Cuba – Amerikas frie territorium

I dag feirer den cubanske revolusjon sitt 10 års jubileum. Det var den 2. januar 1959 at Fidel Castro og hans menn rykket inn i Havanna og feiet vekk Batista og hans forbryterske regime.
Sigbjørn Hølmebakk
Hølmebakk var forfatter, debattant, agitator, folketaler, organisasjonsmann og politiker i SF.
Email: sigbjorn@nytid.no
Publisert: 02.01.2019

Aviser over hele verden brakte romantiske skildringer av de skjeggete geriljakjempere, den cubanske revolusjon ble møtt med velvilje og sympati. Ja, selv i USA vakte revolusjonen begeistring på enkelte hold. Batista var etterhånden blitt en belastning, den amerikanske utbytting fungerte ikke lenger effektivt under hans regime. Castro ville bli en lydig og samarbeidsvillig partner, slik at den økonomiske utbytting kunne fortsette under nye og ordnede forhold.

Aldri har en imperialistisk makt begått en verre brøler. USA hadde vennet seg til å betrakte de utallige latin-amerikanske «revolusjoner» med fatning – som en maktkamp i toppen, mellom herskende grupper, høyt hevet over de undertryktes interesser. Denne gang var det hendt noe nytt. De undertrykte hadde selv grepet til våpen og selv ført revolusjonen til seier. Kampen hadde lært dem hva kampen gjaldt. De utfattige landarbeidere, som hadde levet som slaver på de amerikansk-eide plantasjene, hadde oppdaget seg selv. De ville eie den jord som var deres, de ville rå i det land de var villige til å dø for. Cuba, som reelt hadde vært en amerikansk koloni, var nå blitt en selvstendig, selvbevisst nasjon: «Amerikas frie territorium».

USA startet en hat-kampanje som mangler sidestykke i nyere tid, en hatkampanje som fortsetter også i dag – med mord og terrorhandlinger, invasjonsforsøk og internasjonal boikott. Det kan ikke forbause noen at også vårt land, som gjennom medlemskapet i NATO er blitt en av USAs lydigste puddelhunder, har stilt seg solidarisk med USA i deres forbryterske blokade av et fattig utviklingsland.

USAs terror og boikott av Cuba er selvsagt ikke bare en primitiv hevnaksjon over en tapt koloni. Den er selvsagt betinget av en reell frykt. USA har grunn til å frykte Cuba, ikke på grunn av deres militære styrke, men for det eksempel landet er blitt for hele det undertrykte latin-amerikanske kontinent. Over alt dukker det nå opp frigjøringsbevegelser og USA frykter dem som djevelen selv. CIA er virksomt over alt, anti gerilja-avdelinger er spredd i de fleste land. De kan vinne midlertidige seire, slik som i oktober i fjor, da de klarte å myrde Che Guevara. Men i dag er denne seier vendt til en dødelig trussel mot dem selv: Ches og Fidels tanker får stadig større oppslutning i de latin-amerikanske land.

Det er vanskelig å skrive om den cubanske revolusjon i disse dager, da vårt eget parti trues av oppløsning og isolasjon. Vi har selv en oppgave å utføre: å gjennomføre sosialismen i Norge. Dette er en revolusjonær målsetting, men bare i den grad vi makter å gjøre vårt parti til et brukbart redskap for å nå dette mål, har vi rett til å kalle oss et revolusjonært parti. Den cubanske revolusjon har lært oss at den viktigste oppgave for en kjempende sosialist er å tolke virkeligheten. Bare i den grad vi makter å føre vår kamp ut fra vår egen virkelighet og våre egne forutsetninger, har vi muligheter til å seire.

Vi hilser den cubanske revolusjon med den solidaritetserklæring som er lagt fram av Sentralstyrets flertall i deres forslag til prinsipputtalelse på SFs landsmøte i februar:

  1. Erkjennelse av at målet er felles i folkenes fulle frigjøring.
  2. Erkjennelse av at motstanderen er felles: et økonomisk system som fører til nød, undertrykkelse og krig.
  3. Erkjennelse av at kampen for sosialisme må springe ut av de nasjonale og historiske forutsetninger i hvert enkelt land.

Venceremos!

 

Kommentarer