Da jeg studerte på Berkeley i California for over 30 år siden, diskuterte vi det nye fenomenet kunstig intelligens (KI), og betydningen av dette. Filosofen John Searle snakket om the Chinese room – kunne man avgjøre om det var en maskin eller et menneske som svarte i den andre enden? Patricia Churchland, populær innenfor Cognitive Science og for boken Neurophilosophy (1986), argumenterte mot vår andre filosofiprofessor Hubert Dreyfus, som hevdet at KI-maskiner ikke kunne oppnå menneskelig ekspertkunnskap. Sistnevnte anså vel helst Churchland & co. som eleminative materialists – der de anså bevisstheten vår som en datamaskin.
Vel, i dag har supercomputere og BigTech fått en kapasitet som åpner for at KI nærmer seg menneskelig kapasitet, og erstatter ferdigheter og kommunikasjon innen stadig flere felter.
ChatGPT
Blant dagens stadig nye chatbots med kunstig intelligens – kommunikative apper vi mennesker ‘samtaler’ med – skrives det nå mye om den nyere ChatGPT fra OpenAI, laget av selskapet Elon Musk var med på å starte i 2015 (han utviklet jo selvstyrende Teslaer).
ChatGPT har i løpet av noen måneder fått over 100 millioner brukere – jeg er selv en av dem. Som redaktør la jeg inn en tekst fra en skribent og fikk svar på dens svakheter og mulige forbedringer. Og ChatGPT oversatte elegant en tekst fra engelsk til norsk. Og på spørsmål fikk jeg en vurdering av styrker og svakheter ved to konkurrerende klippeapper for video. Dessuten: En av NY TIDs skribenter genererte en artikkel om Dag Solstad (se side 55) med ChatGPT på norsk.
Andre visuelle programmer som DALL · E 2 fra samme OpenAI, eller Midjourney (kjøres inne i systemet discord.com) skaper bilder ut fra setninger du skriver. Eksempelvis fikk jeg forslag på flere ‘foto’ med par i en seilbåt med vinglass i solnedgangen, og som definert – med delfiner i bakgrunnen. Eller se forfatteren Maurice Blanchot (bildet) der MidJourney genererte fire bilder av ham som skrivende. Hvorfor? ja, se til slutt i denne teksten.
Men hvilke utfordringer reiser slik ny kommunikasjonsteknologi, basert på enorme databaser og kraftige innsamlingsalgoritmer (fra internett), og ny ‘læring’ fra aktiviteten til millioner av brukere? Jeg kan tenke meg tre, med dets fordeler og ulemper:
For det første: Det tankearbeidet som ligger bak artikler, bøker, taler, forskning, kunst og hjemmelekser, vil utvannes. Vel, selv om det som er uttrykt i tekst og tenkning gjennom tidene, alltid har vært noe parasittært på hva andre har skrevet eller sagt. Men hva når en lærer, redaktør eller et forlag ikke lenger kan se særlig forskjell på hva som leveres av en person eller en maskin? Vi snakker jo ikke her om et ‘plagiat’? Noen diskuteres nå å kunne ‘vannmerker’ det ChatGPT produserer, for å avsløre hvem som står bak – men det er for komplisert.
For det annet: Hva når ChatGPT i løpet av noen sekunder på norsk kan gi deg råd på forespørsler som du vanligvis ville stilt til en advokat, regnskapsfører, politiker eller psykolog? En del av disse vil bli arbeidsløse i fremtiden – forfattere og forlag med nyttige fagbøker medregnet. Og hvem trenger lang utdannelse som jurist (for å pugge lovboken?), ingeniør (når maskiner beregner) eller kulturarbeider (når rapporter og uttrykk kan genereres) – som ligger bak slike informasjons- eller kommunikasjonsyrker? (En arbeidsgiver sa de fikk mer effektive medarbeidere via ChatGPT, men det går vel ikke så lenge før han begynner å redusere staben.)
For det tredje: Hvem vil eie eller ha copyright på informasjon, tekster, algoritmer og bilder i fremtiden – når ChatGPT og andre slike KI-baserte programmer skaper nye tekster og bilder med fragmenter av andres arbeid, databaser og et internett sprekkfullt av bokstaver, programkoder og grafikk? Blir det mulig for kunstnere og forfattere å få betalt for individuelt arbeid, og hva med store bildebyråers og forlags inntekter?
