Byr EU opp til dans

På Soria Moria lovet den rødgrønne regjeringen økt innsats for å påvirke EUs politikk. Men hører EU egentlig på et land som ikke er med i unionen?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En novemberdag i forrige uke satte seks norske statsråder og en statsminister seg på flyet til Brussel. De skulle møte EU og både finanskrise og klimakrise sto på dagsorden. Hjemme ble det imidlertid tjenestedirektivet og dobbeldissensen fra SV og Sp som dominerte i kjølvannet av besøket, som inkluderte den største norske regjeringsdelegasjonen til EUs hovedstad noensinne. I Soria Moria-erklæringen lovet regjeringspartiene at en offensiv europapolitikk skulle være én av de fire viktigste prioriteringene i utenrikspolitikken. Derfor har norske rødgrønne statsråder de siste årene fløyet til Brussel for å fremme norske synspunkter og sikre norske interesser. Målet er å påvirke EUs politikk.

– Jeg ønsker å presse EU på finansiering av karbonfangst- og lagring. Jeg vil også ta opp et norsk forslag om hvordan klimaavtalen fra København neste år skal finansieres og prøve å få EU til å jobbe sammen med Norge når det gjelder vern av regnskog. Der har Norge noe å tilby EU, fortalte miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) Ny Tid før han dro til Brussel.
Men er det noen i EU som bryr seg om det de norske politikerne sier?

Til tjeneste

Regjeringsmedlemmenes siste Brussel-besøk druknet i et av de mest omstridte EU-direktivene de siste årene – tjenestedirektivet. Torsdag 13. november gjorde Arbeiderpartiet det klart at de, med sitt flertall i regjeringen, trumfer gjennom tjenestedirektivet som skal sikre fri utveksling av tjenester på tvers av landegrensene. Ap mener at direktivet ikke hindrer kampen mot sosial dumping. SV og Sp frykter konsekvensene av direktivet, og begge tok dissens.

I Brussel har den norske debatten knapt blitt registrert, forteller Norges EU-ambassadør Oda Helen Sletnes. Hun holder til i Brussel og har i oppdrag å fremme regjeringens aktive europapolitikk. Når det gjelder tjenestedirektivet, peker hun på at både den nåværende og den forrige regjeringen har kommet med innspill til utformingen av direktivet.

– Og ikke minst har Den europeiske fagorganisasjonen ETUC, hvor også LO er medlem, vært sentrale i utformingen av det omarbeidede direktivet vi nå får, sier Sletnes.

EU-ambassadøren mener det er gode muligheter for Norge til å påvirke EU både på ekspert- og politisk nivå. Når hun får spørsmål om hvilke saker Norge i størst grad har lagt føringer for EUs politikk de siste årene, trekker hun særlig fram fire områder:
• Under utviklingen av EUs helhetlige maritimpolitikk som har som mål å samordne europeisk politikk innen fisk, miljø, turisme, energi og skipsfart, satt en norsk nasjonal ekspert tett sammen med kommisjonen. Mange av enkeltelementene i politikkforslaget er inspirert av norsk politikk, blant annet har forvaltningsplanen for Barentshavet vært en inspirasjon til den helhetlige økosystemtilnærmingen som EU-forslaget har fått.
• Da EU la fram forslaget om å opprette Det europeiske instituttet for innovasjon og teknologi (EIT), var Norge tidlig ute med å uttrykke ønske om å knytte seg til instituttet. EU endret det opprinnelige forslaget slik at EØS-land også kunne delta.
• I EUs nye retningslinjer for regionalstøtte, fikk Norge sammen med land som Sverige og Finland endret politikken i norsk retning slik at det var mulig å gjeninnføre den differensierte arbeidsgiveravgiften i deler av landet.
• Den nåværende regjeringen har også bidratt til å sette ulovlig, uregulert og urapportert fiske på dagsorden i EU. EU fikk i vår en omfattende regulering av ulovlig fiske.

– Dette er saker der vi har jobbet godt og fått et resultat som også er i norsk interesse, sier Sletnes.

