Colombias voldsspiral

To marxist-leninistiske geriljaer og en høyreekstrem dødsskvadron i Colombia finansierer sitt virke med narkoskatter. Nå sprøyter regjeringen kokamarkene ved hjelp av militær bistand fra USA. Og de illegale gruppene svarer med væpnede aksjoner.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Colombias kokaplanter som foredles til kokain, blir holdt fram som landets svøpe, både av regjeringen og medspillere som USA. Imidlertid hevder stadig flere at årsaken til at Colombia topper verdens voldsstatistikker, er langt mer kompleks. En av dem er den internasjonalt anerkjente jesuittpresten Francisco de Roux som blant annet har fått storgodseiere til å avgi små landflekker til jordløse bønder.

Omfordeling av jord

– Hovedårsaken ligger i landets struktur. For trass i at Colombia i teorien er et demokrati, har en styrtrik elite på rundt ti prosent monopol på politikken og kontroll over landets ressurser. Resten av colombianerne er utestengt og mangler demokratiske påvirkningskanaler. Roten til volden ligger i at det aldri ble tatt et oppgjør med kolonimaktens økonomiske og nådeløse klasseinndeling da spanjolene ble kastet ut i 1819, mener de Roux.

Med andre ord forsvarer den colombianske hæren, politiet og private hærstyrker eiendommene til kveg-, kaffe,- olje- og narkobaroner den dag i dag. Å bevare status quo er det overordnede målet. På den andre siden krever geriljaene omfattende endringer. Hovedkravet fra landets største gerilja, FARC, er ekspropriering og omfordeling av jord.

– Hvordan ser folk flest på geriljaene?

– Da de marxist-leninistiske geriljaene oppsto midt på 60-tallet, trodde mange radikale akademikere, kunstnere, frigjøringsteologer og menneskerettsforkjempere at dette var veien til sosiale reformer og rettferdighet. Men i dag tar de fleste avstand fra geriljaene, selv om ELN er mindre militant enn FARC. Metoder som å skattlegge kokabønder og kokainprodusenter, kidnapping av uskyldige og millionkrav i løsepenger, sprenging av oljeledninger og rekruttering av barnesoldater er lite egnet til å skape goodwill, ramser de Roux opp.

Paramilitære og FARC i vekst

Imidlertid understreker han at paramilitære styrker står bak 70-80 prosent av volden i landet. Og i de to siste månedene har de statuert noen grufulle eksempler for å markere hvem som har den reelle makten. For øvrig øker både de paramilitære og FARC i omfang. FARC er nå til stede i 1000 av Colombias 1085 kommuner. Totalt kontrollerer trolig geriljaen og de paramilitære styrkene to tredjedeler av landet.

– Mangelen på statlig nærvær utover landet er et av Colombias kjerneproblemer. I disse områdene har geriljaen eller de paramilitære overtatt statens funksjoner og tilbyr folk væpnet beskyttelse mot at de velger side, påpeker de Roux.

Fredssoner avler vold

– Det kan virke paradoksalt at geriljaene til overmål får tildelt egne soner?

– En president uten kontroll over statens territorium, har neppe noe annet valg enn å innlede fredsforhandlinger med geriljaene. For å få i gang en dialog med FARC, trakk den colombianske hæren seg ut av et område så stort som Sveits i Sør-Colombia for to år siden, sier Le Roux og legger til at nå er det like før ELN får sin egen sone i Bolivarfylket, ikke langt fra Barrancabermeja. For øvrig utarbeider jesuittpresten prosjekter for å erstatte det illegale jordbruket i den nye ELN sonen.

Kvegeiere blokkerer veiene

Kvegeierere har samlet traktorer og sperret riksveien til den karibiske kysten, mens paramilitære soldater truer med å kjempe til siste mann for å hindre at ELN får kontroll over «deres» territorium.

Heller ikke Mireya Ramirez, koordinator i paraplyorganisasjonen Project Counselling Service (PCS) som Flyktningerådet samarbeider med, synes det er enkelt å være for eller imot en ny geriljasone.

– Det er et brennbart og komplisert spørsmål. Du vet, det er livsfarlig å velge side i Colombia. Men vi registrerer at væpnede høyreekstreme tvinger sivile til å proklamere at de er imot en ny geriljasone. Og det som skjer i FARC-sonen, gir ingen grunn til optimisme, sukker Mireya. – Uansett, den eneste farbare veien er dialog.

Det samme mener Arne Aasheim, UDs spesialrådgiver for Latin-Amerika. Han er Norges representant i ei landgruppe på fem som er med på legge til rette forhandlingene med ELN. De fire andre er Cuba, Spania, Frankrike og Sveits.

Norske observatører?

– Går alt etter planen, kan sonen være et faktum i midten av april, sier Aasheim, men understreker at regjeringen først må få bukt med den paramilitære volden i randen av sonen. Imidlertid har president Pastrana lært av svakhetene med FARC-sonen.

– ELN-sonen blir ikke større enn Vestfold fylke. Når regjeringssoldatene har trukket seg ut, skal colombianske og internasjonale observatører overvåke området. Norge er i utgangspunktet positiv til å delta med observatører, sier Aasheim.

Plan Colombia

Ødeleggelse av kokamarkene står sentralt i den omdiskuterte Plan Colombia – president Pastranas nasjonale utviklingsplan, stipulert til vel sju milliarder dollar.

