Mens det lille passasjerflyet svever over den tette jungelen i Chocó på vei mellom Medellin og Bahia Solano, hvor jeg skal tilbringe noen late stranddager langs stillehavskysten, kan jeg ikke annet enn å legge merke til de bare flekkene som skriker ut som åpne sår i den ellers grønne jungelen under meg. Miljøbomber i nyanser av brunt, med flekker av turkis, grønt og gult. Det er snakk om gruver, i hovedsak ulovlige gullgruver, et problem som i løpet av de siste ti årene har eksplodert i Colombia. Småskalagullgruvedrift har lange tradisjoner i Colombia, og har i mange områder vært en viktig inntektskilde for lokalbefolkningen. Men i takt med at gullprisene har steget i været, har nye gullgruver daglig dukket opp. Det er ikke lenger snakk om en liten gruve her og der, men tusenvis spredd over hele landet: Det er oppdaget ulovlige gruver i nærmere halvparten av alle landets kommuner, og med gruvene følger problemer – både miljømessige, sosiale og kriminelle. Operasjon gruverydding. De små gruvene har i hovedsak fått operere i fred – hva som skjer i bortglemte utkantstrøk har sjelden vært av stor interesse for makthaverne i hovedstaden – men i det siste ser det ut til å ha skjedd et skifte. Aksjonene mot de ulovlige gruvene har økt i omfang, og de største avisene i landet har skrevet om og laget store reportasjer om fenomenet. Flere og flere begynner å få opp øynene for hva som skjer. Militæret har allerede i løpet av årets første måneder utført aksjoner mot over 500 ulovlige gruver, sprengt i stykker 50 gravemaskiner og arrestert 800 personer. I løpet av hele fjoråret ble det utført aksjoner mot 656 gruver. I tillegg har president Juan Manuel Santos nylig uttalt at han ønsker å endre regelverket for å gjøre det lettere å straffe dem som tjener penger på ulovlig utvunnet gull. Om denne plutselige oppmerksomheten kommer av at man har innsett hvor mye penger geriljagrupper og andre væpnede grupperinger tjener på dette og alle miljøproblemene de er med på å skape, eller om det er en måte å rydde vei for gigantprosjekter ledet av utenlandske gruveselskaper på, er ikke godt å si. Det som er sikkert, er at de ulovlige gruvene er svært problematiske. Flest finner man i utsatte områder som i hovedsak er befolket av indianere og afrocolombianere, hvor det er dårlig tilgang på offentlig goder som skoler, helsetjenester og infrastruktur for kloakk. Dette er områder som den colombianske stat totalt har glemt og oversett, mange av dem med dårlig eller ingen veiforbindelse. De som bor her er blant de fattigste og mest utnyttede i Colombia. Statens fravær gjør det lett for kriminelle grupperinger og geriljagrupper å få fotfeste, og der nye gruver popper opp, begynner giftig avfall å forpeste luft og drikkevann. Prostitusjon og andelen av folk som dropper ut av skolen øker. Folk blir drept eller truet til å forlate sine hjem, og mange ender opp som enda et tall i statistikkene: I 2013 (det siste året det finnes tall for) ble det registrert rundt 200 000 nye fordrevne, mange fra områder med stor gruveaktivitet. Det vil si at Colombia snart er oppe i seks millioner interne flyktninger – bare overgått av Syria på verdensbasis.
Colombia er snart oppe i seks millioner interne flyktninger – bare overgått av Syria på verdensbasis.
