Camorraens prominente plageånd

Fra sitt skrivebordsfengsel fortsetter drapstruede Roberto Saviano å kjempe for landet han elsker.

AFP PHOTO/Tiziana Fabi
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Han var i tyveårene da han brått ble satt på to rankinglister: som bestselgerforfatter og som napolitansk mafias hovedfiende. Det forandret Roberto Savianos liv for alltid.

«Hadde jeg bare endret navnene!» utbryter han overfor sin samtalepartner Giovanni di Lorenzo, italienskættet sjefredaktør i den tyske ukeavisen Die Zeit, i den nyutkomne boken Erklär mir Italien («Forklar Italia»). Og hvem var det han ikke skulle ha navngitt? Jo – medlemmene av den italienske forbryterorganisasjonen Camorra, som han i sin bok Gomorrah – som etter utgivelsen i 2006 også ble film og tv-serie, kler nakne én for én. Det bidro bare ytterligere til Savianos misere at Gomorrah vant en rekke internasjonale priser og i løpet av et par år solgte over to millioner eksemplarer. I dag – elleve år etter – lever Saviano fremdeles, og på ubestemt tid, med politieskorte. Med hans egne ord, «et drittliv». Det finnes nok av bevis på at mafiaen aldri glemmer. Om det virkelig hadde hjulpet ikke å bruke mafiamedlemmenes virkelige navn, blir fruktesløs spekulasjon. Uansett har han valgt å utgi sin ferskeste bok, La paranza dei bambini (om de såkalte babymafiosiene), som roman.

Elsker sitt land. På fotografier stirrer en gravalvorlig Saviano ufravikelig inn i kamera. Melankolien er til å ta og føle på. En skjebne i et ansikt. Og tross alt – hvilke lidelser camorraen enn har påført ham: Å tyne skaperkraften ut av ham fikk den ikke til. Saviano skriver uopphørlig sine bøker og artikler. Research driver han på alle tilgjengelige måter – via rettsreferater, arkiver, vitneutsagn – kort sagt det som kan spores opp fra et skrivebord. Han opptrer på utvalgte arrangementer, og i USA, der han bor deler av tiden, kan han til og med innimellom bevege seg rundt uten livvakter. Men utvandring? Ikke aktuelt. Saviano ønsker heller ikke rollen som helt: «Jeg vil bare kunne fortelle mine historier, la ordene bli verktøy, nøkler, som kan åpne låste dører. Og hadde jeg ikke tross alt elsket mitt land, hadde jeg aldri gjort hva jeg gjør.»

Alle mot alle. Roberto Saviano er ikke nådig mot sine egne. Han beskriver et samfunn fanget i en egengenerert sump, der korrupsjon er så gjennomintegrert at det eneste han tilrår er å holde seg utenfor alt. Selv har han avslått alle jobbtilbud, for «jeg ville bare blitt utnyttet og misbrukt». «Det virkelig tragiske er at det ikke lenger finnes noen politisk kraft som ikke ville bre om seg med en farlig blanding av utopi, populisme og demokratifiendtlighet – ja, direkte europafiendtlighet. Den store arbeidsløsheten skaper en alle-mot-alle-konflikt. Europa, euroen og flyktningene er de favoriserte angrepstemaene. Vi må finne veien tilbake til troverdighet. Sannheten er at jeg kun føler meg som italiener når jeg ikke er i Italia.»

Savianos vantrivsel har flere grunner enn de åpenbare. Én ting er at han er dømt til å holde seg skjult, men også være i rampelyset. Det er den beste beskyttelse. Det andre, og ekstra bitre, er alle angrepene fra de vanlige «gode borgerne», som beskylder ham for ikke å komme med «noe nytt», men kun leve en kjendistilværelse på statens bekostning. Det sårer, innrømmer Saviano, hvor urimelig kritikken enn er, og legger til: «Min oppgave er ikke å presentere nyheter. Det jeg gjør, og det som tirrer i cammoristi helt spesielt fordi det skader deres omdømme og makt, er å se sammenhenger, utvikle helhetsbilder, analyser.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.