Cape Town – frihetsbyen i regnbuelandet

I vinter eksploderte en rasismedebatt i sørafrikanske medier. Å besøke Cape Town er som å stå i et veikryss der apartheidtidens spøkelser møter progressive verdier.

Cape Towns årlige karneval 2. januar. FOTO: AFP / RODGER BOSCH
Halle Jørn Hanssen
Hansen er tidligere leder av Norsk Folkehjelp. Han skriver fast om Afrika-relaterte saker i ny Tid.

For 30 år siden var skiltet «Bare for hvite» et obligatorisk skue langs Sør-Afrikas vakre badestrender. Siden 1994 har dette gradvis endret seg, og denne vinteren, som jeg og min familie tilbrakte i landet, var det som om det siste store mentale hinderet brast: Badestranden nedenfor bydelen Camps Bay, der de virkelig rike bor, var inntil for få år siden tilnærmet blendahvit. Denne julen, derimot, kom  tusener av glade, svarte familier med soltelt, tepper og kjølebager. Et fargerikt fellesskap nøt stranden og de kraftige bølgene fra Atlanterhavet, selv om temperaturen i vannet bare holdt 16 grader.

Men lenger oppe på østkysten kokte det over. Ved storbyen Durban strømmet hundretusener til strendene for å nyte de varme bølgene fra Det indiske hav. En eldre, hvit kvinnelig eiendomsmekler fant situasjonen uutholdelig, og skrev på Facebook at strendene nå var invadert av «apekatter som griser til overalt».
En seniorøkonom i storbanken Standard fulgte opp med en kommentar om at man nå hadde fått apartheid den andre veien: Det var ifølge ham ikke lenger plass til hvite på badestrendene.
Rasismedebatten eksploderte. Dagen etter hadde alle aviser, radioprogrammer og tv-sendinger over hele landet stor omtale av saken. Debatten om rasisme, diskriminerende ytringer og de hvites fremtidige plass i det sørafrikanske samfunnet raste i over to uker. De rasistiske ytringene på Facebook ble også gjenstand for kritikk i talen til president Jacob Zuma på nyåret, da African National Congress (ANC) feiret sin 104-årsdag den 8. januar.

Cape Towns årlige karneval 2. januar. FOTO: AFP / RODGER BOSCHThis event dates back to the era of slavery in the Cape Colony, when the slaves were given the day off, on the day after New Year, January 2nd, and the slaves then celebrated with song and dance. Troupes of minstrels are formed, with bands of drummers and brass bands at the core, mostly in impoverished communities, in the Western Cape Province. They then practice during the year, make a troupe uniform, and then perform at this event, and other band competitions. More than 50 troupes take part in this event. / AFP / RODGER BOSCH
Cape Towns årlige karneval 2. januar. FOTO: AFP / RODGER BOSCH

Hverdagsglimt. En morgen i vinter vandrer jeg langs den vakre strandpromenaden i Cape Town-forstaden Sea Point, mens bølgene fra Atlanterhavet slår mot klippene nedenfor. Cape-området er et eldorado å feriere i med sitt multikulturelle mangfold, sin storslagne og varierte natur med fjell og hav, sitt behagelige klima, sine vakre vinplantasjer og et mer mangfoldig planteliv enn noe annet sted i verden. Det er lagt godt til rette for turisme, og forholdet mellom rand og krone gjør det greit å være norsk.
Plutselig hører jeg gjennom vinden – som nesten alltid blåser i denne byen – noe som likner rop. Jeg går mot lyden, og oppdager en kommunearbeider som snur jorden rundt palmene langs promenaden. Han er svart, og han roper ikke, men han stanser innimellom opp og synger fedrelandssangen med kraftig og vakker stemme: «Noksi Sikilel’ Afrika» («Gud velsigne Afrika»), mens han danser. For 40 år siden, da jeg besøkte Cape Town for første gang, kunne aldri en svart person ha vært kommunearbeider – og hadde han likevel dristet seg ut på åpen gate i det som den gang var de hvites Cape Town, og sunget «Gud velsigne Afrika» som da var en opprørssang, ville han ha fått lang fengselsstraff.
Tidlig på nyttårskvelden vandrer jeg igjen langs strandpromenaden. Mange titalls familier av alle hudfargers mulige sjatteringer har slått seg til på den store gressplenen – som en gang bare hvite hadde adgang til – med duker, tepper, mat og drikke for å feire nyttår, mens temperaturen drar seg ned mot 25 varmegrader. Jeg titter mot klippene og bølgene fra havet, der de siste gyllenrøde skjærene fra solnedgangen i vest ennå så vidt er synlige der himmel og hav møtes. Da ser jeg en skikkelse i hvitt ute på en klippe. Han ligger på kne og bøyer seg igjen og igjen med ansiktet vendt mot nordøst – en muslim alene i bønn vendt mot Mekka.
Like over nyttår slår byens aviser opp en stor nyhet om familien til erkebiskop Desmond Tutu. Hans eldste datter, som også er teolog, har giftet seg med en kjent nederlandsk kvinnelig lege. Erkebiskopen ønsker sin svigerdatter velkommen med et varmt smil. Under apartheidtiden var homoseksualitet kriminalisert.