Truet biologisk mangfold. Et av de mest synlige problemene med gruvedriften er miljøproblemene. Selv om jeg allerede var klar over omfanget, gjør det enda større inntrykk når jeg får sett det fra her jeg sitter på flyet, ovenfra, i fugleperspektiv: så mange ødeleggelser. Brune, avskogede flekker med haler av gulbrunt vann som renner ut i de nærliggende elvene. Og det finnes områder som er enda verre rammet, blant annet i Antioquia og Córdoba, men også områder her i delstaten Chocó. Gruvene forpester alt fra den artsrike, tropiske regnskogen under meg, til viktige våtmarksområder på over 3000 meters høyde. Ingen klimasone er fritatt. Drikkevannet som forsvant. Miljøproblemene er mange. Først avskoges et område, og deretter, når gruvene graves ut, oksiderer sulfidmineraler – som det gjerne er mye av der det finnes gull – med luft og vann, og danner til slutt svovelsyre som renner ut i og forurenser elvene. Dette er et problem både for mennesker, dyr og avlinger. Quibdó for eksempel, delstatshovedstaten i Chocó – en delstat som i hovedsak består av tropisk regnskog – ligger i nærheten av det som er kåret til verdens mest nedbørrike sted. Byen kan allikevel ikke tilby innbyggerne sine rent drikkevann på grunn av alle gruvene som omringer den. Kvikksølvversting. Som om ikke det var nok, er småskalautvinning av gull en av de største synderne når det gjelder kvikksølvforurensning. For å skille ut gullet fra gullmalmen, tilsetter man store mengder kvikksølv, og når massen som dannes senere brennes, slippes det meste av kvikksølvet ut i lufta. Resten havner i jordsmonn og vann. Colombia har ikke bare æren av å være blant et av verdens rikeste land når det kommer til biologisk mangfold. Landet har også den pinlige plasseringen som et av verdens mest kvikksølvforurensende per innbygger, med utslipp på minst 150 tonn i året. For noen år siden målte gruveingeniøren Marcello Veiga foruroligende høye verdier av kvikksølv i lufta i den lille byen Segovia og andre småbyer i delstaten Antioquia – de høyeste som noen gang er blitt målt i bebygde strøk. Inne i noen av brenneriene som skiller ut gull, var verdiene så høye at de overgikk kapasiteten til måleapparatet. Men selv utenfor – ved skoler, kirker, hus – var de mange ganger over det som er anbefalt av Verdens helseorganisasjon. Dette gjør at både de som jobber med utvinning og foredling, og innbyggerne generelt, utsettes for fare. Inkludert barn, som er mer utsatt for hjerneskader ved kvikksølveksponering.
Der nye gruver popper opp, begynner giftig avfall å forpeste luft og drikkevann.
For i Segovia, og i mange, mange andre småbyer i Colombia, ligger ikke brenneriene ved gruvene, noe som er vanlig i andre land hvor småskalagullgraving er utbredt. Nei, på grunn av den pågående konflikten i landet plasseres brenneriene heller i bysentre for å hindre at de havner i kryssild mellom kjempende styrker, og for å minske sjansen for å bli drept og at noen stikker av med gullet. Fra kokain til gull. Det er dermed ikke bare forurensningen som gjør den ulovlige gruvedriften til et stort problem i Colombia. For mange aktører i den væpnede konflikten har gruvedrift blitt en viktig inntektskilde. Det blir anslått at minst halvparten av gruvene opereres av, eller befinner seg i områder som kontrolleres av geriljagruppene FARC og ELN eller paramiltære og andre kriminelle grupperinger. På grunn av stadig større vanskeligheter med å smugle kokain ut av landet, og vellykkede ødeleggelser av store kokaplantasjer, har mange grupperinger sett seg nødt til å se etter nye måter å tjene penger på. Mye takket være de høye gullprisene har gruvedrift blitt «det nye store», med direkte kontroll av gruver og beskatning av arbeidere. I visse tilfeller brukes gruvedriften også til å hvitvaske penger tjent på andre ulovlige aktiviteter, som blant annet narkotikasmugling, og flere lovlig drevne gruveselskaper er blitt beskyldt for å kjøpe gull som er utvunnet ulovlig. Mindre risky business er det også: Blir du tatt med ett kilo kokain, sendes du rett i fengsel; blir du tatt med ett kilo gull, derimot, er det ingen ting staten kan gjøre i henhold til det nåværende regelverket. Å frakte og selge gull er ikke ulovlig – ennå. Tiden vil vise om de nye tiltakene kan sette en stopper for den ulovlige gruvedriften i Colombia. Spørsmålet er bare hva folk skal tjene penger på i stedet. Mange steder finnes det nesten ingen lovlige alternativer. Noen steder kan turisme være løsningen, som her i El Valle i Chocó, men det ser mørkt ut. For selv om Colombias stillehavskyst kan skilte med milelange uberørte strender og jomfruskog med yrende dyreliv, er jeg den eneste personen på stranda når jeg ankommer kysten. Hoteller og gjestehus står nesten tomme, krabbene får pile uforstyrret over den mørke sanden. Dette har vært den dårligste sesongen på lenge. De fleste turister holder seg unna på grunn av sikkerhetssituasjonen – stillehavskysten har ikke et spesielt godt rykte – og fordi den eneste måten å komme hit på er å fly. Enda verre står det til litt lenger sør, i Nuquí, hvor flyene nylig sluttet å operere på grunn av dårlig vedlikehold av rullebanen. Men enn så lenge er vannet som sildrer i små fosser rett ned på stranda her drikkelig. Skjervøy er fotograf og skribent, bosatt i Bogotá.