Er ikke digital eiendomsrett både overdrevet som noe ‘individuelt’ og akterutseilt?
Men spør deg selv: Er ikke digital #eiendomsrett både overdrevet som noe ‘individuelt’ og akterutseilt med hensyn til hvordan teknologi, algoritmer og praksis deles og kopieres i dag? Ferdige digitale ‘produkter’ har ingen materiell knapphet og kan derfor lett kopieres og distribueres – om det nå er en rapport, en artikkel, et bilde, et kunstverk eller en film. Eierne vil fremdeles for en tid kunne spore ‘ulovlig’ kopiering eller bruk på nettet. Men i dag anlegges bare søksmål mot etablerte organisasjoner eller bedrifter, da det ikke lønner seg å forfølge ‘kopiene’ som er tatt av privatpersoner eller lagt ut på små nettsteder. Men med kunstig intelligens, når kopien er en samling fragmenter fra flere tekster, bilder eller helt nye uttrykk midlertidig skapt av algoritmer, blir dette vanskelig å forfølge.
Det upersonlige
Står vi egentlig overfor en større endring av ‘det personlige’ – et slags filosofen Roberto Esposito har i boken Terms of the Political (2008) og Third Person (2013) kritisert selve begrepet eller vår oppfattelse av hva en person er. Han kritiserer den moderne forståelsen av individet som basert på en falsk dualisme mellom det personlige og det upersonlige. I moderne samfunn settes individualismen foran fellesskapet, noe som har ført til kriser innen politikk og samfunn. Esposito foreslår med begrepet impersonal community et fellesskap som gjenkjenner vår avhengighet, nødvendige relasjoner og det delte livet vi mennesker i bunn og grunn har. Han vektlegger her ‘tredjepersonen’ – til forskjell fra ‘jeg’ og ‘du’ – som noe mer humant universelt, slik det juridisk brukes av Simone Weil. Eller ‘utsiden’, slik Gilles Deleuze søker selve immanensen, den felles skapte virkeligheten og språket her blant oss.
Esposito bygger dette på en kritikk av at ‘personer’ tradisjonelt har tatt seg privilegier, som i Romerriket, der familiefaren rådet over både barn, kone og slaver mer eller mindre som ‘ting’ fremfor ‘personer’ – som sto til hans disposisjon. Denne tanken om at noen står over andre, som gjerne kan drepes, da de er ‘ikke-personer‘, er også noe filosofen Giorgio Agamben har skrevet om i sin ‘Homo Sacer’-serie.
Mitt poeng her er om copyrighten på et verk egentlig bør tolkes mer som et felleseie – og at vi således bør ønske ChatGPT velkommen, selv om det i dag ‘stjeler’ enormt av kunnskap, kunstverk og språklig lærdom.
Maurice Blanchot
Også franske Maurice Blanchot er nyttig for dette paradigmeskiftet vekk fra person- eller individ-fokuset: Som den poststrukturalisten han var, påpekte Blanchot at selve forfatteren helst burde forsvinne ut av teksten – fremfor at forfatteren brukte seg selv som fortelleren, skulle teksten nærmest spille av seg selv med løpende hendelser. Teksten burde være «autonom» og forfatteren bruke en «neutral voice». Verket kunne ‘snakke’ for seg selv uten en jeg-forteller eller en jeg-du-dialog. Heller via en ‘tredje-person’. Kunstneren blir av Blanchot snarere betraktet som en «verkets tjener» og ikke som dets skaper. Dette upersonlige fikk konsekvens innen litterær teori – der heller leserens rolle som fortolker mer ble vektlagt.
Og er det ikke nettopp denne nedvur-deringen av ‘skaperen’ av et verk som skjer med ChatGPT, da de frembrakte svarene fra dens kunstige intelligens stort sett er fragmenter fra andre man står på skuldrene av? Bør dette endre hele det økonomiske paradigmet, til et åpent delt fellesskap, med åpen tilgang til det meste som er kopierbart? Er det ikke da på tide at flere som driver med tekst, kunst og andre frembrakte verk, brukt av systemer som ChatGPT, drives frem av samfunnslønn eller #borgerlønn fremfor å skulle slite hver for seg med å inndrive penger fra copyright og lisenser?
Først da vil vi, godt hjulpet av ChatGPT og kunstig intelligens, få hva mange har fremmet – et reelt gratis creative common#, et kreativt fellesskap.
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
