
Man kan anklage den nye woke-kulturen for å legge for stor vekt på hvem som snakker, i stedet for på hva som blir sagt. Men med vietnamesisk-amerikanske Ocean Vuong er det vanskelig å skille en biografisk identitet fra en lyrisk stemme. Han skriver en confessional poetry slik begrepet lød på 50/60-tallet, hvor sårbarheten i diktningen hans tilsvarer sårbarheten i emigrantens skjebne. Ocean Vuong var en av de vietnamesiske båtflyktningene – det ga ham fornavnet hans. Et barnebarn av Vietnamkrigen, der hans bestefar var amerikansk soldat, og hans mor ble plaget i Vietnam på grunn av sin lyse hud. Men i USA vokste han opp i arbeiderklassen, hvor moren kom til å jobbe i forskjellige neglesalonger.
Amerikansk poesi
Av den vietnamesiske dikttradisjonen, med sin franske innflytelse, er ingen spor synlige. For dette er en amerikansk poesi – dagligdags, svingende og nær prosa-
kadenser. Men fra begynnelsen er det òg noe sprukkent over diktene, i deres sterke følelsesmessige spenninger. Det eneste jeg finner å sammenligne med, er den skeive japanske poeten Mutsuo Takahaschi.
«Det mørkeret / eg liker aller best, er det / vi har på innsida»
Vuongs diktning er en kroppslig og sanselig poesi, hvor pubertetsbeskrivelsene i debutdiktsamlingen Night Sky With Exit Wounds (USA, 2016) holder en tone av noe vagt truende, og av en fraværende far «reeking of gasoline and cigarettes», mørkt våkende over gutten med «milk-blue shoulders». Dikt om maskulinitet og fascinasjon for maskulinitet, om «men who touch breasts / as they would / the tops of skulls».
Denne poeten er nok litt hypet. For meg virke det som om debutboken til Ocean Vuong er skarpere. Både den og den nye diktsamlingen er oversatt for Samlaget, sistnevnte under tittelen Tida er ei mor (2023), en bok som gir mange bilder av nettopp dikterens mor (hun døde samme år som diktsamlingen ble publisert i USA). Diktene er oversatt av poeten Mathias R. Samuelsen, som ser ut til å ha gjort en god jobb, men som irriterer denne anmelderen litt ved å skryte i etterordet av at diktene var vanskelige å oversette på grunn av ‘enjambement’. Slike utfordringer er helt ordinære for den som har jobbet med dikt i bundet versemål. Nye lesere kan gjerne begynne med debuten, også den på norsk av Samuelsen, Natthimmel med kulehòl (2019).
Rent lyriske elementer
Som i debutboken er det i den nye diktsamlingen de rent lyriske elementene som berører dypest: «Åh, vindskeive vandrer, enke av håp / og humring. Åh, syster, frø på steingrunn – hjelp meg, / eg blei skapt for å døy, men kom for å bli.» Dette blir klangfullt også på god norsk. Diktene fortjener et lengre sitat: «Denne guten som græt i bilen / etter skiftet på MacDonald’s / påskesøndag. Sjå korleis han / tørker tårene med skjorta / mens semitrailerar dundrar / forbi på riksvegen. Det mørkeret / eg liker aller best, er det / vi har på innsida, vil eg seie til han /…/ gjennom det endelause lauvverket / i New England. Kanskje såg eg ein gut / med eit svart forkle gråte i ein Nissan / like stor som kista til eit monster og innsåg / eg aldri kunne bli streit. Kanskje / var eg, som du, ein av dei typane / som elskar verda mest / når alt er på sitt verste i ein rask bil / på veg til ingenstad.»

Den walisiske poeten Menna Elfyn
En helt annen form for internasjonalisme er representert ved den walisiske poeten Menna Elfyn. Hun skriver på det keltisk-walisiske minoritetsspråket kymrisk, som det har vært hennes delprosjekt å bringe inn i den moderne verden – gjennom utallige reiser, i et globalt perspektiv. Altså, det lille språket i den store verden. I Storbritannia har anglo-walisiske poeter konkurrert om å oversette henne til engelsk, og det meste av poesien hennes finnes og på engelsk, i et stort antall bøker. For første gang er hun nå oversatt til et skandinavisk språk, etter at hun i år ble utgitt på svensk, med utvalget Cellängel (2023).
Som Wales’ fremste kvinnelige poet, ved siden av Gwyneth Lewis, har Elfyn dertil levd et liv som aktivist for det walisiske språket, som lenge var utestengt fra walisiske skoler. Hun har sonet kortere fengselsstraffer etter sivil ulydighets-kampanjer, der språkaktivistene allierte seg med antiatommaktgrupper og motstand mot og inntrengning på den amerikanske hærbasen i Brawdy. For første gang siden 1993 nyter kymrisk nå de samme rettighetene i Wales som nynorsken har i Norge. I dag er walisisk et vanlig valgfag i walisiske skoler, og et av få minoritetsspråk som har opplevd en moderne solskinnshistorie.
Kjærlighetslyrikk

Poesien hennes består også av en god porsjon kjærlighetslyrikk, som unngår de gamle klisjeene på alle mulige snodige måter. Hennes frie vers er bygget på grunnlag av de walisiske versmålene cynghanedd, og hennes svenske oversetter, Marie Tonkin, har tatt utgangspunkt i walisiske i tillegg til engelske versjoner. Men poetens sanselige appell i kjærlighetslyrikken skiller seg egentlig ikke fra den i den politiske poesien. Og i likhet med flere og flere poeter i disse pressede tider tar hun ironien til hjelp, som når de forskjellige øyenfargene i kikkhullet på celledøren står beskrevet, eller i en takk for gjestfriheten i Her Majesty’s Prisons: «Tack, drottning, för stämpeln på min tvål, / för gröt, på utsatt tid, för tråd-slitna handdukar.»
For første gang siden 1993 nyter kymrisk nå de samme rettighetene i Wales som nynorsken har i Norge.
Denne dikterens internasjonalisme, merkelig kombinert med det svært lokale, pluss de mange reisene, skjenker stadig nye motiver. Diktet hennes om villhundene i București er faktisk et av de beste diktene jeg noen gang har lest (disse finnes også på engelsk i Murmur, 2012).
I et reisedikt fra Egypt forteller poeten om en gammel kvinne i Kairo som lider av bakterieskrekk og er kjent i nabolaget for å vaske sedlene fra dagens inntekter hver morgen og henge dem ut til tørk på en klessnor. Diktet trekker fra dette et politisk poeng som ikke blir mindre morsomt siden vi i Norge allerede vet dette så godt: «Om du vill få dina pengar rena nu för tiden, / måste du skrubba dem själv.»