Fortsatt utfordringer. Sør-Afrika har en dramatisk historie preget av erobring, undertrykkelse, krig og det umenneskelige apartheid-systemet. For 26 år siden brøt dette systemet sammen, og den 11. februar 1990 marsjerte Nelson Mandela ut av fengslet som en fri mann. ANC og andre frigjøringsorganisasjoner fikk igjen virke fritt. I 1994 vant ANC de første demokratiske valgene i landets historie. Nelson Mandela ble president, og stilte seg i spissen for en forsoningspolitikk som ble skjellsettende for landets utvikling. Sør-Afrikas demokratiske institusjoner har i dag et sterkere feste enn noen gang. Likevel preges det sørafrikanske samfunnet fortsatt av ekstremt stor ulikhet, stor arbeidsledighet og for tiden liten økonomisk vekst. Styresmaktene står overfor store utfordringer i årene som kommer, ikke minst når det gjelder sysselsetting og større likhet i samfunnet.
Rasismedebatten i kjølvannet av kontroversene om strendene ved Durban viser selvfølgelig også til spøkelser som i høy grad går igjen. Debatten kan kokes ned til to kjernepunkter: For det første dreide den seg om hvorvidt man bør kriminalisere ytringer av den typen eiendomsmekleren og bankmannen skrev på Facebook. Den (hvite) assisterende justisministeren viste til hvordan Tyskland har håndtert sin naziarv og forbudt nazistiske ytringer. For det andre dreide den seg om klasseforskjeller, rase og likeverd: Julius Malema, lederen for det venstreradikale partiet Economic Freedom Fighters, skrev i en avis at så lenge flertallet av svarte bor i slummen mens de hvite bor godt; så lenge nærmere 80 prosent av jorden fortsatt tilhører hvite bønder; og så lenge forskjellen mellom fattig og rik i Sør-Afrika er den største i verden, vil de hvite forbli arrogante og ikke akseptere svarte som likeverdige borgere.

DurbanSign1989 -1-Slavenes karneval. Da vi dro inn til sentrum første nyttårsdag, fant vi gater og fortau okkupert av hundrevis av mennesker som hadde slått opp telt og tatt med madrasser og tepper. Mange sto og lagde mat, og det var i det hele tatt høy stemning. Først trodde vi det var en eller annen politisk demonstrasjon på gang, men så fikk vi vite at folk hadde flyttet ut i gatene for å ha best mulig tilskuerplass når karnevalet passerte dagen etter.
Andre nyttårsdag  er nemlig en stor dag i Cape Town for alle som har forfedre som var slaver. Slavene ble hentet fra blant annet Indonesia, Malaysia, Kina, India og Sri Lanka på 1700- og 1800-tallet. Andre nyttårsdag var den ene dagen i året da de fikk fri fra slaveriet, og det er dette man nå minnes med et årlig karneval. Tradisjonen er muslimsk i sin kjerne, men har gjennom flere århundrer utviklet seg, og er blant annet inspirert av trubadurer fra USA som besøkte byen på slutten av 1800-tallet. Under apartheid-regimet var karnevalet forbudt, men nå medvirker myndighetene til å gjøre det til en stor fest og turistattraksjon.
Vi troppet opp andre nyttårsdag. Tusenvis av mennesker deltok – kvinner og menn, unge og gamle, flest fargede, men også hvite med alle slags fargerike kostymer og malte ansikter. Hornorkestre og trommegrupper sørget for musikk, sang, dans og ablegøyer over en lav sko, og folk i tusentall langs marsjruten lot seg rive med av rytmer som var overveldende og berusende.

Vekst. Hele Sør-Afrika hadde denne vinteren rekordtilstrømning av turister fra inn- og utland, og dette var særlig merkbart i Cape Town. Fangeøya Robben Island hadde i 2015 en dobling i antall besøkende, og i vinter var det rett og slett ikke mulig å få billett, selv om man prøvde to uker i forveien. Familiene i de afrikanske bydelene (townships) som har lagt til rette for at turister bor hjemme hos dem, rapporterte om nye rekorder. Politiet kunne samtidig fortelle at antallet kriminelle handlinger hadde gått ned i 2015.
Det multikulturelle mangfoldet i Cape Town har ført til en blomstrende matkultur med kafeer og restauranter av alle slag. Landets vinproduksjon er stor og holder god kvalitet – og både vin og mat har et meget behagelig prisnivå.
Sør-Afrikas grunnlov er en av verdens beste når det gjelder garanti for menneskerettigheter og demokrati, og dermed frihet og likeverd for folk med alle hudfarger og av begge kjønn, likeledes frihet og likeverd for alle religiøse grupper og for alle seksuelle legninger. I Cape Town brukes grunnloven i folks hverdag, og den har gjort byen til frihetsbyen i regnbuelandet Sør-Afrika.
Det gikk forresten ikke så bra for den hvite, kvinnelige eiendomsmegleren og mannen i Standard bank. Begge ble umiddelbart sparket fra jobbene sine. Seniorøkonomen viste seg ikke å ha økonomisk utdannelse – likevel hadde han fått jobben til fordel for flere svarte med utmerkede eksamenspapirer i økonomi, som også hadde søkt. Begge var medlemmer av det store opposisjonspartiet Demokratisk allianse, og ble ekskludert fra partiet. Saken har også blitt behandlet av landets menneskerettighetskommisjon. Der ble ytringene betraktet som rasistiske, og saken vil derfor havne i retten.

 

---
DEL