Chile tar bølgen

Chile har en kvinnelig president, en sterk, katolsk kirke, pikant såpeopera på tv og forbud mot abort. Det konservative landet preges av moderniseringsprosessens verdikamper.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Larry Rohter, Santiago

[modernisering] Chile er det mest sosialt konservative og tradisjonsbundne landet i Latin-Amerika. Det er i hvert fall hva chilenerne er vant til å høre og tenke om seg selv. Så hvordan har det seg da, at den nye presidenten ikke bare er kvinne, men i tillegg en agnostisk alenemor?

Michelle Bachelets er 54 år, sosialist, barnelege og har tidligere bodd i eksil. Hennes valgseier i januar var et klart vannskille både for Chile og for Latin-Amerika. Samtidig har det fått chilenerne til å undres over om deres antatt hemningsfulle og sidrumpa samfunn kanskje har blitt mer moderne og vidsynt enn de hadde trodd var mulig.

I en mye kommentert bok som kom ut før Bachelets fremgang, The Chilean Dream: Community, Family and Nation at the Bicentennial, hevder sosiologen Eugenio Tironi at moderniseringen i Chile kom i tre bølger. Først den økonomiske åpningen på 1980-tallet under Augusto Pinochets diktatur, deretter en politisk modernisering på 1990-tallet etter at demokrati og sivilt styre var gjeninnført. I boka som kom ut for ett år siden, hevder Tironi at de senere år har brakt med seg en tredje bølge; «en fase av kulturell frigjøring, og et nytt moralsk klima.» Alt i alt, konkluderer han, ser Chile ut til å utvikle seg i retning av en liberal samfunnsmodell av nordamerikansk type. Denne er kjennetegnet av en økende individualisme, oppløsning av tradisjonelle familiestrukturer og større sosial toleranse.

Abort og erotikk

Et tegn på denne dreiningen er at nesten 60 prosent av alle chilenske barn som ble født i fjor, ble født utenfor ekteskap, sammenlignet med under halvparten i 2000. Likevel finnes det for hvert tegn på forandring et moteksempel på de hardnakkede tradisjonelle verdiene og en motstand mot mer avslappede seksuelle og sosiale standarder.

Filmsensuren, som holdt filmer som Jesu siste fristelse ute fra chilenske kinoer i 15 år, ble avviklet i 2003. Men i motsetning til i Brasil, hvor en poplåt som het «Synd eksisterer ikke sør for ekvator» en gang var en stor slager, er ikke eksplisitt erotiske magasiner stilt ut i Chiles butikkhyller, og nakenhet og frivolt snakk er fraværende i beste sendetid på tv.

I den sosiale sfæren ble skilsmisse tillatt for mindre enn halvannet år siden, etter mer enn hundre års debatt. Før det kunne chilenerne bare få annullert sitt ekteskap gjennom juridiske påskudd. Abort forblir ulovlig, det samme med interesseorganisasjoner for homofile og lesbiske, som er tillatt i deler av Brasil og Argentina. Enhver diskusjon om angrepiller eller seksualundervisning i skolene vekker umiddelbar kontrovers.

Deler av motstanden skyldes den uvanlig sterke posisjonen den katolske kirken har i Chile, den er langt mer konservativ enn sine motstykker i for eksempel Brasil og Peru. Under Pinochets diktatur var kirken, under ledelse av kardinal Raul Silva Enriquez, den mest synlige og effektive forsvareren av menneskerettigheter gjennom kirkens menneskerettsorganisasjon. Den reddet mange titalls opposisjonelle – hvorav noen som er ved makten i dag – fra fengsel og til og med fra døden.

Generasjonsskifte

Arturo Valenzuela er leder for senteret for latinamerikanske studier ved Georgetown universitet og kommer fra en chilensk familie. Han forklarer at da demokratiet ble gjenetablert, overrakte kirken regningen til den demokratiske koalisjonen. «Da lød det ‘vi passet på dere den gang, så ikke prøv å innføre skilsmisse’ Likevel var ikke de som overleverte regningen de samme som hadde beskyttet kristendemokratene og sosialistene. De representerte en kirke som hadde beveget seg mot høyre.»

Også nyhetsmediene i Chile har historisk sett vært uvanlig konservative, og har dermed bidratt til å hemme framfor å fremme nye verdier, sier mange samfunnsanalytikere. Endringer vil for øvrig tvinges gjennom på dette området også, takket være Chiles omfavnelse av en fri markedskapitalisme, opprinnelig tvangsinnført av Pinochets rådgivere, som var tilhengere av Milton Friedman.

En ledende chilensk tv-stasjon tilhører for eksempel det romerskkatolske universitetet. For å oppnå seertall som tiltrekker seg annonsører, har kanalen måttet ty til den samme blandingen av realityshow og pikante såpeoperaer som sine sekulære konkurrenter, deriblant serier som handler om førekteskapelig sex og homofili.

En annen faktor som er med på å frembringe endringer har med generasjonsskiftet å gjøre. Mer enn halvparten av landets 15 millioner innbyggere hadde ikke engang begynt på skolen da demokratiet ble gjeninnført. Det innebærer at det autoritære styre- og verdisettet under Pinochets 17 år lange diktatur, deriblant vektleggingen av Gud, nasjon og familie, er et like blekt minne som Salvador Allendes tidligere vektlegging av sosial solidaritet og et bredt politisk engasjement.

Det er likevel enkelte som hevder at Chile aldri har vært så sosialt konservativt som man kunne få inntrykk av tidligere. Historikeren og samfunnskritikeren Alfredo Jocelyn-Holt snakker, for eksempel, om et «underjordisk» Chile, hvor abort, homoseksualitet og andre sosialt fordømte handlinger florerer.

«Det stemmer ikke at Chile er mer gudfryktige eller dydig enn andre land. Samfunnet er bare mye mer liberalt i adferd enn i tale,» sier han. «Det man finner her, er en situasjon som begrenser hva man kan snakke om, men ikke hva man kan gjøre.»

En viktig begivenhet som brakte «uakseptabel» adferd til overflaten fant sted 30. juni 2002, da den amerikanske fotografen Spencer Tunick kom til landet for å ta en serie bilder av nakne menneskemasser på offentlige steder. For alle som var vant til å tenke på chilenerne som kuede, og som spådde at Tunick ville mislykkes, ble det et sjokk at 4000 mennesker var villige til å delta i prosjektet en kald vintermorgen mens VM-finalen i fotball ble spilt.

Hendelsen fikk så stor betydning at akademikere og journalister begynte å snakke om en «destape», eller at korken var tatt ut av flasken, i likhet med det som skjedde under den raske moderniseringsprosessen Spania opplevde etter Francos fall. Andre, som direktøren for det latinamerikanske meningsmålingsselskapet Latinobarómetro, Marta Lagos, hevder at en mer relevant sammenligning er Irland, et annet katolsk land hvor lommer av tradisjonelle verdier fortsetter å sameksistere med mer liberale og moderne holdninger.

«Tallene forteller oss at verdiendringene i Chile skjer mye langsommere enn i Argentina, Uruguay, Brasil og Mexico,» sier Lagos. «Vi endrer oss, men vi henger stadig etter når det gjelder å forlate det tradisjonsbundne samfunnet for et som er mer moderne og åpent. Det hele er et spørsmål om man vil beskrive glasset som halvfullt eller halvtomt.» n

© 2006 New York Times News Service

post@nytid.no

Oversatt av Anne Arneberg

---
DEL

Legg igjen et svar