Da folket fikk nok

OKKUPASJON: Naila and the Uprising er en nær og personlig fortelling om kvinnekamp og storpolitikk under første intifada.
Vibeke Harper
Kunstner og skribent.
Email: vibeke.har@gmail.com
Publisert: 22.02.2019

Naila and the Uprising

Julia Bacha

England

15. mai 1948 bryter Israel med de FN-styrte delingsforhandlingene mellom Israel og Palestina. De erklærer seg som selvstendig stat, annekterer land, jevner over 400 palestinske landsbyer med jorden og driver over 750 000 palestinere på flukt. I 1967 annekterer de Øst-Jerusalem og okkuperer Vestbredden, Gaza, Golanhøydene og Sinai-halvøya. Da er Naila Ayesh – hovedpersonen i Naila and the Uprising – seks år gammel og bor sammen med familien i Ramallah. Filmens fortelling begynner med okkupasjonen av Vestbredden: En dag Naila kommer hjem fra skolen, finner hun faren sammensunket foran det utbombede hjemmet deres.

Palestinernes første intifada (1987–1993) er så bakteppet der den brasilianske filmskaperen Julia Bacha – med effektiv bruk av animasjon, arkivfoto, nyhetsklipp og intervjuer – syr sammen en nær og personlig fortelling om kvinnekamp og storpolitikk.

Kjærlighet og fengsel

Dagens Ramallah: Vi ser Naila og hennes sønn Majd bla i et gammelt fotoalbum. «Se, der er du!» Hun ser kjærlig bort på sønnen og på bildet av en ettåring med åpent ansikt og bustete krøller. Da Majd ble født i 1989, tilbrakte han seks måneder i israelsk fengsel sammen med moren, og først to år gammel møtte han faren – som hadde blitt deportert av Israel rett før fødselen.

Oslo-avtalen var et svik mot det palestinske folket, og særlig mot kvinnene.

Slutten av 70-tallet: Palestinerne er fratatt alle rettigheter og underlagt israelske militærlover. Okkupasjonen gjør befolkningen tynnslitt, noe som nærer Nailas opprørstrang: «Jeg innså at ingenting ville forandre seg om vi fortsatt var underdanige.» Hun væpnet seg med kunnskap og fikk innvilget et utdanningsstipend. I en vakker animasjonsscene ser vi henne forvandle seg til et papirfly som svever ut at vinduet på jenterommet, over de harde geo-
politiske realitetene og lander mykt i studentmiljøet i Bulgaria, hvor hun treffer Jamal Ayesh fra Gaza. «Jeg ble tiltrukket av Nailas kampvilje,» forteller han. Jamal og Nailas kjærlighet forenes i trangen til frihetskamp. «Foreldrene mine var skeptiske til Jamal, de ønsket at jeg skulle få et ‘normalt’ liv, og han hadde vært i israelsk fengsel. ‘Det er jo derfor jeg vil ha ham!’ svarte jeg.»

De flytter til Gaza og blir aktive i Demokratisk front for frigjøringen av Palestina (DFLP). Som mange andre blir Naila arrestert og satt i seks måneders forvaring, uten anklage, dom eller kontakt med sine kjære. Hun slipper ut av fengsel like før intifadaen bryter ut i desember 1987. Israel har drept fire palestinere på Gazastripen, og folket har fått nok. Regissøren benytter seg her av klipp fra internasjonale medier: Kvinner og menn, unge og gamle demonstrerer mot okkupasjonsmakten.

Naila and the Uprising forteller oss at det ikke var guttungers steinkasting mot tanks som førte til at intifadaen lyktes i å bygge opp samfunnsstrukturer og framtidstro hos palestinerne: Da Israel stengte palestinske utdanningsinstitusjoner, trosset lærerne portforbud og organiserte hjemmeundervisning. Da Israel stengte tilgangen til sykehusene, snek leger og sykepleiere seg rundt de væpnede kontrollpostene og arrangerte «helsedager» i landsbyene. Og da de palestinske lederne ble deportert, fengslet eller drept, tok kvinnene over. Folket etablerte lokale komiteer og samlet seg til et praktisk, ikkevoldelig opprør.

Forhåpninger som brister

Teaterforestillingen Oslo (går nå på Det Norske Teatret) handler om de parallelle og hemmelige fredsforhandlingene. Her framstår Terje Rød-Larsen som en forfengelig mann som ville «utrette noe stort». PLOs ledelse i eksil i Tunisia var stemplet som terrorister av verdenssamfunnet og nektet adgang til det offisielle forhandlingsbordet. Invitasjonen fra Rød-Larsen må ha kjentes som en gave. Israel forsto etter hvert at PLOs hjemlengsel kunne utnyttes, og at Israel hadde mer å vinne på å inngå en avtale i Oslo enn kontinuerlig å trenere forhandlingene som var styrt av Washington: Peres og Rabin sendte så haukene til Norge.

Første intifada lyktes i å bygge opp samfunnsstrukturer og framtidstro hos palestinerne.

I filmen intervjues Zahira Kamal: «Signeringen av Oslo-avtalen kom som et sjokk – vi var ikke informert. Og når man ser innholdet i avtalen, blir man bare trist.» Hun ble senere minister for kvinnespørsmål i den palestinske selvstyremyndigheten (PA). Filmen formidler at Oslo-avtalen var et svik mot det palestinske folket, og særlig mot kvinnene: Det mannstunge PLO plasserte etter hjemkomsten sine søstre på gangen.

Naila and the Uprising minner meg på noe en palestinsk venn gjerne gjentar: «Vi er under tre okkupasjoner: den israelske altomfattende okkupasjonen, våre egne korrupte politikere og bygdedyrets foreldede tankesett, som er sementert av å ha vært avskåret fra verden i 70 år.» Verken samfunn eller mennesker blomstrer når de isoleres og knuges under hælen på en militærmakt.

Fakta

Brasilianske Julia Bacha (f. 1980, nå bosatt i New York) debuterte som filmskaper i 2004 med Control Room. Hun har mottatt et trettitalls pri ser for filmer som Encounter Point (2006), Budrus (2009) og My Neighbourhood (2012). Naila and the Uprising er hen nes fjerde film som tar for seg situasjonen i Palestina/Israel. Filmskaperen har et tydelig politisk engasjement, og hen nes TED-talk Pay Attention to Nonviolence (2011) har blitt sett av over en halv million mennesker. Bacha er blant an net kunstnerisk leder for Just Vision, en organisasjon som jobber for å styrke antiokku pasjonsbevegelsen i Israel og Palestina.

De palestinske kvinnene opplevde likevel en feministisk frigjøringsbølge under den første intifadaen. Filmen går langt i å hevde at feministbølgen skyldtes at samfunnet ble tappet for menn. Virkeligheten er nok mer nyansert, og her savnes klasseperspektivet hos regissøren – da kvinnekamp og klassekamp er uløselig knyttet sammen, også i Palestina.

Regissør Bacha har laget en sterk dokumentar om mot og frihetskamp. Og håp: «Okkupasjonen vil ta slutt. Det finnes ingen annen vei videre,» avslutter Kamal.

Jeg sitter igjen med en tung følelse da skjermen går i svart, og like etter hører jeg en nyhetssending om den pågående israelske valgkampen: Statsminister Netanyahus motkandidat Gantz bruker filmklipp fra bombingen av Gaza til å sanke stemmer.


Animasjon: Dominique Doktor, Sharron Mirsky

Filmen vises på Arabiske filmdager, 20.–24. mars.

Kommentarer