Abonnement 790/år eller 190/kvartal

ChatGPT – et upersonlig paradigmeskifte?

Truls Lie
Truls Liehttp:/www.moderntimes.review/truls-lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid. Se tidligere artikler av Lie i Le Monde diplomatique (2003–2013) og Morgenbladet (1993-2003) Se også en del videoarbeid av Lie her.
KUNSTIG INTELLIGENS / Er det først nå, at individualismen, dyrkningen av enkeltpersoner, med ny teknologi som ChatGPT, er iferd med å endres?
[Obs. Denne finnes her på engelsk]

Da jeg studerte på Berkeley i California for over 30 år siden, diskuterte vi det nye fenomenet kunstig intelligens (KI), og betydningen av dette. Filosofen John Searle snakket om the Chinese room – kunne man avgjøre om det var en maskin eller et menneske som svarte i den andre enden? Patricia Churchland, populær innenfor Cognitive Science og for boken Neurophilosophy (1986), argumenterte mot vår andre filosofiprofessor Hubert Dreyfus, som hevdet at KI-maskiner ikke kunne oppnå menneskelig ekspertkunnskap. Sistnevnte anså vel helst Churchland & co. som eleminative materialists – der de anså bevisstheten vår som en datamaskin.

Vel, i dag har supercomputere og BigTech fått en kapasitet som åpner for at KI nærmer seg menneskelig kapasitet, og erstatter ferdigheter og kommunikasjon innen stadig flere felter.

ChatGPT

Blant dagens stadig nye chatbots med kunstig intelligens – kommunikative apper vi mennesker ‘samtaler’ med – skrives det nå mye om den nyere ChatGPT fra OpenAI, laget av selskapet Elon Musk var med på å starte i 2015 (han utviklet jo selvstyrende Teslaer).

ChatGPT har i løpet av noen måneder fått over 100 millioner brukere – jeg er selv en av dem. Som redaktør la jeg inn en tekst fra en skribent og fikk svar på dens svakheter og mulige forbedringer. Og ChatGPT oversatte elegant en tekst fra engelsk til norsk. Og på spørsmål fikk jeg en vurdering av styrker og svakheter ved to konkurrerende klippeapper for video. Dessuten: En av NY TIDs skribenter genererte en artikkel om Dag Solstad (se side 55) med ChatGPT på norsk.

Andre visuelle programmer som DALL · E 2 fra samme OpenAI, eller Midjourney (kjøres inne i systemet discord.com) skaper bilder ut fra setninger du skriver. Eksempelvis fikk jeg forslag på flere ‘foto’ med par i en seilbåt med vinglass i solnedgangen, og som definert – med delfiner i bakgrunnen. Eller se forfatteren Maurice Blanchot (bildet) der MidJourney genererte fire bilder av ham som skrivende. Hvorfor? ja, se til slutt i denne teksten.

Men hvilke utfordringer reiser slik ny kommunikasjonsteknologi, basert på enorme databaser og kraftige innsamlingsalgoritmer (fra internett), og ny ‘læring’ fra aktiviteten til millioner av brukere? Jeg kan tenke meg tre, med dets fordeler og ulemper:

For det første: Det tankearbeidet som ligger bak artikler, bøker, taler, forskning, kunst og hjemmelekser, vil utvannes. Vel, selv om det som er uttrykt i tekst og tenkning gjennom tidene, alltid har vært noe parasittært på hva andre har skrevet eller sagt. Men hva når en lærer, redaktør eller et forlag ikke lenger kan se særlig forskjell på hva som leveres av en person eller en maskin? Vi snakker jo ikke her om et ‘plagiat’? Noen diskuteres nå å kunne ‘vannmerker’ det ChatGPT produserer, for å avsløre hvem som står bak – men det er for komplisert.

For det annet: Hva når ChatGPT i løpet av noen sekunder på norsk kan gi deg råd på forespørsler som du vanligvis ville stilt til en advokat, regnskapsfører, politiker eller psykolog? En del av disse vil bli arbeidsløse i fremtiden – forfattere og forlag med nyttige fagbøker medregnet. Og hvem trenger lang utdannelse som jurist (for å pugge lovboken?), ingeniør (når maskiner beregner) eller kulturarbeider (når rapporter og uttrykk kan genereres) – som ligger bak slike informasjons- eller kommunikasjonsyrker? (En arbeidsgiver sa de fikk mer effektive medarbeidere via ChatGPT, men det går vel ikke så lenge før han begynner å redusere staben.)

