Catch 22

Den norske ulvestammen blir visst aldri større.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På grunn av deres noe svake evne til å lese nyansene i stortingsdokumenter er fire ulver i Østerdalen utsatt for en klappjakt fra et par hundre profesjonelle jegere. Én er allerede, i skrivende stund, felt. Ulvenes problem er at de ikke har fått med seg at Stortinget har definert hvilke områder de skal holde seg innenfor, og hvor de ikke har lov å være. Alternativt vet ulvene at Rendalen og andre områder er forbudt, men de kan ha latt seg forlede av Stortingets vedtak om at vi skal tillate ulv også utenfor kjerneområdene inntil vi har en levedyktig ulvestamme. Og det har vi ikke – ikke ennå, ikke på lenge.

Samtidig går det mot fellingstillatelse på en gammel ulvetispe på Romerike i Akershus, som er mistenkt for å ha angrepet og drept et større antall hunder i området. Fylkesmennene i Østfold og Akershus har anbefalt felling, og Direktoratet for Naturforvaltning (DN) avgjør saken i disse dager. De må ta med i betraktningen at tispa på den ene siden faktisk befinner seg innen for kjerneområdet, men på den andre siden har gjort skade tett innpå bebygde områder.

De to sakene illustrerer det håpløse i Stortingets rovdyrpolitikk, og dessuten også uklarheten i Stortingets vedtak. De fem førstnevnte ulvene har, så vidt vi har fått med oss, ikke gjort nevneverdig skade utover hva man kan forvente, men skal altså felles fordi de har krysset en geografisk grense. Ulvetispa skal muligens også felles, nettopp fordi hun gjør stor skade, men på tross av at hun befinner seg i et kjerneområde for ulv.

Men en rovdyrforvaltning der Catch 22-prinsippet gjøres gjeldende, hvor ulven uansett er fordømt, er ingen «forvaltning». Det er utrydding, og strider mot våre forpliktelser overfor natur og biologisk mangfold. Hvordan det hele forholder seg til Bern-konvensjonen eller andre internasjonale avtaler berører oss strengt tatt ikke så mye: Forpliktelsen om å opprettholde et naturlig biologisk mangfold er en moralsk forpliktelse. Om internasjonale konvensjoner ikke tvinger oss, må vi likevel ta ansvaret alvorlig.

I Ny Tid har vi tidligere ytret på lederplass misnøye med den rovdyrpolitikken Stortinget har vedtatt, fordi vi mener den i praksis vil bryte med disse forpliktelsene – mulige gode intensjoner til tross. De to nevnte sakene, de fem ulvene på Hedmarken og den ene tispa i Akershus, skilles vesentlig ad ved at jakten på de fem ikke først og fremst begrunnes ut fra hvilken skade de gjør, men at de er på feil sted.

Vi har tatt til orde for en rovdyrforvaltning der man tillater et stort antall dyr i et stort (gjerne ubegrenset) geografisk område, men at man innenfor en stor, levedyktig bestand er harde på uttak av dyr som gjør spesielt stor skade. Dersom opplysningene om ulvetispa på Romerike skulle stemme – noe det er en viss tvil om – ville hun vært en klar kandidat til uttak, og mange «ulvetilhengere» ville akseptert jakt. Men de seks ulvene det totalt er snakk om utgjør omlag 1/4 av den norske ulvestammen på 22-26 dyr. Å skyte alle seks er å gjøre ubotelig skade.

Samtidig som ulvejakten pågår i Østerdalen, kan Aftenposten fortelle at antall felte elg er mer enn åttedoblet de siste femti årene, fra under 5.000 til over 40.000 dyr. Konflikten mellom elgjegere og rovdyr er altså av relativt ny dato, og det skyldes ikke at ulven, men jegerne, er introdusert i norsk natur. Fram til for ca. 30 år siden ble det felt bare rundt 5.000 dyr årlig, et tall som sier mye om lengden på de norske elgjakttradisjonene. Og det er altså ikke til å stikke under stol at elgjegerne, vel så mye som sauebøndene, er blant Øst-Norges argeste ulvemotstandere.

Gjentatte ganger har det blitt avdekket ulovlig jakt og forsøk på ulovlig jakt på ulv både i Sverige og i Norge. Deler av jakten foregår med børse, andre deler med gift eller andre metoder. Med tanke på hvor liten den norske ulvebestanden er, er kombinasjonen av lovlig, statlig jakt og ulovlig jakt fullstendig ødeleggende. Kanskje like ille er det at staten, når man tillater 150 jegere å jakte ulv i Østerdalen, bidrar til økt kompetanse på ulvejakt blant mange mennesker. Vi skal ikke mene noe om hvorvidt Østerdalens jegere også kan romme krypskyttere, annet enn å peke på muligheten for det.

Det mest presserende nå er ikke å holde de «ulvefrie sonene» ulvefrie, men å sikre en levedyktig bestand av rovdyr. Første skritt må være å kun tillate uttak av ulv i de få enkelttilfellene der dyrene gjør betydelig skade. Neste skritt må være å intensivere etterforskningen av alvorlig miljøkriminalitet, som ulovlig jakt på ulv er.

Hvis ikke står vi i fare for at den Catch 22-situasjonen Stortinget har satt ulvebestanden i, faktisk betyr at alt for mange av de 22 ulvene vi vet finnes i dette landet forsvinner.

---
DEL

Legg igjen et svar