Clintons tåpelige hevn

16. oktober sendte Australian Broadcasting Corporation et intervju med Hillary Clinton: ett av mange for å markedsføre hennes hevngjerrige bok om hvorfor hun ikke ble valgt til USAs president.

Foto: Astrid Stawiarz/Getty Images
John Pilger

Pilger er prisvinnende journalist og forfatter med en rekke æresdoktorater fra universiteter verden over.

Å kare seg gjennom Clintons bok What Happened er en ubehagelig opplevelse, som et surt oppstøt. Bakvaskelser og tårer. Trusler og fiender. «De [velgerne] var hjernevasket og samlet i flokk mot henne av den avskyelige Donald Trump som sto i ledtog med lumske slavere sendt fra det dype mørket kjent som Russland, og med hjelp fra en australsk ’nihilist’, Julian Assange.»

Trivialiserende vrøvl. I New York Times var det et slående foto av en kvinnelig reporter som trøstet Clinton etter å ha intervjuet henne. Valgets taper var, fremfor alt, «absolutt feminist». De tusener av kvinneliv denne «feministen» ødela mens hun satt i regjeringen – i Libya, Syria, Honduras – var ikke av interesse.

I New York Magazine skrev Rebecca Trainster at Clinton endelig «ga uttrykk for litt rettmessig sinne». Det var til og med vanskelig for henne å smile: «… så vrient at ansiktsmusklene hennes verker». Uten tvil konkluderte Trainster med at «dersom vi tilla kvinners harme like stor vekt som vi tillegger menns nag, ville USA blitt nødt til å innse at alle disse sinte kvinnene rett og slett har et poeng». Slikt vrøvl, som trivialiserer kampene kvinner må kjempe, preger medienes helgenberetninger om Hillary Clinton. Hennes politiske ekstremisme og krigshissing får ingen konsekvenser. Problemet hennes, skrev Trainster, var at mange hadde en «uheldig forkjærlighet for eposthistorien». Sannheten, med andre ord.

De lekkede epostene fra Clintons kampanjeleder John Podesta, avslørte en direkte forbindelse mellom Clinton og opprettelsen og finansieringen av organisert jihad i Midtøsten og Den islamske staten (IS). Den viktigste kilden til det meste av islamsk terrorisme, Saudi-Arabia, har spilt en sentral rolle for hennes karriere.

En epost fra 2014 – fra Clinton til Podesta like etter at hun gikk av som USAs utenriksminister – avdekker at IS er finansiert av regjeringene i Saudi-Arabia og Qatar. Clinton aksepterte store donasjoner fra begge regjeringene til Clinton Foundation. Som utenriksminister godkjente hun verdens største våpensalg til sine velgjørere i Saudi-Arabia – til en verdi av over 80 milliarder dollar. Takket være henne ble USAs våpensalg til verden doblet – og våpnene brukt i ulykkelige land som Jemen. Dette ble avslørt av WikiLeaks og offentliggjort av New York Times. Ingen tviler på at epostene er ekte.

«Jeg tror at Assange er blitt en slags nihilistisk oppurtunist som adlyder befalinger fra en diktator.» H. Clinton

Assange, Russland og FN. Den påfølgende kampanjen for å sverte WikiLeaks og sjefredaktøren Julian Assange som «agenter for Russland», har vokst til en spektakulær fantasi kjent som «Russia-gate». Sammensvergelsen sies å være godkjent av Vladimir Putin selv. Det finnes ikke fnugg av bevis.

Intervjuet med Clinton i ABC Australia er et fremragende eksempel på skittkasting og sensur gjennom utelatelser. Jeg vil påstå at den tjener som modell.

«Ingen», sier intervjueren Sarah Ferguson til Clinton, «kunne unngå å bli beveget av smerten i ansiktet ditt i det øyeblikket [under innsettingen av Trump] […] Husker du hvor dypt det stakk deg?» Etter å ha etablert Clintons dype lidelse, spør Ferguson om «Russlands rolle».

Clinton: «Jeg tror Russland påvirket oppfatninger og synsmåter hos millioner av velgere, det vet vi nå. Jeg mener at intensjonen, som kom helt fra toppen med Putin, var å skade meg og hjelpe Trump.»

Ferguson: «Hvor mye av det var en personlig vendetta mot deg fra Putins side?»

Clinton: «Jeg mener at han ønsker å destabilisere demokratiet. Han ønsker å undergrave USA, han ønsker å svekke NATO, og vi betrakter Australia som en slags … en forlengelse av den atlantiske alliansen.»