For det tredje: Hvem vil eie eller ha copyright på informasjon, tekster, algoritmer og bilder i fremtiden – når ChatGPT og andre slike KI-baserte programmer skaper nye tekster og bilder med fragmenter av andres arbeid, databaser og et internett sprekkfullt av bokstaver, programkoder og grafikk? Blir det mulig for kunstnere og forfattere å få betalt for individuelt arbeid, og hva med store bildebyråers og forlags inntekter?

Er ikke digital eiendomsrett både overdrevet som noe ‘individuelt’ og akterutseilt?

Men spør deg selv: Er ikke digital #eiendomsrett både overdrevet som noe ‘individuelt’ og akterutseilt med hensyn til hvordan teknologi, algoritmer og praksis deles og kopieres i dag? Ferdige digitale ‘produkter’ har ingen materiell knapphet og kan derfor lett kopieres og distribueres – om det nå er en rapport, en artikkel, et bilde, et kunstverk eller en film. Eierne vil fremdeles for en tid kunne spore ‘ulovlig’ kopiering eller bruk på nettet. Men i dag anlegges bare søksmål mot etablerte organisasjoner eller bedrifter, da det ikke lønner seg å forfølge ‘kopiene’ som er tatt av privatpersoner eller lagt ut på små nettsteder. Men med kunstig intelligens, når kopien er en samling fragmenter fra flere tekster, bilder eller helt nye uttrykk midlertidig skapt av algoritmer, blir dette vanskelig å forfølge.

Det upersonlige

Står vi egentlig overfor en større endring av ‘det personlige’ – et slags filosofen Roberto Esposito har i boken Terms of the Political (2008) og Third Person (2013) kritisert selve begrepet eller vår oppfattelse av hva en person er. Han kritiserer den moderne forståelsen av individet som basert på en falsk dualisme mellom det personlige og det upersonlige. I moderne samfunn settes individualismen foran fellesskapet, noe som har ført til kriser innen politikk og samfunn. Esposito foreslår med begrepet impersonal community et fellesskap som gjenkjenner vår avhengighet, nødvendige relasjoner og det delte livet vi mennesker i bunn og grunn har. Han vektlegger her ‘tredjepersonen’ til forskjell fra ‘jeg’ og ‘du’ – som noe mer humant universelt, slik det juridisk brukes av Simone Weil. Eller ‘utsiden’, slik Gilles Deleuze søker selve immanensen, den felles skapte virkeligheten og språket her blant oss.

Esposito bygger dette på en kritikk av at ‘personer’ tradisjonelt har tatt seg privilegier, som i Romerriket, der familiefaren rådet over både barn, kone og slaver mer eller mindre som ‘ting’ fremfor ‘personer’ – som sto til hans disposisjon. Denne tanken om at noen står over andre, som gjerne kan drepes, da de er ‘ikke-personer‘, er også noe filosofen Giorgio Agamben har skrevet om i sin ‘Homo Sacer’-serie.

Mitt poeng her er om copyrighten på et verk egentlig bør tolkes mer som et felleseie – og at vi således bør ønske ChatGPT velkommen, selv om det i dag ‘stjeler’ enormt av kunnskap, kunstverk og språklig lærdom.

Maurice Blanchot

Maurice Blanchot

Også franske Maurice Blanchot er nyttig for dette paradigmeskiftet vekk fra person- eller individ-fokuset: Som den poststrukturalisten han var, påpekte Blanchot at selve forfatteren  helst burde forsvinne ut av teksten – fremfor at forfatteren brukte seg selv som fortelleren, skulle teksten nærmest spille av seg selv med løpende hendelser. Teksten burde være «autonom» og forfatteren bruke en «neutral voice». Verket kunne ‘snakke’ for seg selv uten en jeg-forteller eller en jeg-du-dialog. Heller via en ‘tredje-person’. Kunstneren blir av Blanchot snarere betraktet som en «verkets tjener» og ikke som dets skaper. Dette upersonlige fikk konsekvens innen litterær teori – der heller leserens rolle som fortolker mer ble vektlagt.

