Bestill sommerutgaven her

Camille, Hannah, Lisa, Pauline og Flora

The Story of Art (Without Men)
Forfatter: Katy Hessel
Forlag: Penguin (Storbritannia)
KVINNER / Kunst som er utført av menn, vies rett og slett mer oppmerksomhet: i samlinger, i utstillingsprogrammer, i kunstlitteraturen, i kunstmarkedet. Men hva med den store mengden kvinnelige kunstnere gjennom de siste 500 årene?

Mer enn 50 år er gått siden Linda Nochlin (f. 1931) i sitt essay Why Have There Been No Great Woman Artists? etterlyste en feministisk kunsthistorie.

Den britiske kunsthistorikeren Katy Hessel har med sin bok The Story of Art (Without Men) nå satt på dagsordenen muligheten for at det finnes en alternativ historie om kunsten – for dem som er havnet i skyggen av historien som er konsentrert om mannlige kunstneres verker.

Det er ingen kontrafaktisk forståelse av den vestlige kunsten Hessel har begitt seg ut på, ei heller er det i utgangspunktet noen bærende idé at det finnes en særskilt feminin uttrykksmåte innenfor kunsten. Boken spenner over 500 år, og selv om kunstneridentitetene kan være noen andre enn dem man vanligvis møter i et oversiktsverk av denne typen, er den lineære utviklingen den samme. For Hessel er den vestlige kunstens kanon, med sin sterke mannlige dominans, verdt å utfordre. Og hun sparker ikke inn i åpne dører. Kunst som er utført av menn, vies rett og slett mer oppmerksomhet: i samlinger, i utstillingsprogrammer, i kunstlitteraturen, i kunstmarkedet.

Det er med forventning jeg åpner den velillustrerte boken. For det bør ikke herske noen tvil om at boken, i sitt konsekvente perspektiv at historien ennå ikke er ferdig fortalt – er en viktig utgivelse. Selv om bokens historie strekker seg over 550 sider, ligger tyngdepunktet av fortellingen på de siste 150 årene.

Camille Claudel

Kunstlitteraturen har ofte foretrukket å knytte endringer innenfor disiplinen til navn, og disse har gjerne vært menn. I kapitlet om Camille Claudel (1864-1943), som mange vet hadde et forhold til Auguste Rodin (1840-1917) i tiden der hun var assistent ved hans billedhuggerverksted, antyder Hessel at Claudels innflytelse på Rodin ofte er blitt forstått som det motsatte. Hvem av dem som først kom frem til et skulpturalt uttrykk som også inkluderte bevegelse og forsøksvis fremstilling av et indre liv, er nok ikke en gang for alltid avgjort. Det er grunn til å se verker som Claudels La valse som et langt mer originalt bidrag til kunstens utvikling enn som et rop om hjelp fra en forsmådd elskerinne til et mannlig geni.

Camilel Claudel. The Waltz..

Hannah Gluchstein

Kapitlet om skeiv kunsthistorie byr på et knippe kunstnerskap av stor interesse, for eksempel Gluck (Hannah Gluchstein, 1895-1978), med bilder som både leker med kjønnsidentitet og gir rom for mer sårbare sider av det menneskelige. Ved en slik gjennomgang av den kvinnelige kunsthistorien (uten menn) vil spørsmål som er knyttet til kjønn og identitet, forutsette hva som trekkes frem. Innenfor den avantgardistiske kunstscenen i tiden omkring og etter første verdenskrig oppsto kunst som problematiserer kjønnsidentitet. Mens det ofte ligger noe kjølig, nesten klassisistisk og samtidig naivistisk hos Gluck, der skammen aldri later til å være langt unna, har en kunstner som Tamara de Lempicka (1898-1980) også fremstilt en frivolt kvinnelig seksualitet – som fikk utløp i likekjønnet aktivitet i dampende malerisk form.

Pauline Boty

Andy Warhols Marilyn Monroe er udiskutabelt et ikon som er skapt innenfor pop art.Men Monroe var også et motiv for britiske Pauline Boty (1938-66). Hennes The Only Blonde in The World ble malt etter Monroes død i 1963. En sprudlende karakter ser ut til å tildekkes av et sceneteppe som er i ferd med å lukkes. Mønstret i teppet kan lede tankene til englevinger. Uttrykket er fortsatt pop, men hos Boty fremstår også et emosjonelt innhold – ikke som sentimentalitet, men mer i tråd med samtidig popmusikk. Det opprinnelige enkle og overfladiske ble etter hvert et formspråk også for komplekse sammenhenger. I noen grad har også Hessel i boken trukket inn betydningen BBC med sitt kunstprogram Pop Goes Easel hadde for Botys synlighet på den britiske kunstscenen – hennes persona fikk et fortrinn i tv-mediet.

Guerilla Girls

Utstillingen International Survey of Recent Painting and Sculpture ved Museum of Modern Art i New York i 1984 viste 169 forskjellige kunstneres verker fra de siste ti årene. Av disse var 17 kvinner. Etnisitetsforståelsen av ‘international’ var begrenset til 17 nasjoner. Dette

 

avfødte et feministisk opprørskollektiv kalt Guerilla Girls – som fortsatt er både aktive og nødvendige. Ved tekstbasert plakatkunst og performance produserte de politisk kunst som i høy grad kunne kommunisere om kunstverdenens tilkortkommenhet innenfor disse sirklene, hvor de hentet sitt stoff. Med sin hardtslående, fattbare ideologisk funderte kunst utenfor denne virket de dessuten som sannhetssigere som endelig hadde fått trukket forhenget til side.

Tamara De Lempicka, Group Of Four Nudes. 1925

Flora Yukhonovich

Hessel fører sin historie helt frem til i dag og drister seg til å peke på flere britiske kunstnere hun tror kan få en betydning i fremtiden. Gode kunsthistorikere bør man lytte til også når de snakker om det samtidige, selv om vi får innrømme at verden har blitt relativt uoversiktlig etter hvert. Britiske Flora Yukhonovichs kunst har et mildt sammensurium av malerisk tradisjon innebygget. Med noe som virker som en håndverksmessig letthet og vilje til å behage betrakternes øyne, skaper hun malerier som like mye flyter over tid og sted. De holder noe fast foran oss, gir betrakterne luft og næring i øyeblikket eller samtidig hvile i tradisjonen.

Fortsatt et hegemoni

Hessel erkjenner at kunstinstitusjonene i vår tid er aktører som er seg bevisst å virke i endringens tid. Like fullt viser statistisk informasjon at den mannlige kunsthistoriske kanon fortsatt har et hegemoni, om enn den er blitt gjenstand for diskusjon.

Ved sin forfriskende gjennomgang av kunstens historie gjennom de siste fem hundre år skaper Hessel ikke et narrativ der maleriene i seg selv blir uttrykk for opphavspersoners kjønnsidentitet eller avgrenset til dette. Det blir heller den viktige historien om den andre kunsten, som et uttrykk for genus – der kjønnslig hegemoni har vært støttet av alle omkringliggende sosiale strukturer.

Lesningen av Hessels The Story of Art (Without Men) gjør at vi forstår at kunsthistorien tåler en revisjon for vårt eget beste. Isolert sett fungerer den store mengde kvinnelige kunstnere gjennom de siste 500 årene som en påminnelse om at våre vurderinger omkring kunst, kunstnere og kunsthistorie ikke er hugget i stein. Jeg beklager ordspillet til sist: Les heller Hessel. Hennes bok er fri for lettkjøpte vendinger.

Du vil kanskje også like