Cardiff i skyggen av Lisboa

EU-språket er sært. Å sette miljøhensyn over alt annet, kalles Cardiff-prosessen. Å sette konkurranseevne over alt annet, kalles Lisboa-prosessen. For tida dominerer Lisboa over Cardiff.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

EUs miljøpolitikk kommer positivt ut i enhver internasjonal sammenlikning, men er politikken på høyde med de miljøpolitiske utfordringene?

Ifølge EUs eget miljøbyrå, European Environment Agency (EEA) er svaret definitivt nei. (Se forrige nr. av Ny Tid) På noen områder er innsatsen tilstrekkelig, på mange andre er det usikkert om den er tilstrekkelig, og på de fleste er det åpenbart at den ikke er tilstrekkelig.

Mislykket handlingsprogram

EUs egen «handlingsplan for miljø» – den femte i rekka – skulle fram til 2002 angripe de fleste miljøutfordringene i tur og orden. I EU-kommisjonens egen sluttvurdering av handlingsplanen heter det at «framskrittene for en bærekraftig utvikling helt klart har vært begrensede og det femte miljøprogrammet har ikke nådd sine mål.» Planen har ikke nådd sine mål fordi «andre sektorer og medlemsland bare er delvis forpliktet av handlingsplanen.»

EU-politikerne har ved flere anledninger vedtatt at heretter skal miljøhensyn inn i all sektorpolitikk. Det første vedtaket ble gjort på et EU-toppmøte i Cardiff i 1998 – og fra da av har en i EU kalt det å integrere miljøpolitikk i all annen politikk for Cardiff-prosessen. Men Cardiff-prosessen har satt få spor etter seg. I sin store miljørapport fra 2003 («The third assessment») konstaterte EEA at det er tatt få konkrete initiativ for å få til en integrering av miljøpolitikken i annen politikk

Den britiske miljørapporten

Ei tverrpolitisk miljøgruppe i det britiske parlamentet (The All-party parliamentary environment group) la i desember 2004 fram en rapport som vurderer miljøpolitikken til EU, «The future of EU environment policy: Challenges & opportunities.» 240 medlemmer av Underhuset er med i gruppa som har knytta til seg over 200 bedrifter, miljøgrupper og miljøorganisasjoner.

Rapporten fra denne miljøgruppa i det britiske parlamentet – heretter kalt «den britiske miljørapporten» – fastslår at EU allerede er inne i det tredje året av det sjette miljøhandlingsprogrammet – og at miljøet på ingen måte er satt i sentrum for all politikk i EU.

Cardiff-prosessen er kommet i skyggen av den såkalte Lisboa-prosessen, vedtatt på toppmøtet i Lisboa i 2000, den prosessen som skal sikre konkurranseevnen til EUs næringsliv. Og det er ikke utvikla noen sektormål for hvordan en skal oppnå vekst uten å skade miljøet eller ressursgrunnlaget. Konklusjonen i den britiske miljørapporten er derfor svært kritisk: «Det er usikkert om det sjette miljøhandlingsprogrammet vil utrette noe håndgripelig.»

Rapporten understreker at miljøstrategiene svever så høyt over bakken at det har «vært vanskelig å sikre engasjementet til berørte interesser eller et bredere publikum for et bærekraftig miljø i EU.»

Forenkling rammer miljøregler

Den nye EU-kommisjonen under ledelse av José Manuel Barroso har lagt mye innsats i et opplegg for det som er kalt «bedre regulering.» Lover skal forenkles og de administrative byrdene på næringslivet skal reduseres. EU-byråkratiet skal rulles tilbake. Under det nederlandske formannskapet høsten 2004 ble for eksempel virkningene av det sentrale forurensingsdirektivet vurdert i et slikt perspektiv – og konklusjonen var at det var urimelig byrdefullt for næringslivet.

Den britiske miljørapporten ser opplegget for «bedre regulering» som et svært ensidig initiativ med kortsiktig sikte. Det er mye viktigere å få vurdert de langsiktige miljøvirkningene av nye lover – og kostnadene for menneskers helse og naturmiljøet hvis en ikke gjør noe. Hvis det ikke gjøres, vil alle kortsiktige analyser av hva næringslivet har fordel av, føre til at miljøhensyn prioriteres lavt.

Politisk korrekt, men usynlig

EU preges av et utall av instanser som går i beina på hverandre – og et enda større antall politiske initiativ, prosjekt og program uten påviselig indre sammenheng. Cardiff-prosessen er derfor ikke det eneste miljøpolitiske programmet til EU. Det fins også noe som kalles EUs «strategi for bærekraftig utvikling,» EU Sustainable Development Strategy (SDS) vedtatt av EU-toppmøtet i Göteborg i juni 2001. Det var ment som et forarbeid for hvordan EU skulle opptre på FN-konferansen om miljø og utvikling i Johannesburg i august 2002. Men ifølge den britiske miljørapporten har SDS hatt en «nesten usynlig offentlig profil, og det er vanskelig å påvise at den har hatt noen innflytelse på EUs politikkutvikling.»

En grunn til at det er slik, er at EU-parlamentet er blitt holdt utafor hele SDS-prosessen. Det svekker opplegget og bidrar til at det er helt ukjent for folk flest. Da hjelper det ikke at navnet er flott – og at det er en politisk korrekt, strategi for bærekraftig utvikling.

I tillegg er det uklart hvordan SDS skal knyttes til Lisboa-prosessen: «Det har vært en alvorlig mangel på samordning mellom de to prosessene og forvirring om deres relative status. Uklarheten bidrar til offentlig forvirring, gjør konsistent oppfølging vanskelig, og gjør det omtrent umulig å overvåke og evaluere Lisboa-prosessen i forhold til om den er bærekraftig.»

Konkurranseevne framfor alt

Den britiske miljørapporten, som kom ut i desember 2004, inntok en forsiktig skeptisk holdning til den nye kommisjonen under ledelse av Barroso. I rapporten regnes det med at den nye kommisjonen først og fremst vil satse på Lisboa-prosessen siden Barroso sjøl vil lede ei gruppe av kommissærer med ansvar for denne prosessen. I tillegg har han utnevnt en visepresident, Günter Verheugen, til å lede ei tilsvarende gruppe med ansvar for å granske alle kommisjonsforslag ut fra hvilke virkninger de har på konkurranseevnen. Det er ikke satt ned noen slik gruppe for å se på miljøvirkningene…

Seinere har Barroso slått fast at de tre hensynene som skulle ivaretas av Lisboa-prosessen – det å bli verdensmester i konkurranseevne og samtidig sikre et godt miljø og gunstig sosial utvikling – ikke kan stilles på lik linje. Den økonomiske stagnasjonen gjør at nå må alt settes inn på å bedre konkurranseevnen. Miljø og sosial utvikling får komme i annen rekke.

Barroso valgte å snakke om «sine tre barn» – og der det ene, konkurranseevnen, er sjukt og trenger særlig omsorg. Hva da om alle skranter?

De viktigste miljøutfordringene er mer uløste enn noen gang, og de sosiale forskjellene er økt dramatisk i alle europeiske land. Slik er det også i Norge, men det kan vi gjøre noe med 12.september.

---
DEL

Legg igjen et svar