Og er det ikke nettopp denne nedvur-deringen av ‘skaperen’ av et verk som skjer med ChatGPT, da de frembrakte svarene fra dens kunstige intelligens stort sett er fragmenter fra andre man står på skuldrene av? Bør dette endre hele det økonomiske paradigmet, til et åpent delt fellesskap, med åpen tilgang til det meste som er kopierbart? Er det ikke da på tide at flere som driver med tekst, kunst og andre frembrakte verk, brukt av systemer som ChatGPT, drives frem av samfunnslønn eller #borgerlønn fremfor å skulle slite hver for seg med å inndrive penger fra copyright og lisenser?

Først da vil vi, godt hjulpet av ChatGPT og kunstig intelligens, få hva mange har fremmet – et reelt gratis creative common#, et kreativt fellesskap.

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Siste artikler

En ideell fredsavtale som fører til at krigen opphører én gang for alle

FRED: Tre hundre år etter at Immanuel Kant ble født, er den prøyssiske filosofens argumenter for en rasjonell, klarsynt pasifisme mer aktuelle enn noensinne. Europa har i den senere tid blitt et sted der motsetningen mellom det gode og det onde rutinemessig påberopes for å rettferdiggjøre uansvarlig brutalitet, og der krigstrommene lyder stadig høyere. Kant er kjent som forfatteren av et av filosofihistoriens mest berømte antikrigsessays: Den evige fred. Kants kosmopolitisme tar utgangspunkt i menneskets opprinnelige, felles besittelse av jorden og innebærer en anerkjennelse av en ‘rett’ til å besøke alle steder uten å bli behandlet med fiendtlighet.

Hvor er rettssikkerheten?

KOMMENTAR: Siden 11. februar 2023 har Ilaria Salis sittet fengslet i Budapest for drapsforsøk på to militante nynazister. Hun erklærer seg uskyldig. Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om 11 års fengsel, 24 år hvis hun ikke tilstår. Hva er det med Ungarn?

Det forbanna kvinnespråket

SEXISME: Da hun døde av kreft i fjor, 51 år gammel, var Michela Murgia blitt et feministikon i Italia. Som forfatter og dramatiker vant hun høythengende priser på 00-tallet før hun begynte å se skrivingen som et instrument for aktivismen. Som journalist og feminist forsto hun virkelig kraften i symbiosen av lyd og skrift. Ord betyr noe, de kan splitte, og de kan smitte.

«Kulturen vår består av knuste steinbiter, men nåtidens sollys faller konstant på dem, og der ligger håp.»

POESI: NY TID presenterer her filippinske Cirilo F. Bautista. Han er en internasjonalist, påvirket av europeisk og amerikansk høymodernisme. For Bautista er det ingen annen måte å forstå den filippinske nåtidens politikk enn ved å gjenfortelle dens historie.

Feministisk utenrikspolitikk – teori og praksis

FEMINISME: I Why the Future of Foreign Policy is Feminist forsøker Kristina Lunz å gi feministisk utenrikspolitikk et konkret innhold. Sverige, Canada, Tyskland, Frankrike og Mexico har innført sin egen feministiske utenrikspolitikk. Men det er ingen automatikk mellom økt kvinnelig representasjon og bedrede forhold for kvinner generelt.

Skamløs kunnskapsrikdom

TIDSSKRIFT: Trues tidsskrifter som en del av den litterære offentligheten av å bli utradert? Den utprøvende kritikken, den som våger å være selvstendig litteratur, våger å være selvrefererende, innoverskuende og selvimpliserende.

Var Dag Hammarskjöld homofil?

FILM: Hammarskjölds humor, dramatikk, varme, aksjonisme, sinne, ironi, møter med presse og ungdom, hans åndelig og sjelelig grubling danner uendelig rike og fascinerende muligheter som regissør Per Fly bare unntaksvis berører i denne nye filmen.

Postkolonial og maktkritisk

HOLBERGPRIS-VINNER: Achille Mbembes bøker kretser alle om hvordan folket i postkoloniale stater holdes nede og marginaliseres. Men også om hvordan demokrati i dag ikke fungerer fordi trusler, vold og drap holder folk borte fra den offentlige sfæren, fra debattene, fra å kunne si hva man mener av frykt for å miste jobben, bli satt i fengsel eller drept.

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.