Men, etter at USA «kuppet» planen og øremerket rundt 930 millioner dollar til militær bistand i kokakrigen, har både EU, FN, Japan, Canada og Norge distansert seg fra den militære del av planen. ELN-geriljaen karakteriserer kampanjen som fiendtlig innblanding fra en utenlandsk makt, mens FARC ser på Plan Colombia som en krigserklæring og et alibi for å tilintetgjøre geriljaene.

Sprøyteflyktninger

Imidlertid protesterer stadig flere imot sprøytingen, både colombianske guvernører og amerikanske politikere. For fakta viser at de som rammes hardest er fattige bønder. Sprøyteflyktninger er blitt et nytt begrep, og rundt 10.000 har flyktet fra Putumayo provins i Sør-Colombia, der sprøytingen startet. De fleste bøndene trekker inn i jungelen eller flytter avlingene over grensen til Ecuador og Venezuela.

– Kokaen er som en boble, trykker du den ned ett sted, dukker den raskt opp et annet sted, påpeker blant annet jesuittprest Francisco le Roux og minner om at da USA finansierte nedbyggingen av kokaen i Peru og Bolivia, flyttet produksjonen til Colombia. I dag står Colombia for 80 prosent av verdens kokaproduksjon mot 15 prosent for ti år siden.

– Skal Colombia komme kokaproduksjonen til livs, må bøndene tilbys alternativer de kan leve av, understreker Francisco le Roux til slutt.

Fakta om Colombia:

Areal: 1128.910 kvadratkilometer (nær fire ganger større enn Norge) med kystlinjer mot Stillehavet og Det Karibiske Havet.

Folketall: 40 millioner.

Styresett: republikk, Andrés Pastrana ble valgt til president i 1998.

Religion: 95 % katolikker.

Økonomi:

  • Colombia er i utgangspunktet et av Latin-Amerikas mest ressursrike land med for eksempel større oljereserver enn Kuwait.
  • Kaffe er den viktigste legale eksportvaren, men verdien har gått ned på grunn av svingende råvarepriser.
  • En av verdens ti største gullprodusenter.
  • En av verdens største eksportører av avskårne blomster.
  • 80 % av verdens kokain kommer fra Colombia. Det er en av årsakene til volden og borgerkrigen som har preget landet i snart 50 år.

FARC (Fuerzas Armadas Revolucionaras) har trolig 17.000 – 20.000 soldater. De er Latin-Amerikas største og eldste geriljagruppe og finansierer frigjøringskampen med narkoskatter. For to år siden fikk FARC en sone på størrelse med Sveits i Sør-Colombia til fredsforhandlinger med regjeringen. I høst brøt forhandlingene sammen, men ble gjenopptatt 14. februar i år. Kontrakten er forlenget til 9. oktober i år. Norske Jan Egeland har en sentral rolle i forhandlingene som FNs visegeneralsekretær i Colombia.

ELN (Ejército de Liberación Nacional) – Colombias nest største gerilja – har rot i marxist-leninisme og frigjøringsteologi og teller rundt 5000 soldater. ELN, som har sin base i det oljerike Magdalena Medio området, er fattigere og mindre militante FARC. Nylig annonserte regjeringen at planene er klare for en mindre ELN-sone, tidsbegrenset til ni måneder i to kommuner i Bolivarfylket. 10. mars avbrøt ELN forhandlingene i protest mot at amerikanske helikoptre sprøyter kokamarkene i deres område.

AUC (Autodefensas Unidas de Colombia) – halvmilitære bevæpnede private selvforsvarsgrupper eller paramilitære – teller trolig 9000 -10.000 soldater. AUC har satt i gang en brutal voldskampanje som protest mot en ELN sone. Grovt sett kontrollerer de paramilitære byene, mens geriljaene har kontroll over mesteparten av landsbygda. Flere menneskerettsorganer har dokumentert at sikkerhetsstyrkene samarbeider med de paramilitære gruppene.

Plan Colombia

President Pastranas ambisiøse plan for utvikling og fred i Colombia. Planen som ble utferdiget høsten 1990 sammen med amerikanske rådgivere, var stipulert til 7 milliarder dollar, hvorav Colombia skulle betale 3,5 milliarder. USA, Japan, Canada og Europa, resten. Hittil er kun USAs hjelpepakke på 1,3 milliarder dollar klar. Men etter det ble klart at 70 prosent av USAs bistand er militært utstyr, angivelig for å bekjempe kokaproduksjonen, vil færre og færre donorer assosieres med planen. Også Norge og FN tar avstand fra den militære del av planen.

Norsk bistand til Colombia

1997: 39 millioner kroner

2000: 60 millioner kroner – som er første del av en treårig hjelpepakke til Colombia på 180 millioner kroner.

Flyktningerådet er den eneste norske hjelpeorganisasjonen som har opprettet kontor i Colombia.

Volden i Colombia

  • 3000 årlige politiske mord setter Colombia på toppen av verdens voldsstatistikk. Av disse står paramilitære grupper bak omlag 80 %, geriljaen, 14 % og hæren 2 %.
  • Av 2-2500 årlige kidnappinger i verden, foregår halvparten i Colombia. Bare fra januar til mars i fjor ble 1483 personer bortført i Colombia.
  • Omlag 1,5 millioner colombianere er på flukt i sitt eget land.
  • Omlag 500 menneskerettsarbeidere og fagforeningsledere har forlatt landet de siste årene.

(Kilde: Human Rights Watch, CODHES, CINEP (Center for Investigation and Popular Research in Colombia)

---
DEL

Legg igjen et svar