Bysivilisasjonen forandres av fleksibiliteten

I byene lette man etter anonymiteten, mangfoldet, denne muligheten til å møte andre som fins når en lever nær det ukjente. De var også arenaer for kollektiv kamp og solidaritet. Men i dag, når slutten på hierarkiene og «fleksibel» ordning av arbeidet står på dagsorden kan nye produksjonsformer komme til å angripe det som gjorde byene tiltrekkende.

For å muliggjøre nomadismen til en elite frigjort fra resten av samfunnet, blir handel og arkitektur standardisert. Distansen overtar for engasjementet. Vil byene ikke lenger være steder hvor en kan møte det overraskende?

Det hender at byer er dårlig administrert, undergravet av kriminalitet, at de er skitne og forfalne. Allikevel er det mange som foretrekker å leve der, selv i de mest ufyselige byene. Hvorfor? Fordi de har evnen til å gjøre oss mennesker mer komplekse. En by er et sted der vi kan lære å leve sammen med ukjente og dele nye erfaringer og interesser. Ensartethet sløver, mens mangfold skjerper tanken.

Byen gir også innbyggerne muligheten til å utvikle en rikere selvbevissthet. De er ikke bare bankansatte, afroantillesere eller anglosaksere, engelskspråklige eller spanskspråklige, borgere eller proletarer. De kan være det ene eller det andre, eller alt på en gang. De er ikke underlagt et fastlagt identitetsskjema. Menneskene kan utvikle forskjellige bilder av identiteten sin, og vite at den varierer i forhold til de menneskene de møter. Dette er muligheten mangfoldet gir: å frigjøre fra enhver vilkårlig identifisering.

Da forfatteren Willa Cather kom til Greenwich Village i New York i 1906, etter å ha levd i provinsen i frykt for at homoseksualiteten hennes skulle bli oppdaget, skrev hun til en veninne: «Endelig kan jeg puste ut på dette gåtefulle stedet.»I det offentlige kan byborgeren bære en uttrykksløs maske og oppføre seg med likegyldighet overfor andre. Men i det private blir hun/han utfordret av sine kontakter med det fremmede. Hans/hennes overbevisninger blir rokket gjennom de andres tilstedeværelse.

Byen gir likevel ikke alltid disse fordelene. En av de store spørsmålene bylivet stiller oss, er hvordan vi kan få alle dets deler til å fungere sammen; for at menneskene skal bli mer kosmopolitiske og at de overbefolkete gatene kan bli steder for bevisstgjøring heller enn steder som sprer frykt. Filosofen Emmanuel Lèvinas snakket om «det ukjentes nærhet», og uttrykket er en god fortolkning for hva vi burde ha for byene våre.

Med hensyn til dette står arkitekter og urbanister overfor nye utfordringer. For globaliseringen har skapt en produksjonsmåte som gir de ansatte mulighet til å arbeide mer fleksibelt, og tvinge dem til å leve annerledes i byen. I det 19. århundre sammenlignet den tyske sosiologen Max Weber organiseringen av en moderne bedrift med militærets organisering. De fungerte etter det samme pyramideprinsippet, med en general eller sjef på toppen og soldater eller arbeidere på bunnen. Arbeidsdelingen reduserte risikoen for dobbeltarbeid og ga hver gruppe arbeidere en bestemt funksjon. På toppen kunne da bedriftslederen styre gangen ved samlebåndene og arbeidet i kontorene på samme måte som en general kunne styre utsendte patruljer langt borte. Dessuten økte behovet for arbeidere med forskjellige kvalifikasjoner sterkere enn behovet for bedriftsledere etter hvert som arbeidsdelingen utbedret seg.

