Aktivisten, urbanisten og historikeren Mike Davis er en viktig tenker på den amerikanske venstresiden og en del av redaksjonsrådet i New Left Review. Davis er kjent for titler som Planet of Slums (2006) og In Praise of Barbarians: Essays against Empire (2007). Han er også kjent for sine kulturkritiske portretter av California i City of Quartz (1990) samt i boken Ecology of Fear (1998), som handler om frykten for katastrofer som fiksjon og virkelighet i Los Angeles. Frykten blir dyrket gjennom alt fra fantasier om invasjoner av romvesener til bekymringer for høyst reelle katastrofer som jordskjelv og raseopptøyer – samt epidemier som smitter fra ville dyr. Boken Monster at Our Door: The Global Threat of the Avian Flu (2015) begynner med beretninger om spanskesyken og følger opp med nye epidemier med et sørlig fokus på hvordan de rammer de svakeste i samfunnet. Sosial urettferdighet er et hovedtema i alle Davis’ tekster, og i artikkelen «Hvem blir glemt i en pandemi?», nylig publisert i The Nation, tar han opp spørsmålet om solidaritet i kjølvannet av koronautbruddet.
NY TID snakker med ham over under trygge omstendigheter – over telefon – og spør hva som opptar ham mest akkurat nå:
«De seneste hendelsene. I dag sprer viruset seg i Gaza og Levanten – der det finnes enorme syriske flyktningleirer som er ekstremt sårbare for virusinfeksjoner. Der hygienen er dårlig og drikkevann blir forurenset, risikerer vi også smitte fra avføring. Dersom viruset får fotfeste i tarmsystemet, er det langt mer dødelig enn en infeksjon i luftveiene – dette vet vi fra griser som har vært utsatt for denne type smitte. I disse dager røper hvert land sine styrker og svakheter. I India prøver Modi å innføre vestlige modeller for sosial distansering, men det er åpenbart vanskelig i et land som er dominert av tette folkemengder og med store slumbefolkninger.»
Vi må utvikle vaksiner og medikamenter
Alle må lære av hverandres strategier. Hvilke viktige lærdommer kan vi trekke så langt?
Utover å teste folk og treffe sikkerhetstiltak må vi utvikle medikamenter mot viruset og spre dem. Her er vi hemmet av en legemiddelindustri som er innrettet på egen fortjeneste og ikke på folkets behov. Problemet med legemiddelindustriens lobbyvirksomhet er ikke bare et amerikansk fenomen. Også WHO inngår å avtaler som begrenser produksjonen av livsviktige medisiner, eksklusive kontrakter til store selskaper, som det sveitsiske Roche. De institusjonene som skulle overvåke medisinsk produksjon, har allianser med dem de skal holde under oppsyn. Slike avtaler under bordet kan bli fatale når vi kastes ut i pandemier som denne.
Det er fullt mulig å lage virusvaksiner som virkelig beskytter, men de private farmasøytiske selskapene satser ikke på virusforskning. De vil heller utvikle nye piller for middelaldrende menn med potensproblemer. For hver virusvaksine de framstiller, blir det liggende en overskuddsproduksjon av hundretusener av doser – som selvsagt fører til uønskede tap. Løsningen er å bryte opp de store farmasøytiske selskapene og underlegge dem flere reguleringer.
Hva med solidaritet og moral?
Hva med å gå til smittens rot i kjøttmarkeder og slakterier? Tror du koronapandemien vil virke tilbake med en nedtrapping av industriell kjøttproduksjon?
Det finnes en rekke organisasjoner i USA som prøver å spre kunnskap om hva som foregår i industrislakterier og oppdrettsanlegg. Vi har lenge sett at du knapt kunne laget en bedre inkubator for nye virus enn en grisefarm. Virusene som er basert på DNA, muterer nokså langsomt, men ville RNA-virus som korona er ustabile: De kopierer seg selv svært upresist. Hver kopi de lager av seg selv, er en ny versjon – de formerer seg ikke i en konvensjonell forstand, men sprer snarere en sverm av mutanter. Muterte varianter som kan komme tilbake og smitte selv dem som har klart seg gjennom en tidligere variant. I ville reservoarer, som blant flaggermus, ligger det også opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.
Internasjonalt blir spørsmålet kanskje hvem som klarer opprettholde tilliten til staten, og dermed solidariteten og moralen?
Det har lenge vært et forfall i solidariteten med andre mennesker, både nasjonalt og internasjonalt. Se bare på hvordan vi har normalisert influensa: Slike virusinfeksjoner tar livet av titalls tusen hvert år, selv om de kunne vært forhindret med vaksiner. Mentaliteten er den samme som i våpenlovgivningen vi har i USA: Dødsfallene blir gjort til statistikk på linje med trafikkulykker – og dermed normalisert.
Og når panikken sprer seg, hamstrer folk, noen bevæpner seg eller trekker seg tilbake til luksuriøse fritidsboliger.
Jeg redigerte for noen år siden en bok med tittelen Onde paradiser som handler om dette: Vi opplever stadig oftere at de rike prøver å etablere overbeskyttede enklaver, eksklusive soner for mennesker som tenker på seg selv først og sist. I Malibu finnes det nå avstengte luksuriøse boligstrøk som har sine egne private branntjenester i fall det kommer en ny skogbrann. Denne tendensen ser vi overalt.