Det motsatte er tilfellet. Det er vestlige armeer som hopes opp langs Russlands grenser for første gang siden den russiske revolusjon for 100 år siden.

Ferguson: «I hvor stor grad har [Julian Assange] skadet deg personlig?»

Clinton: «Vel, jeg hadde noen historier gående med ham ettersom jeg var utenriksminister da, eh, WikiLeaks offentliggjorde en masse svært sensitiv informasjon fra vårt utenriksdepartement og fra Forsvarsdepartementet.»

Det Clinton unnlater å si – og intervjueren unnlater å minne henne om – er at i 2010 avslørte WikiLeaks at utenriksminister Hillary Clinton hadde beordret en hemmelig etterretningsoperasjon rettet mot ledelsen i FN, inkludert generalsekretær Ban Ki-moon og de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet fra Kina, Russland, Frankrike og Storbritannia. Et klassifisert direktiv – utformet til amerikanske diplomater i juli 2000 og undertegnet av Clinton – ba om tekniske detaljer om kommunikasjonssystemene som ble brukt av toppfunksjonærer i FN, inkludert passord og personlige krypteringsnøkler til private og kommersielle nettverk. Dette ble kjent som «Cablegate». Det var lovløs spionasje.

Clinton: «Han [Assange] er helt klart et redskap for russisk etterretning. Og, eh, han har adlydt deres ordrer.» Clinton kom ikke med noen bevis som kunne underbygge denne alvorlige anklagen, og hun ble heller ikke utfordret av Ferguson på dette.

Clinton: «Du ser ikke uheldig negativ informasjon om Kreml fra WikiLeaks. Du ser ikke noe av det offentliggjort.» Dette er ikke sant. WikiLeaks har offentliggjort en masse dokumenter om Russland – over 800 000, de fleste kritiske – og mange av dem er brukt i bøker og som bevis i rettssaker.

Clinton: «Så jeg tror at Assange er blitt en slags nihilistisk oppurtunist som adlyder befalinger fra en diktator.»

Ferguson: «Mange mennesker, også i Australia, mener at Assange er en martyr for ytringsfrihet og informasjonsfrihet. Hvordan vil du beskrive ham? Vel, du har jo nettopp beskrevet ham som nihilist.»

Clinton: «Ja, vel, og som et redskap. Jeg mener han er et redskap for russisk etterretning. Og dersom han er en slik, du vet, martyr for ytringsfrihet, hvorfor publiserer WikiLeaks aldri noe som kommer fra Russland?» Igjen sa Ferguson ingen ting for å korrigere henne.

Clinton: «Det var en samordnet operasjon mellom WikiLeaks og Russland, og folk i USA ville sannsynligvis bruke denne informasjonen som våpen, til å finne på historier … for å hjelpe Trump.»

Ferguson: «Sammen med noen av disse underlige historiene ble det avslørt informasjon om Clinton Foundation som gjorde at i alle fall enkelte velgere så ut til å knytte deg …»

Clinton: «Ja, men det var løgn!»

Ferguson: «… til småsalg av informasjon …»

Clinton: «Det var løgn! Det var helt og holdent løgn!»

Ferguson: «Skjønner du hvor vanskelig det var for noen velgere å forstå de pengesummene som [Clinton] Foundation samler sammen, sammenblandingen med konsulentvirksomheten som også skaffet penger, gaver og reiser og så videre for Bill Clinton, som også Chelsea hadde en viss befatning med?»

Clinton: «Vel, du vet. Beklager, Sarah – jeg mener jeg, jeg kjenner faktaene.»

Clinton-hyllest. ABC-intervjueren hyllet Clinton som «deres generasjons ikon». Hun spurte ikke i det hele tatt om de enorme summene Clinton har skummet fra Wall Street – som de 675 000 dollarene hun fikk for å holde taler for Goldman Sachs, en av de sentrale bankene under krisen i 2008. Clintons grådighet opprørte i høy grad den typen velgere hun hånte ved å kalle dem «begredelige».

Åpenbart på jakt etter et billig oppslag i australske medier, spurte Ferguson Clinton om Trump var «en klar fare for Australia», og fikk sitt forutsigbare svar. Denne høyt profilerte journalisten nevnte ingen ting om at Clinton selv var «en klar fare» for folket i Iran – som hun en gang truet med å «tilintetgjøre totalt» – og de 40 000 libyerne som døde under angrepene på Libya i 2011. Den daværende utenriksministeren frydet seg og var rød av begeistring over det grusomme mordet på den libyske lederen, oberst Gaddafi.

