer å la fortelleren styre fortellingen. Støres tidvise lange enetaler vendt mot publikum røper at han må ha hatt mer enn intervjuerrollen for øye. Kanskje fordi vi også ser mer enn en intervjuer i Støre? I møte med Den første sten må Støre også ha møtt seg selv. Sin politiske fortid – som den smertefulle opplevelsen i Serena Hotell i 2008, der terroren viste krigens sanne hensikt: «små biter av jern trenge seg inn i levende kjøtt». Soldatens sårbarhet, som er Jensens sentralmotiv, blir politikerens sårbarhet. Det må har slått Støre. Det fornemmer vi som publikum. Usagt, men påtrengende.
Spekulasjoner? For denne tilskueren møtte intervjuer Støre politikeren Støre, og hans ansvar for det som Jensen kalte «en serie katastrofale avgjørelser». For vi som politikere må ta det fulle ansvaret til sist, forsikret Støre. Klarer Støre å fortrenge at han har vært med på å ta sterile avgjørelser om å ødelegge «levende kjøtt», norsk, ungt kjøtt?

Elefanten i rommet. Jensen likte det han hørte. At norske ledere er åpne, nære folket, langt nærmere enn danske politikere tør være det, ifølge Jensen, styrt som de er av sine sminkører og medierådgivere. «Jeg er rørt over en politiker som sier at han er den som må ta ansvaret,» sier Jensen. Ingen dansk politiker ville våge dette. Jensen mener klimaet i Danmark likner det som rår i Øst-Europa, der all kritikk oppfattes som undergravende, unasjonalt, forræderisk. Nå har både Politiken og Berlingske gitt Den første sten terningkast 6. Men den over 600 siders kolossen har gitt Jensen mange fiender også, ikke minst blant makten.
Elefanten i rommet er det såreste og vanskeligste som noen – ikke minst politikere – kan erfare: å møte de etterlatte, ektefeller, foreldrene og venner til drepte soldater i en krig som «er en serie med katastrofer». Hvordan «tar man ansvar» da?
Takketalene er holdt, og krigsmedaljene er delt ut – og man sitter igjen med minnesmerker og graver, og en bitter fasit: at krigen man nå tar ansvaret for, ikke bare er en fiasko, men har blitt en del av problemet, muligens også har økt ufreden. Den ikke bare kunne, men burde, vært unngått. Hva sier man til de etterlatte da?
Jeg vil ha siste ord, sier forfatter Jensen. Jeg vil lage et virus som bryter ned immunsystemet som hindrer oss i å ta inn krigens vesen og sannhet: at vi ble en destabiliserende faktor i Afghanistan. Men politiker Støre kunne ikke tillate denne dommen å stå uimotsagt. «Det vil jeg svare på, for der har jeg en annen forståelse,» sier intervjueren turned politician. Han kunne ikke bare la fiksjonens sanne løgner runge uimotsagt i rommet. Det er grenser for ansvar. Han må legge inn enda en enetale – en forsvarstale? Det kunne han godt latt være.

---
DEL