Cape Town – frihetsbyen i regnbuelandet

I vinter eksploderte en rasismedebatt i sørafrikanske medier. Å besøke Cape Town er som å stå i et veikryss der apartheidtidens spøkelser møter progressive verdier.

Cape Towns årlige karneval 2. januar. FOTO: AFP / RODGER BOSCH

For 30 år siden var skiltet «Bare for hvite» et obligatorisk skue langs Sør-Afrikas vakre badestrender. Siden 1994 har dette gradvis endret seg, og denne vinteren, som jeg og min familie tilbrakte i landet, var det som om det siste store mentale hinderet brast: Badestranden nedenfor bydelen Camps Bay, der de virkelig rike bor, var inntil for få år siden tilnærmet blendahvit. Denne julen, derimot, kom  tusener av glade, svarte familier med soltelt, tepper og kjølebager. Et fargerikt fellesskap nøt stranden og de kraftige bølgene fra Atlanterhavet, selv om temperaturen i vannet bare holdt 16 grader.

Men lenger oppe på østkysten kokte det over. Ved storbyen Durban strømmet hundretusener til strendene for å nyte de varme bølgene fra Det indiske hav. En eldre, hvit kvinnelig eiendomsmekler fant situasjonen uutholdelig, og skrev på Facebook at strendene nå var invadert av «apekatter som griser til overalt».
En seniorøkonom i storbanken Standard fulgte opp med en kommentar om at man nå hadde fått apartheid den andre veien: Det var ifølge ham ikke lenger plass til hvite på badestrendene.
Rasismedebatten eksploderte. Dagen etter hadde alle aviser, radioprogrammer og tv-sendinger over hele landet stor omtale av saken. Debatten om rasisme, diskriminerende ytringer og de hvites fremtidige plass i det sørafrikanske samfunnet raste i over to uker. De rasistiske ytringene på Facebook ble også gjenstand for kritikk i talen til president Jacob Zuma på nyåret, da African National Congress (ANC) feiret sin 104-årsdag den 8. januar.

Cape Towns årlige karneval 2. januar. FOTO: AFP / RODGER BOSCHThis event dates back to the era of slavery in the Cape Colony, when the slaves were given the day off, on the day after New Year, January 2nd, and the slaves then celebrated with song and dance. Troupes of minstrels are formed, with bands of drummers and brass bands at the core, mostly in impoverished communities, in the Western Cape Province. They then practice during the year, make a troupe uniform, and then perform at this event, and other band competitions. More than 50 troupes take part in this event. / AFP / RODGER BOSCH
Cape Towns årlige karneval 2. januar. FOTO: AFP / RODGER BOSCH

Hverdagsglimt. En morgen i vinter vandrer jeg langs den vakre strandpromenaden i Cape Town-forstaden Sea Point, mens bølgene fra Atlanterhavet slår mot klippene nedenfor. Cape-området er et eldorado å feriere i med sitt multikulturelle mangfold, sin storslagne og varierte natur med fjell og hav, sitt behagelige klima, sine vakre vinplantasjer og et mer mangfoldig planteliv enn noe annet sted i verden. Det er lagt godt til rette for turisme, og forholdet mellom rand og krone gjør det greit å være norsk.
Plutselig hører jeg gjennom vinden – som nesten alltid blåser i denne byen – noe som likner rop. Jeg går mot lyden, og oppdager en kommunearbeider som snur jorden rundt palmene langs promenaden. Han er svart, og han roper ikke, men han stanser innimellom opp og synger fedrelandssangen med kraftig og vakker stemme: «Noksi Sikilel’ Afrika» («Gud velsigne Afrika»), mens han danser. For 40 år siden, da jeg besøkte Cape Town for første gang, kunne aldri en svart person ha vært kommunearbeider – og hadde han likevel dristet seg ut på åpen gate i det som den gang var de hvites Cape Town, og sunget «Gud velsigne Afrika» som da var en opprørssang, ville han ha fått lang fengselsstraff.
Tidlig på nyttårskvelden vandrer jeg igjen langs strandpromenaden. Mange titalls familier av alle hudfargers mulige sjatteringer har slått seg til på den store gressplenen – som en gang bare hvite hadde adgang til – med duker, tepper, mat og drikke for å feire nyttår, mens temperaturen drar seg ned mot 25 varmegrader. Jeg titter mot klippene og bølgene fra havet, der de siste gyllenrøde skjærene fra solnedgangen i vest ennå så vidt er synlige der himmel og hav møtes. Da ser jeg en skikkelse i hvitt ute på en klippe. Han ligger på kne og bøyer seg igjen og igjen med ansiktet vendt mot nordøst – en muslim alene i bønn vendt mot Mekka.
Like over nyttår slår byens aviser opp en stor nyhet om familien til erkebiskop Desmond Tutu. Hans eldste datter, som også er teolog, har giftet seg med en kjent nederlandsk kvinnelig lege. Erkebiskopen ønsker sin svigerdatter velkommen med et varmt smil. Under apartheidtiden var homoseksualitet kriminalisert.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.