Da solen falt over Hiroshima

Gjennom filmskaperens egen familiehistorie forteller The Day the Sun Fell om konsekvensene av atombombingen av Japan – et nasjonalt traume stadig forbundet med stigmatisering og manglende kunnskap i Solens rike. 

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

The Day the Sun Fell
Regissør: Aya Domenig

Den personlige dokumentaren er nærmest en egen sjanger innen dokumentarfilm. Årets dokumentarfilmfestival i Thessaloniki viste flere slike filmer, deriblant nederlandske Tom Fassaerts A Family Affair. Denne filmen, som også hadde æren av å være åpningsfilm på dokumentarfestivalen i Amsterdam noen måneder tidligere, skildrer regissørens forsøk på å forstå og bli kjent med sin farmor, en tidligere modell som for flere tiår siden forlot sine to små sønner og bosatte seg i Sør-Afrika. A Family Affair er et fascinerende portrett av et selviscenesettende og til dels svært manipulerende menneske man sjelden helt vet hvor man har, og en film som tar flere uventede vendinger. Ikke minst når hovedpersonen forteller filmskaperen, som altså er hennes eget barnebarn, at hun er forelsket i ham.

I de syv årene landet var under amerikansk okkupasjon etter krigen, var det forbudt å snakke i detalj om atombomben og dens skadevirkninger.

I de beste familier. A Family Affair er et eksempel på en personlig dokumentar hvis styrke ligger nettopp i det personlige, hvor man med utgangspunkt i sin familie forteller en mellommenneskelig og til dels psykologisk fundert historie. At Fassaerts familiehistorie åpenbart er spesiell, står ikke i veien for at mange kan bli engasjert av den, og endatil kjenne igjen seg og sine. Snarere tvert i mot, vil jeg si. For vi har som kjent alle vårt – også i de tilsynelatende best fungerende familier.

The Day the Sun Fell, som også ble vist i Thessaloniki, er likeledes en personlig dokumentarfilm – igjen med en filmskaper som oppsøker sin farmor. Samtidig er det en film som demonstrerer hvordan den personlige dokumentaren også kan peke langt utover personlige familieanliggender, til svært betydningsfulle historiske og politiske begivenheter.

Morfarens historie. Filmens japansk-sveitsiske regissør Aya Domenig er selv bosatt i Sveits, men har familie fra Hiroshima. Her arbeidet morfaren hennes som ung lege under krigen, og om morgenen mandag 6. august 1945, da amerikanerne slapp atombomben «Little Boy» over byen, dro han inn på jobb fra det mer landlige huset han ukependlet fra. Først ti dager senere kom han tilbake til Domenigs mormor, uten å snakke om hva han hadde opplevd.

En del år senere døde han av kreft, neppe uten sammenheng med strålingen han ble utsatt for. Heller ikke i årene etter krigen snakket han om det som må ha vært svært krevende dager, med forsøksvis behandling av de mange grusomt skadde – ikke engang til sine nærmeste. I filmen oppsøker Domenig sin mormor, som nå selv er kreftsyk, for å høre hva hun likevel kan fortelle om bomben og tiden som fulgte den. Mormoren er imidlertid én av flere sentrale personer i filmen, da regissøren også har fått tak i medisinsk personell som var til stede på noe tilnærmet samme måte som hennes bestefar. Ikke minst en karismatisk forhenværende sykepleier, som er en tydelig stemme i en stillhet som i skremmende stor grad får råde i landet, om man skal tro denne filmen.

Stigmatisering. The Day the Sun Fell forteller om det utbredte sosiale stigmaet knyttet til bombingen av Hiroshoma og Nagasaki, som til en viss grad fortsatt eksisterer i Japan i dag. I de sju årene landet var under amerikansk okkupasjon etter krigen, var det forbudt å snakke i detalj om atombomben og dens skadevirkninger – og det ble fortsatt hysjet ned lenge etter at landet igjen var selvstendig. Til dels fordi hendelsen naturligvis hadde skapte dype traumer for mange, men det var også dem som skjulte at de hadde vært utsatt for radioaktiv stråling av frykt for ekskludering. Det kunne nemlig være til hinder for å få jobb så vel som ektefelle.

«Stigmaet var veldig sterkt etter krigen, ikke minst for andregenerasjons ofre av bomben. Men også i dag kan den tredje generasjonen utsettes for diskriminering, fortrinnsvis hvis man ønsker å gifte seg inn i en veldig gammel familie,» sa Aya Domenig da hun møtte pressen på festivalen i Thessaloniki. «Da kan det for eksempel fortsatt forekomme at disse familiene leier en privatetterforsker for å få informasjon om personens bakgrunn. Det er ikke tabu å snakke om bomben i seg selv, men man snakker ikke mye om de sosiale implikasjonene den førte med seg etter krigen.» Domenig fortalte også at mange unge i Japan i dag ikke har særlig stor kjennskap – om noen overhodet – til hva som skjedde i Hiroshima den 6. august 1945, i forstemmende kontrast til store deler av verden for øvrig.

Fukushima. Mens hun arbeidet med dokumentaren, fikk tematikken brått en fornyet aktualitet med atomulykken i Fukushima i 2011 – som dermed også ble en naturlig del av Domenigs film. Det er liten tvil om at bevisstheten om atomkraft er betydelig større enn for to generasjoner siden, ikke minst etter denne ulykken, men filmen viser også hvordan man i det offentlige ordskiftet til dels gjentar den livsfarlige feilen med å underdrive farene forbundet med dette. Selv om ulykken i Fukushima skapte en politisk vilje til å bygge ned landets atomindustri, har landets regjering senere snudd i dette spørsmålet. Håndteringen av de radioaktive utslippene har ifølge Domenig vært mangelfull, og snart vil mange av de 100 000 interne flyktningene etter lekkasjene bli tvunget til å flytte tilbake til de stadig forurensede områdene, fordi de ikke lenger mottar økonomisk kompensasjon.

The Day the Sun Fell er en sterk, men også befriende varm og humoristisk beretning om filmskaperens egen nære familie, samtidig som den tør å snakke om et tabubelagt nasjonalt traume. Og like mye som den er en nødvendig påminnelse om historiske begivenheter, advarer filmen om en stadig eksisterende trussel om fullstendig ødeleggelse, skapt av oss selv. For å si det med en sang som i denne sammenheng kanskje heller burde vært kalt «Ekspander og dø» (eller «fisjoner», om man vil være pedantisk): Det gjelder deg. Det gjelder meg. Det gjelder alt som er.

---
DEL