Det er ikke migrantene som bringer smitten, det er jetsetterne.
Jeg blir stadig forbløffet over hvor feige de rike er. De har også veldig ofte en fobi for mikrober, noe du kanskje har lagt merke til. På den motsatte siden har du virkelige helter, slik som leger og medisinsk personell i Vest-Afrika, som gang på gang har vist en vilje til å gå inn i faresonen for å redde liv.
Moralske giganter
Anklagen om feighet kan vel også treffe velstående land i Vesten generelt – som stadig glir lenger i retning av å bli «onde paradiser»?
Man bygger murer og vil holde flyktningene ute, men det er ikke migrantene som bringer smitten, det er jetsetterne. De fleste rike landene – framfor alt den anglosaksiske blokken – har vendt ryggen til de fattige landene, der pandemien, som nå sprer seg gjennom slumområdene, utvilsomt vil utfolde seg på sitt mest ubønnhørlige. Rike land som USA har gitt opp å ta lederskapet for å yte medisinsk hjelp til den tredje verden. Men to små land – Cuba og Norge – er moralske giganter i dagens krise. Cubas leger har selvsagt lenge vært helter, alltid til stede på frontlinjene i farlige epidemier som ebola. Norge har riktignok en antiimmigrasjons-minoritet, men den nasjonale moralsansen, formet av deres sosialdemokratiske og religiøse arv, er den mest internasjonalistiske i Europa. Det er imponerende at Norge nå har tatt ledelsen for å skape et permanent FN-fond for å gi medisinsk hjelp til fattige deler av verden.
For Kina ser koronakrisen ut til å munne ut i en moralsk triumf.
Hvilke følger får varierende moralsk innsats i ulike land?
Jeg tror det kan forvarsle Europas død: Med en solidaritetskollaps innad i EU vil hele det europeiske prosjektet stå på gyngende grunn. Istedenfor å bli sikret hjelp fra sine storesøstre, Tyskland og Frankrike, søker Italia nå hjelp fra Kina, Russland og Cuba for å få vitale forsyninger og ekspertise. For USAs del kan krisen det bety en dramatisk nedgang, et tap av prestisje, posisjon og innflytelse. For Kina later koronakrisen til å munne ut i en moralsk triumf. Der de i begynnelsen møtte berettiget kritikk for å undertrykke avgjørende informasjon, endte de opp med en nasjonal krise etter at folket protesterte. Nå er Kina antagelig det mest åpne landet i verden i rapporteringen av sykdomsutbruddet – og de gir hjelp i form av medisinsk utstyr og ekspertise til en lang rekke land verden over. De geopolitiske konse-kvensene kan knapt overvurderes.
Positive trekk i det kinesiske samfunnet
Betyr det at Vesten tross alt vil bli trukket mot Kinas politiske metoder?
Det offentlige apparatet som ble tatt i bruk for å kontrollere sykdomsutbruddet i Kina, har etter mitt skjønn ingen ting å gjøre med eksempelvis de midlene som blir brukt i omskoleringsleirene for uighurene. Det finnes positive trekk i det kinesiske samfunnet. Når de har lyktes så godt, er det også fordi de klarte å isolere utbruddet, slik at helsepersonell fra resten av Kina kunne sendes inn i enorme antall. De bygget et sykehus med 1000 senger på 24 timer og har heller ingen mangel på medisinsk utstyr, siden de har beordret fabrikkene til å jobbe døgnet rundt. I Frankrike har staten tatt over produksjonen av visse instrumenter. USA har sine begrensninger i så måte, særlig slik Trump styrer landet. Jeg har ikke hørt noen forslag om å gjøre Trump-hotellene om til sykehus, men det ville være en betimelig moralsk utfordring.
I USA ser vi en ny moralsk front politisk, ikke i partiene, men fagforeningene til progressive leger og sykepleiere som blir stadig mer rasende på et dysfunksjonelt helsesystem. Helsearbeiderne blir stadig mer radikalisert. Det er heller ikke slik at politikere på høyresiden alltid griper saken feil an, mens de på venstresiden har rett.
Men kan ikke krisen også være en gyllen anledning for venstresiden, hvis de bare vet å gripe dette historiske øyeblikket med en virkelig plan? Kan vi få et gjennombrudd for The Green New Deal?
Kanskje, men ikke engang Bernie Sanders er radikal nok, for han snakker nesten bare om USA. Den amerikanske venstresiden som jeg selv er en del av, fortjener kritikk, for den er lite opptatt av verdens fattige – og ender opp med en utvannet versjon av prinsippet «Amerika først». Jeg er opptatt av å kritisere dette, og har skrevet om det i en artikkel som jeg kalte «Hvem skal bygge arken?». Hovedtemaet var her Vestens ansvar for å motvirke global oppvarming. Vi må ta et oppgjør med forvitringen av den globale solidariteten.
I dag behandles store områder av verden i praksis som overflødige og ubetydelige – siden de kan ofres uten økonomiske tap. Dette gjelder i sammenheng med både klima og helse: Verdenspolitikken blir ført slik at vi indirekte dømmer hundrevis av millioner av mennesker til døden.
Er det for mye å håpe på en ny global solidaritet i kjølvannet av pandemien?
På visse måter kommer vi til å oppleve en fullstendig endret verdensorden innen slutten av sommeren.