I industriproduksjonen fikk Webers pyramide sitt sterkeste uttrykk i fordismen: En slags militær mikroorganisering av tiden og aktiviteten til arbeideren, som ble utarbeidet på toppen av enkelte eksperter. Bilfabrikken til General Motors i Willow Run i USA er det beste eksempelet på dette. Det dreide seg om en bygning på rundt 1,5 kilometers lengde og 400 meters bredde der stål og glass kom inn på den ene siden for å komme ut som biler i den andre. Bare en streng organisering av arbeide kunne koordinere en slik storskalaproduksjon. I tjenesteytende sektor lignet den sterkt strukturerte organiseringen av selskaper som IBM i 60-årene på denne industrielle modellen. For tjue eller tjuefem år siden begynte bedriftene å gjøre opprør mot Webers pyramide. Man søkte å fjerne enkelte administrative nivåer (ved å bruke den nye informasjonsteknologien til å erstatte byråkratene) og å erstatte samlebåndsarbeidet med arbeidsgrupper som i et begrenset tidsrom arbeidet med gitte oppgaver. Etter at denne nye strategien ble innført, kom de enkelte gruppene i konkurranse med hverandre fordi hver enkelt gruppe prøvde å løse de oppgavene hierarkiet hadde pålagt dem raskest mulig. Hver enkelt har ikke lenger en fast plass i kommandolinjen. Flere grupper gjør samme arbeid, og de strides om å gjøre det raskt og best. På denne måten kan bedriften bedre møte utviklingen i etterspørselen.

De som forsvarer det nye systemet hevder også at det er mer demokratisk enn det gamle. Det er helt feil. Webers pyramide er erstattet av en sirkel der en liten gruppe ledere sitter i midten, tar beslutninger, setter opp mål og vurderer resultatene. Informasjonsrevolusjonen har gitt dem en mer direkte kontroll over bedriftens utvikling enn det gamle systemet gjorde. De nye gruppene som arbeider i periferien av sirkelen står fritt til hvordan de vil løse oppgavene som sentrum gir dem og fritt til å bestemme hvilke midler de vil bruke for å løse dem i konkurranse med de andre. Men de er ikke fri til å definere oppgavene selv.

I Webers pyramide ble man belønnet for å gjøre arbeidet sitt så godt som mulig. Når bedriften er organisert som et sentrum med en sirkel rundt, blir den gruppen som vinner over de andre belønnet. «Vinneren tar alt»: slik definerer økonomen Robert Frank dette systemet. Innsats blir ikke lenger belønnet. Ifølge Frank bidrar dette nye systemet til å øke forskjellen i lønn og bonus i de bedriftene som anbefaler fleksibiliteten.

«Ingen langtidsansettelser»

«Ingen langtidsansettelser!» Karriereplanene er borte og stillingene er tidsbegrenset i forhold til arbeidsoppgavene som skal løses. Når oppgaven er løst, blir stillingen ofte fjernet. I høyteknologibedriftene i Silicon Valley, varer en stilling gjennomsnittlig åtte måneder. Menneskene skifter hele tiden arbeidskamerater. Moderne ledelsesteorier hevder at en arbeidsgruppe «er oppbrukt» på maksimalt ett år.

Denne modellen er ennå ikke dominerende i arbeidslivet. Den representerer bare spydspissen i en utvikling: ingen ny bedrift vil lenger ansette folk på ubestemt tid. Men fleksibiliteten gir like lite samhold som den gir demokrati i bedriften. Det er vanskelig å føle seg forpliktet overfor en bedrift som ikke har noen klart definert karakter. Vanskelig å handle lojalt overfor en ustabil institusjon som ikke viser noen som helst lojalitet overfor deg. Bedriftsledelsen oppdager at manglen på engasjement i bedriften gir seg utslag i lavere produktivitet og en viss likegyldighet i forhold til tilknytningen til bedriften.

At fraværet av langtidsansettelser fører til mangel på samhold, har også mer subtile årsaker. Når arbeidet konsentreres om èn oppgave, gir dette et enormt press på de ansatte, og protestene fra de lagene som ikke når opp i konkurransen er som en dødsattest for samarbeidet på arbeidsplassen. La meg gjenta dette: Et uformelt tillitsforhold tar det tid å utvikle. Man må lære å kjenne hverandre. Når man bare skal være en kort tid i en bedrift passer man på å holde avstand, å ikke implisere seg. Nettopp fordi man vet man ikke blir værende.

Når ingen vil implisere seg i bedriften, får også fagforeningene vanskeligheter med å mobilisere arbeiderne slik vi for eksempel ser i Silicon Valley. Fellesskapet forstått som felles skjebne, som felles langsiktige interesser, blir svekket. Sosialt innebærer systemet med korttidsansettelser et paradoks: Folk arbeider intenst under et enormt press, men forholdet mellom dem forblir merkelig nok overfladisk. Under slike forhold har ikke et reelt engasjement overfor andre mye betydning på lang sikt.

