ORIENTERING 1973
Det var en gang stormen raste heftig etter en avgjørelse i Nobelkomiteen.
Det var i 1936 da fredsprisen gikk til Carl von Ossietzky – en utdeling som uten tvil er den modigste og mest utfordrende i komiteens historie. Men den gang var den reaksjonen som blåste til storm, både her hjemme og i Europa.
Carl von Ossietzky var det tyske nazi-regimets fange og en av den tyske militarismens mest uforsonlige motstandere.
Allerede i 1913, 24 år gammel, ble han dømt til sin første fengselsstraff for en artikkel som ifølge domstolen «krenket den tyske uniform». Han var med på å stifte den tyske avdeling av War Resisters International (Folkereisning mot Krig). Han virket en tid som utenrikspolitisk redaktør i Berliner Volkzeitung og ble siden redaktør av tidsskriftet Die Weltbühne.
Her offentliggjorde han blant annet en artikkel om den hemmelige tyske gjenopprustningen, rettet søkelyset mot Riksvernet og gikk til et bitende angrep på det Tyskland som fortsatt levde bak Weimar-republikkens demokratiske fasade.
I 1928 ble han dømt til fengselsstraff for annen gang, men benådet ved en amnestibestemmelse. I 1931 ble han fengslet på ny, slapp ut etter et par måneder, men ble igjen arrestert samme natt som Riksdagen brant, ført til tukthuset i Sonneburg og derfra til konsentrasjonsleirene Papenburg-Esterwegen og Oranienburg.
Et levende symbol
Ossietzky hadde prøvd å vekke et sløvt og halvt krigslikegyldig Europa. Nå satt han i en nazistisk konsentrasjonsleir med åpen lungetuberkulose og tennene slått inn av sine voktere, som tvang den syke mannen til å bære murstein i en trillebår fra den ene enden av leiren til den andre.
Ossietzky hadde prøvd å vekke et sløvt og halvt krigslikegyldig . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement
