Cohn-Bendits politiske testamente

Skulle vi avskaffe partisystemet? (Arneberg Forlag) av Daniel Cohn-Bendit kom ut denne uken, og er en lærebok for enhver som er opptatt av å forandre verden. Daniel Cohn-Bendit var som 40-åring en sentral kraft bak oppbyggingen av de grønne bevegelsene i Tyskland, Frankrike og EU på 90-tallet. Drøye 20 år tidligere var han en del […]

French candidates in the Ile-de-France region (Paris's district) for the June 2009 European Parliament elections for "Europe-Ecologie" (Europe-ecology)
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Skulle vi avskaffe partisystemet? (Arneberg Forlag) av Daniel Cohn-Bendit kom ut denne uken, og er en lærebok for enhver som er opptatt av å forandre verden. Daniel Cohn-Bendit var som 40-åring en sentral kraft bak oppbyggingen av de grønne bevegelsene i Tyskland, Frankrike og EU på 90-tallet. Drøye 20 år tidligere var han en del av anarkistiske miljøer i Paris, en «radikal forkastelse av den autoritære og totalitære kommunistiske matrisen». De leste Bakunin, den russiske anarkismens far, og snakket om utopiens revolusjonære renhet. På Universitetet i Nanterre forsvarte de anarkosyndikalismen – radikale meninger basert på at «interesser, intuisjoner, følelser og ønsker» hadde kraft. Cohn-Bendits ukontrollerbare fremferd provoserte de mer organiserte politiske partiene og fagbevegelsen. Hans ironi forstyrret, hans oppriktighet ergret. Under 68-opprøret i Paris ble han utvist fra landet. I Tyskland fant han støtte blant intellektuelle, blant en ny generasjon politiske filosofer. De leste Herbert Marcuses Eros og sivilisasjon, som tematiserer kroppens seksuelle frigjøring. Samtidig var Cohn-Bendit ifølge ham selv oppmerksom på faren ved en «venstrefascisme» der man avviste andre, fornektet dem og fikk en vilje til å tilintetgjøre – noe som fulgte med 70-tallets terrorisme i Tyskland. Å ville tilintetgjøre dem med andre meninger har ikke gått av moten (se forsiden). I valget mellom Aristoteles’ skille mellom sinne og indignasjon velger han indignasjonen, da den ikke baseres på hevn og egeninteresse. Hensynet til andre veier mest – «We are the 99 percent». Med sin lange erfaring innen miljøbevegelsen skiller også Cohn-Bendit politisk miljøvern fra miljøpolitikk. Sistnevnte er statlige miljørestriksjoner som forbud, avgifter og gebyrer, der borgerne skal underkaste seg allmennheten. På kantiansk vis stikker politisk miljøvern dypere, ikke bare som en teoretisk-praktisk kritikk av kapitalismen, men i den forstand at engasjementet kommer innenfra som ett fritt valg, eksempelvis der frie borgere velger mindre arbeid og mindre forbruk. Her ville vel noen kunne innvende at «slow living» og liknende helst er en tilværelse reservert de få, rike arvingene i samfunnet. Cohn-Bendit er likevel optimist. Fremfor å være fastlåst i ens gitte skjebne må man «granske, bevisst og med ettertanke, det man har fått med seg» for å velge hva man skal holde fast på og hva man skal forkaste. Således vinner man selvstendighet, selv om den stadig må vinnes på nytt. Dessuten, som filosofen Hannah Arendt påpeker, kan et menneske både være godt og ondt i deler av livet. Men hennes poeng er også at den gitte skjebnen kan være et mulig kollektivt vanvidd. Cohn-Bendit tror ikke nødvendigvis at flertallet alltid har rett, og han avviste «proletariatets diktatur». En annen lærdom i hans politiske testamente er en integreringspolitikk «basert på anerkjennelse» fremfor å sperre inne og isolere innvandrermiljøer. Han mener Tyskland og Frankrike oser av mistillit, som om innvandrere skulle være barbarer de innfødte må beskyttes mot. Her i Norge kjenner vi igjen norske politikere som betrakter arbeidsinnvandrere og andre nødstilte flyktninger som et penge- og ordensproblem – fremfor som Cohn-Bendit å utøve politisk humanisme og finne fundament for sosialt samhold.

I valget mellom Aristoteles’ skille mellom sinne og indignasjon velger han indignasjonen, da den ikke baseres på hevn og egeninteresse.

Cohn-Bendit har dårlig erfaring med partipolitikere. Han anser dem for å være uten visjoner og fantasikraft. Derfor var han etter hvert med på å danne Europe Écologie som en transnasjonalt rettet politisk makt. Overfor en global «miljø-, finans-, økonomi-, sosial- og legitimitetskrise» måtte løsningene søkes på et europeisk plan. Ved Europavalget i 2009 fikk de faktisk 16 prosent av stemmene. Men den tidligere anarkisten opplevde igjen at mye henfalt til gammel politikk med de samme «definisjonene, sedvanene, de interne forskriftene» og et trangsyn når det gjaldt makt. Skjevhetene forble de samme, forbrukersamfunnet var altfor godt integrert og fordøyd av folket. Vår tids kollektive vanvidd, kunne man si. De klarte ikke å forandre verden så mye. Likevel tror han utopier kan virkeliggjøres, og jobber nå for et føderalt Europa, for et «Europas forente stater». Han er som sin venn Ulrick Beck klar over at tiden vi lever i er full av risiko, men også at man må risikere noe for å forandre fremtiden (les om fremtidsscenarier på forsiden). Cohn-Bendit er en kosmopolitt. Etter over 20 år i Europaparlamentet vet han hva han snakker om. Han kritiserer også sin parlamentskollega Eva Joly i deres Europe écologie–Les verts for hennes antydninger om en «mønsterrepublikk» – myten om den «ulastelige ærlighet», som han kaller det. Igjen kan vi merke hans realskepsis for en venstrefascisme som fort kan ta en autoritær vending. Han inviterer gjerne det private næringsliv inn i analysen. Selv om Cohn-Bendit ikke akkurat analyserer partienes avskaffelse, som tittelen lyder, så håper den nå 70 år gamle mannen at hans anarkisme alltid har hatt allmenne hensyn for øyet. At han har vært verdig sitt publikum, de selvstendige individene som ønsker å vokse frem. Og at hans parlamentariske taler har påvirket, at hans etablering av grønne partier har hjulpet, eller at hans frihetsfølelse inspirerer mennesker frarøvet sin fantasikraft. Dette er det ikke tvil om. Boken til Cohn-Bendit føyer seg inn i rekken av pamfletter som mobiliserer, slik som Den usynlige komités Den kommende Oppstand (2007) eller Georgio Agambens The Coming Community (1990). Men på denne bokens 72 sider samles refleksjoner etter 40 år med politisk handlekraft. Deri ligger bokens forskjell. truls lie

---
DEL