Fleksibiliteten i kapitalismen har hatt samme effekt på byen som på arbeidsplassen. På samme måte som fleksibiliteten fører med seg et mer overfladisk forhold til arbeidet, fører den til et system med overfladiske og distanserte forhold i byen. Dette viser seg på tre måter. Graden av geografisk mobilitet er svært høy hos arbeidere som arbeider i slike bedrifter. Vikarbyråene er den eneste delen av arbeidsmarkedet som er i sterk vekst, noe som fører til at arbeidstakerne må flytte ofte. Høyere opp i arbeidslivet flytter funksjonærene like ofte som før, men denne mobiliteten var av en annen natur. De var knyttet til bedriftens rutiner, og denne bestemte nøyaktig deres plass og deres karriereløp, og det betydde lite hvor de befant seg geografisk. Og det er nettopp dette båndet som ryker i de nye arbeidssystemene. Enkelte eksperter i urbane spørsmål hevder at for denne eliten har livsstilen i byen større betydning enn stillingene deres. Enkelte elegante strøk med fine restauranter og butikker kan erstatte bedriften som ankerfeste.

Det andre uttrykket for den nye kapitalismen er standardiseringen av miljøet. For noen år siden var en leder i en bedrift i den nye økonomien på besøk i Chanin Building i New York, et Art dèo palass med ultramoderne kontorer og flotte fellesrom. Han reaksjon var: «Dette vil ikke passe for oss. De ansatte kunne bli for knyttet til kontorene sine. De kunne begynne å eie dem.»

Kontoret på fleksible arbeidsplasser er ikke et sted man slår seg til. Den administrative strukturen i slike bedrifter krever et fysisk miljø som raskt kan forandres. I det mest ekstreme tilfellet reduseres kontoret til en terminal. Den nøytrale framtoningen til de nye bygningene kommer også av deres bytteverdi som investeringsobjekter. For at en eller annen i Manilla enkelt skal kunne selge eller kjøpe ti tusen kvadratmeter kontorbygg i London, må denne bygningsmassen være like anonym som en pengeseddel. Ada Louise Huxtabel kaller derfor bygningene i den nye økonomien for «konvoluttarkitektur»: Utenpå er bygningene neddynget med ornamenter. Inni er de nøytrale, standardisert eog lette å forandre på.

Fenomenet med «den passive elskeren»

Problemet i forhold til lojaliteten på arbeidsplassen begynner å bekymre bedriftsledelsen på tross av at den for kort tid siden var ukritiske tilhengere av permanent omstukturering av bedriftene. Nå opplever vi det samme fenomenet i forholdet mellom innbyggerne i byene og handelsstanden. Forholdet mellom forbruker og butikk løses opp som følge av det nye systemet. Byen slutter med å tilby det ukjente, det uventede, det stimulerende. På samme måte forsvinner tegnene på en felles historie og en kollektiv hukommelse til fordel for det offentlige roms nøytralitet. De standardiserte forbrukervarene angriper de lokale holdepunktene på samme måte som de nye arbeidsplassene undergraver arbeidernes felles hukommelse.

Det tredje uttrykket for den nye kapitalismen er mindre synlig. Fleksibiliteten og arbeidspresset griper inn i familielivet som en dyptgripende forstyrrelse. Klisjeene som vi stadig finner i pressen – barn som må passe seg selv, stressede foreldre, geografisk rotløshet – griper ikke det vesentlige ved dette at vi mister våre faste holdepunkter. Hvis vi hadde anvendt handlingsmåten i det moderne arbeidslivet i familien – ikke engasjere seg, ikke involvere seg, tenke på kort sikt – ville familien bli ødelagt. Når den offentlige opinion og politikere snakker om «familieverdiene» er dette noe mer enn et rop fra høyresiden. Det er en enkel, men dypt alvorlig reaksjon på den trusselen den nye økonomien utgjør overfor familiesolidariteten. Christopher Lasch kaller familien et «paradis i en verden uten hjerte». Dette bildet blir enda mer treffende etter hvert som arbeidet blir midlertidig og samtidig krever at arbeidstakeren er stadig mer disponibel. En virkning av denne konflikten som er forholdsvis grundig undersøkt, er at middelaldrende trekker seg tilbake fra samfunnslivet siden de hele tiden må kjempe for å stabilisere og organisere familielivet sitt. Å delta i samfunnslivet krever tid og overskudd, noe familien ikke alltid har.