– Påvirkning er en illusjon

1. januar 2009 er det 15 år siden EØS-avtalen trådte i kraft. Siden den gang har mer enn 5000 EU-direktiver og andre rettsakter blitt norsk lov. Alle norske regjeringer har siden 1994 sagt at de vil føre en aktiv europapolitikk, men få har vært flinke nok til å bruke de mulighetene EØS-avalen gir, til å påvirke EU-kommisjonen mens de utarbeider lovene. Dette ble påpekt i en rapport fra Riksrevisjonen i 2005.
Den rødgrønne regjeringen, med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen, ville være flinkere. Fordi EUs politikk påvirker store deler av det norske samfunnet mente regjeringen i sin stortingsmelding om gjennomføringen av den aktive europapolitikken de lanserte i Soria-Moria, at Norge måtte sette Europa på dagsorden for å ivareta norske interesser. «Regjeringens målsetting er at vi skal bli bedre til å bruke mulighetene og sikre påvirkning på områder som betyr noe for oss», sto det i stortingsmeldingen som ble lagt fram i juni 2006.

– Regjeringen har lagt lista på feil høyde. At den har forventet at Norge skal kunne «påvirke» EU er helt urealistisk. Denne politikken har vært feilslått, sier styreleder i Bellona Europa Paal Frisvold.
Han har elleve års erfaring som lobbyist i EUs hovedsete og er ikke alltid like imponert over den norske innsatsen i Brussel. At den rødgrønne regjeringen har vært noe flinkere enn andre regjeringer, har han ikke sett noe særlig til.

– Å tro at vi som står utenfor unionen, skal kunne påvirke EU er å narre det norske folk.

EU-tilhenger Jonas Gahr Støre har ved flere anledninger påpekt at det er begrenset hvor mye Norge kan påvirke EU. «Formelt sett vil et land som ikke er medlem, i hvert fall ikke være høyere enn nummer 28 på prioriteringslista», sa Støre i sin halvårige EØS-redegjørelse for Stortinget i april i år.

Samtidig passer han gjerne på å understreke at EU og medlemslandene ønsker dialog med Norge på områder der vi har ressurser, kompetanse og erfaringer, og at det gir muligheter til å ivareta norske interesser.

– EU hører gjerne på Norge på områder der Norge har noe å bidra med. Men om det fører til at EU endrer politikken slik som Norge skulle ønske, er mer usikkert, sier visepresident i Europaparlamentet og norgesvennen Diana Wallis til Ny Tid.

Skal vi tro parlamentarikeren fra Storbritannia, har EU merket den økte norske innsatsen overfor EU de siste årene.

– Det har uten tvil vært en økt innsats overfor EU fra norsk side om å komme på banen og skape kontakt med EUs institusjoner, men om Norge har noen større innflytelse på EUs politikk enn tidligere, tviler jeg sterkt på, sier Wallis.

Alliansebygging

I Norge er seniorrådgiver i Direktoratet for forvaltning og IKT, Jan Ole Gudmundsen, en av dem som har fulgt nøye med på hvordan norske myndigheter bruker mulighetene som EØS-avtalen gir for påvirkning.

– EØS-avtalen er primært opprettet for å gi EØS-landene adgang til EUs indre marked, ikke til beslutningsprosessene i EU. Det innebærer at det er visse begrensninger i mulighetene for å påvirke EUs politikk, men denne regjeringen prøver mer aktivt enn tidligere, sier Gudmundsen som mener det er mer presist å snakke om medvirkning enn påvirkning.

Gjennom utredninger av EU/EØS-arbeidet i norsk forvaltning har han vært med på å vise at hovedfokus har vært på implementere nytt EU-regelverk, ikke på påvirkning.

– Forskning viser at små land i EU kan ha stor innflytelse hvis de bygger gode allianser, men dette er mer krevende for Norge som ikke er med i unionen, sier Gudmundsen.

Det er altså ikke nødvendigvis slik at det bare er størrelse som teller. Strategisk arbeid fra små medlemsland kan også gi resultater. Et slikt eksempel er differensiert arbeidsgiveravgift. Ifølge daværende regionalminister og Sp-leder Åslaug Haga la den rødgrønne regjeringen i allianse med Finland, Sverige og Slovenia føringer da EU i 2005 åpnet for begrenset gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift som distriktspolitisk virkemiddel.