Hillary Clintons politiske ekstremisme og krigshissing får ingen konsekvenser, og er heller ikke et tema i mainstreammedia. 

Clinton og Libya. «Libya var Hillary Clintons krig,» sa Julian Assange i et filmet intervju med meg i fjor. «Opprinnelig motsatte Barack Obama seg den. Hvem var pådriveren? Hillary Clinton. Det er dokumentert gjennom epostene hennes … over 17 000 eposter av de 33 000 Hillary Clinton-epostene vi har offentliggjort handler om Libya. Det er ikke det at Libya har billig olje. Hun så for seg å fjerne Gaddafi og velte den libyske staten – noe hun kunne bruke i oppkjøringen til presidentvalget.»

Assange forteller fra innholdet i epostene: «Sent i 2011 er det et internt dokument kalt «Libya Tick Tock» som ble laget for Hillary Clinton. Det er en kronologisk beskrivelse av hvordan hun var den sentrale figuren i ødeleggelsen av den libyske staten, som resulterte i at om lag 40 000 døde inne i Libya; jihadister kom inn, IS kom inn. Det førte til den europeiske flyktning- og migrantkrisen.» Han fortsetter: «Ikke bare var det folk som flyktet fra Libya, folk flyktet fra Syria, du fikk destabilisert andre afrikanske land som følge av våpenflommen, og den libyske staten var ikke lenger i stand til å kontrollere strømmen av folk gjennom den.»

Dette er den egentlige historien – ikke Clintons «dype smerte» over å tape for Trump eller resten av den selvrettferdige sladderen i ABC-intervjuet. Clinton er medansvarlig for en massiv destabilisering av Midtøsten – som har ført til død, lidelse og flukt for tusenvis av kvinner, menn og barn. Ferguson nevnte ikke dette med et ord.

Ærekrenkelse. Clinton ærekrenket Assange gjentatte ganger, men Assange ble hverken forsvart eller gitt rett til å svare i sitt eget lands statlige kringkaster. I en twittermelding fra London siterte Assange fra ABCs egen vær varsom-plakat, som slår fast: «Der det rettes beskyldninger mot en person eller organisasjon, bør det gjøres rimelige forsøk på å gi [omtalte] en rettferdig mulighet til å svare.»

Etter sendingen retvitret Fergusons produsent Sally Neighbour, følgende: «Assange er Putins hore. Det vet vi alle!» Ærekrenkelsen, som senere ble slettet, ble endatil brukt som en lenke til ABC-intervjuet med teksten «Assange er Putins (sic) b****. Det vet vi alle!»

I de årene jeg har kjent Julian Assange, har jeg vært vitne til en hensynsløs kampanje mot hans person der målet har vært å stoppe ham og WikiLeaks. Det har vært et frontalangrep på varsling, ytringsfrihet og fri journalistikk – og alt dette er nå under vedvarende angrep fra regjeringer og internettselskapenes kontrollører.

Det første alvorlige angrepet på Assange kom fra The Guardian. Som en forsmådd elsker vendte avisen seg mot sin tidligere kilde, selv om den har tjent store summer på WikiLeaks’ avsløringer. Uten at en krone er gått til Assange eller WikiLeaks, førte en Guardian-bok til en lukrativ filmavtale med Hollywood. Assange ble fremstilt som «kynisk» og som en «skadet personlighet». Det var som om en tøylesløs sjalusi ikke kunne akseptere at hans bemerkelsesverdige prestasjoner står i klar kontrast til baktalerne i mainstreammediene. Det er som å se vokterne av status quo – uavhengig av alder – kjempe for å få virkelig annerledestenkende til å tie og hindre fremveksten av de nye og håpefulle.

I dag er Assange fremdeles en politisk flyktning fra den krigerske, mørke staten der Donald Trump er en karikatur og Hillary Clinton en inkarnasjon. Assanges motstandsdyktighet og mot er forbausende. I motsetning til ham, er de som piner ham feiginger.

Pilger kommer til Bergen 2. desember for å delta i Holbergdebatten
«Propaganda, Facts and Fake News,» sammen med Julian Assange og Jonathan Heawood.

Se https://www.facebook.com/events/465016013855903/ og http://www.holbergprisen.no/nyheter/holbergprisen/holbergdebatten-2017-propaganda-fakta-og-fake-news

Tidligere publisert 20.10.17 på Johnpilger.com

---
DEL