I denne forbindelse må jeg også komme inn på en av globaliseringens virkninger på byene. Den nye verdenseliten som arbeider i byer som New York, London, Chicago, deltar ikke i det politiske liv i disse byene. Den vil gjerne drive sine aktiviteter der, men nekter å styre; det er et system med makt uten ansvar.

I Chicago, i 1925 for eksempel, var økonomisk og politisk makt uadskillige. Lederne i de 80 største bedriftene i byen satt i styrene for byens 142 sykehus og utgjorde 70 prosent av styrene ved høyere skoler og universiteter. Skatteinntektene fra 18 nasjonale selskaper med hovedkontor i Chicago utgjorde 23 prosent av kommunebudsjettet. I New York i dag derimot, er det svært få av lederne i de multinasjonale selskapene som sitter i styrene for skolene, og ingen sitter i sykehusstyrene. Dessuten kjenner vi godt til hvordan multinasjonale selskaper uten rotfeste slik som News Corp (eid av Rupert Murdoch) ordner seg for å unngå å betale kommunale og statlige skatter.

Denne utviklingen kan forklares ved at verdensøkonomien ikke lenger har rotfeste i byene og derved heller ikke er kontrollert av disse. Tvert i mot. Denne økonomien er en øy-økonomi i ordets egentlige forstand, som på øya Manhattan i New York og som arkitektur på steder som Canary Warf i London, som ligner på en borg fra en annen tid. Som sosiologene John Mollenkopf og Manuel Castells har vist, gir ikke denne globaliserte økonomien store ringvirkninger utover de øyene der de er etablert.

Politikken til denne øy-økonomien dyrker en sort likegyldighet overfor byen som Marcel Proust i en helt annen sammenheng har kalt fenomenet «den passive elskeren». Fordi de stadig truer med å flytte, kan et multinasjonalt firma oppnå enorme skattefordeler som motytelse for å bli værende. Denne forfører teknikken er mulig fordi bedriftene later som de er likegyldige overfor de byene der de etablerer seg. Med andre ord: Globaliseringen stiller oss overfor et demokratisk problem både innenfor byene og innenfor nasjonene. Byene kan legge beslag på en del av pengene til disse bedriftene, men bedriftene vil ikke ta på seg et ansvar som står i forhold til deres betydning. Fordi de truer med å flytte, kan de også nekte å ta ansvar. Vi mangler altså politiske mekanismer som kan tvinge slike mobile og fleksible selskaper til å gi noe tilbake for de privilegiene de nyter godt av i byen.

Alt dette virker på det «sivile samfunnet» i byen, som hviler på et kompromis s om gjensidig adskillelse. Det vil si en avtale om ikke å blande seg i andres saker. Det er en av grunnene til at den moderne byen er som et trekkspill som lett kan trekkes ut og ta imot nye bølger innflyttere. De rommene adskillelsen skaper, er hermetiske. Dette er den positive siden av adskillelsen. Den negative er at denne adskillelsen gjør slutt på samfunnslivet som krever at en også forstår andres interesser, og på menneskers vanlige nysgjerrighet overfor andre.

Samtidig etterlater fleksibiliteten på de nye arbeidsplassene en viss følelse av tomhet. Den fleksible tiden er oppdelt og innebærer liten utvikling: Man arbeider på et prosjekt, og så på et annet uten tilknyting til det første. Allikevel er det ingen grunn til at du vender deg mot de andre mot «de ukjentes nærhet» (Lèvinas) fordi noe mangler i ditt eget liv.

Dette kan gi oss noen idèer om hvordan byene kan forbedres. Vi må blande forskjellige aktiviteter innen et område slik som familielivet tidligere var blandet med arbeidslivet. Tomheten i den kapitalistiske tiden viser tilbake på et problem som også var viktig i begynnelsen av industribyens historie.

Den moderne byen har atomisert domus, denne romlige forbindelsen fra førindustriell tid som bandt sammen familie, arbeid og offentlig rom for formelt og mindre formelt samvær. Vi har behov for å finne igjen rommets kollektive karakter for å bekjempe den oppdelte tiden i det moderne arbeidslivet.

Oversatt av Ole-Jacob Christensen

---
DEL

Legg igjen et svar