Et annet eksempel på at det går an å legge føringer for EUs politikk er kjemikalieforordning REACH som regulerer merking, registrering og bruk av farlige kjemikalier. Etter en lang dragkamp mellom miljø- og industriinteresser ble direktivet vedtatt i 2006.

– I Norge hadde vi strengere krav til kjemikalier enn EU, og det var i Norges interesse at EU skulle skjerpe kravene. Fordi vi lå foran og hadde kunnskapen, hadde norske synspunkter mulighet til å vinne fram. I hele prosessen jobbet Norge tett med ulike aktører i EU og her ble også norske miljøaktører hørt. Dette er et eksempel på at det går an å jobbe strategisk, sier Gudmundsen.

Både ja- og neisiden smiler

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim mener en viktig grunn til at hans regjering har hatt mer suksess med å øve innflytelse i EU, er at medlemskapsdebatten er lagt på is.

– At vi slipper hver dag å diskutere om vi skal inn i EU, gjør oss mer avslappet i forhold til påvirkningsarbeidet, sier Solheim. Han understreker at man som utenforland må basere påvirkningen på uformell, personlig kontakt. Han skryter av hyppige møter med kolleger i EUs medlemsland, møter med miljøkommissæren og masse kontakt på embetsnivå.
For tiden jobber det rundt 60 norske nasjonale eksperter innefor ulike områder i EU-kommisjonen. Nasjonale eksperter er ikke representanter for norske myndigheter, men er likevel en viktig arena for å lykkes med å komme med norske innspill på et tidlig stadium i utviklingen av EUs politikk. Den norske eksperten som kom med innspill til EUs maritimpolitikk, er suksesseksemplet som trekkes fram av alle Ny Tid har snakket med om norsk påvirkning.

Leder i Nei til EU, Heming Olaussen trekker fram at EUs maritimpolitikk har fått et større miljøfokus, noe som er i norsk interesse. Generalsekretær i Europabevegelsen, Grete Berget, trekker også fram maritimpolitikken.

– Maritimpolitikken til EU er godt eksempel på hvordan norske eksperter la premissene for EU. Men det var ekspertene og ikke politikerne som la premissene, påpeker Berget. Hun er svært fornøyd med satsingen på en mer aktiv europapolitikk.

– Mer åpenhet har synliggjort hvor nært Norge er knyttet til EU-samarbeidet og mangelen på stemmerett. Vi ser og hører hvordan statsrådene reiser rundt i Europa for å prøve å få innflytelse. Det er vel og bra at de prøver, men det er samtidig både tungvint og bortkastet bruk av ressurser, sier Berget som mener tilnærmingen til EU har gått raskere under den rødgrønne regjeringen enn tidligere.

Nei til EU er også positivt innstilt til regjeringens europapolitikk fordi den erkjenner at EU-medlemskap er uaktuelt og at Norge må bruke de kanalene som finnes for å påvirke EU. Det mener Olaussen den rødgrønne regjeringen har fått til i større grad enn regjeringer før dem.

– Denne regjeringens innsats har gitt resultater tidligere regjeringer ikke har kunnet vise til, og har til en viss grad blitt flinkere til å ivareta norske interesser. Norge jobber bra med å påvirke kommisjonen på et byråkratisk nivå, særlig når det gjelder fiske og skipsfart, sier Olaussen. Han synes likevel at regjeringen overser viktige områder i sin prioritering.

– Norske myndigheter har i for liten grad engasjert seg i spørsmål som har med faglige rettigheter og arbeidsmiljø. Et annet område er pasientrettighetsdirektivet om pasientmobilitet som har vekket stor bekymring i EU. Der har Helsedepartementet vært er altfor passive. Det tar tid å alliere seg, og her må ikke norske myndigheter være målrettet i sin påvirkning slik som de lover i meldingen, sier Olaussen.

Les mer i ukas utgave av Ny Tid

---
DEL