Camorraens prominente plageånd

Fra sitt skrivebordsfengsel fortsetter drapstruede Roberto Saviano å kjempe for landet han elsker.

AFP PHOTO/Tiziana Fabi
Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

Han var i tyveårene da han brått ble satt på to rankinglister: som bestselgerforfatter og som napolitansk mafias hovedfiende. Det forandret Roberto Savianos liv for alltid.

«Hadde jeg bare endret navnene!» utbryter han overfor sin samtalepartner Giovanni di Lorenzo, italienskættet sjefredaktør i den tyske ukeavisen Die Zeit, i den nyutkomne boken Erklär mir Italien («Forklar Italia»). Og hvem var det han ikke skulle ha navngitt? Jo – medlemmene av den italienske forbryterorganisasjonen Camorra, som han i sin bok Gomorrah – som etter utgivelsen i 2006 også ble film og tv-serie, kler nakne én for én. Det bidro bare ytterligere til Savianos misere at Gomorrah vant en rekke internasjonale priser og i løpet av et par år solgte over to millioner eksemplarer. I dag – elleve år etter – lever Saviano fremdeles, og på ubestemt tid, med politieskorte. Med hans egne ord, «et drittliv». Det finnes nok av bevis på at mafiaen aldri glemmer. Om det virkelig hadde hjulpet ikke å bruke mafiamedlemmenes virkelige navn, blir fruktesløs spekulasjon. Uansett har han valgt å utgi sin ferskeste bok, La paranza dei bambini (om de såkalte babymafiosiene), som roman.

Elsker sitt land. På fotografier stirrer en gravalvorlig Saviano ufravikelig inn i kamera. Melankolien er til å ta og føle på. En skjebne i et ansikt. Og tross alt – hvilke lidelser camorraen enn har påført ham: Å tyne skaperkraften ut av ham fikk den ikke til. Saviano skriver uopphørlig sine bøker og artikler. Research driver han på alle tilgjengelige måter – via rettsreferater, arkiver, vitneutsagn – kort sagt det som kan spores opp fra et skrivebord. Han opptrer på utvalgte arrangementer, og i USA, der han bor deler av tiden, kan han til og med innimellom bevege seg rundt uten livvakter. Men utvandring? Ikke aktuelt. Saviano ønsker heller ikke rollen som helt: «Jeg vil bare kunne fortelle mine historier, la ordene bli verktøy, nøkler, som kan åpne låste dører. Og hadde jeg ikke tross alt elsket mitt land, hadde jeg aldri gjort hva jeg gjør.»

Alle mot alle. Roberto Saviano er ikke nådig mot sine egne. Han beskriver et samfunn fanget i en egengenerert sump, der korrupsjon er så gjennomintegrert at det eneste han tilrår er å holde seg utenfor alt. Selv har han avslått alle jobbtilbud, for «jeg ville bare blitt utnyttet og misbrukt». «Det virkelig tragiske er at det ikke lenger finnes noen politisk kraft som ikke ville bre om seg med en farlig blanding av utopi, populisme og demokratifiendtlighet – ja, direkte europafiendtlighet. Den store arbeidsløsheten skaper en alle-mot-alle-konflikt. Europa, euroen og flyktningene er de favoriserte angrepstemaene. Vi må finne veien tilbake til troverdighet. Sannheten er at jeg kun føler meg som italiener når jeg ikke er i Italia.»

Savianos vantrivsel har flere grunner enn de åpenbare. Én ting er at han er dømt til å holde seg skjult, men også være i rampelyset. Det er den beste beskyttelse. Det andre, og ekstra bitre, er alle angrepene fra de vanlige «gode borgerne», som beskylder ham for ikke å komme med «noe nytt», men kun leve en kjendistilværelse på statens bekostning. Det sårer, innrømmer Saviano, hvor urimelig kritikken enn er, og legger til: «Min oppgave er ikke å presentere nyheter. Det jeg gjør, og det som tirrer i cammoristi helt spesielt fordi det skader deres omdømme og makt, er å se sammenhenger, utvikle helhetsbilder, analyser.»

Det finnes ikke lenger noen politisk kraft som ikke ville bre om seg med en farlig blanding av utopi, populisme og demokratifiendtlighet.

Likhetspunkter. Et eksempel er den internasjonale debatten rundt terror, som lar være å se på sammenhengen mellom islamister og «vanlige» kriminelle, fastholder Saviano. «Denne forsømmelsen lider vi for. I eksplosivt økende grad. For hva er det spesielle med aksjonene de kriminelle islamistene utfører? De fleste analysene fokuserer på den fundamentalistisk-religiøse doktrinen hos gjerningsmennene. Det som mangler er innsikt om parallellen til forbryterorganisasjoner slik vi kjenner dem, som mafiaen.»

Hva betaler terrorrammede i Frankrike, Belgia, Tyskland samt de kommende ofre for? I artikkelen «Waffen, Männer, Geld und Tod» («Våpen, menn, penger og død») i Die Zeit mars 2016 utdyper Saviano sin analyse: «Samfunnet – vi alle – betaler for at vi har sett på kriminalitet som et marginalt onde, noe vi mentalt kan fortrenge så lenge det ikke treffer oss selv og stedene der vi bor. Budskapet til innvandrerbarna som har vokst opp i europeiske forsteder, lyder dermed: Du kan forderve livet ditt, så lenge du er ute av syne. Budskapet oppfattes. Derfra er veien kort til et alternativt fellesskap, en utopisk befrielse, via alminnelig kriminalitet til islamistisk fundamentalisme. Veien tilbake er derimot lang, eller ikke-eksisterende.»

Rikdom er risiko. «I treningsleirene i Syria,» forklarer Saviano, «blir alle egenskapene samfunnet hittil har fordømt de kriminelle for, honorert. De kjenner triksene, de avslører raskt politi i sivil, de vet hvordan de skaffer våpen og bringer dem i omløp. Ikke minst kjenner de kanalene der pengene til finansiering av terrorceller flyter. De er våpensmuglere, narkolangere, de er bedragere av alle slag. Nye generasjoner – om de kommer fra Asia, Afrika eller Sør-Amerika – lever med ideen om at enhver økonomisk suksess henger sammen med faren for å havne i fengsel, å måtte drepe eller bli drept. Drømmen om rikdom betyr, enten det er i Napoli eller Molenbeek, at man må risikere livet. Og her oppstår tenningen for han som bestemmer seg for ikke å ville dø i en bandekrig. Han vil tjene noe høyere: å dø i jihad. En selvmordsterrorist tenker ikke veldig annerledes enn en hvilken som helst annen taper hvis eneste kapital er egen kropp, for hvem vold er eneste valuta.»

«Sannheten er at jeg kun føler meg som italiener når jeg ikke er i Italia.»

Betingelsesløs. Roberto Saviano lever i en permanent sosial tvangstrøye. Privatliv er nærmest ikke-eksisterende. Hans uttrykksbehov er overtydelig når han snakker til sitt publikum fra Schaubühne-scenen i Berlin. Italiensken blir fulgt av gester som nærmer seg tegnspråk. Men spørsmålet fra di Lorenzo – «Hvordan kan man elske et land som driver en til fortvilelse?» – gjør ham taus et øyeblikk. «Jeg elsker menneskene; jeg blir grepet av skjønnheten i et Caravaggio-bilde, av harmonien i et italiensk bytun; av lyset, av himmelen, av sansen for det estetiske som fremdeles er mer utpreget her enn i noe annet land i verden.

Dessuten – kjærlighet er ikke noe vi gjør oss fortjent til. Den er betingelsesløs.»

---
DEL