Byens psykopati

All arkitektur er politisk, hevder den svenske sosiologen Göran Therborn, og hyller moderniteten for dens fornektelse av autoriteter.

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Cities of Power. The Urban, the National, the Popular, the Global

Göran Therborn

Verso Books

USA

Cities of Power handler om politikk, arkitektur og modernisme. Tidlig kommer boken med følgende påstand: «Modernisme er å ikke forholde seg til tradisjon, men å bryte med alt våre forfedre har gjort.» En slik definisjon av modernisme virker hodeløs. Hvis man overhodet ikke forholder seg til tradisjonen, har man heller ingen idémessig tankeretning å bygge videre på. Hvert byggverk blir planløst, uten sammenheng med miljøet rundt, og uten bevissthet om hva det vil uttrykke. Påstanden blir derfor hengende i løse lufta, uten å bli tilstrekkelig diskutert. For hva er modernismen selv, om ikke en tradisjon? Når boken handler om arkitektur som tradisjon, blir det hele en selvmotsigelse, selv om forfatteren, sosiologen Göran Therborn, vel har rett i at mye moderne arkitektur faktisk er tenkt ut fra en slik tradisjonsløshet.

Byens selvnytelse. Jeg er glad i store byer, og synes synd på dem som ikke opplever metropoler som spennende – folk som foretrekker små badebyer langs spanskekysten når man kan bade på stranden i Barcelona. De er kanskje – ja, nettopp – tradisjonsløse?

Byer er så mye mer enn fortettede ansamlinger av mennesker plassert innenfor et bestemt geografisk område: Byer er design, de er komplekse sosio-strukturelle konstruksjoner, mer eller mindre planlagt ut fra en helhet.

Fascismen og dens byplanleggere er et spesielt fascinerende felt – det stormannsgale forsøket på å realisere drømmen gjennom en massiv arkitektur som overhodet ikke tok hensyn til menneskene som skulle bebo den, som om disse sto i veien for byen, eller for arkitektens fantasi, og byen hadde trivdes best uten dem. Mye modernistisk arkitektur vitner om at mennesket har stått i andre rekke i forhold til bygningene. Hvordan kom byplanleggerne på ideen om å gjøre mennesket overflødig? Hvem skal nyte byen da? Byen selv?

Arkitekturens vold. «Store byer utstråler økonomisk makt,» skriver Therborn. Han kaller sin bok «en makroskopisk global analyse».

De urgamle store sivilisasjonenes byer var designet som representasjoner av den kosmiske orden, hevder Therborn; moderne byer, derimot, er uttrykk for ren makt, og har ingen kosmiske pretensjoner. Sosiologen snakker om byenes to «dimensjoner»: den rent estetiske – den grafiske utformingen av byen – og byens «grammatikalske makt».

«Fascisme har en spesiell plass i ethvert studium av moderne makt,» skriver forfatteren. Fascistisk arkitektur er en slags apoteose, en estetisk overbygning av den volden ideologien bygger på. En moderne by i fascistisk utforming utstråler nettopp vold, krig og imperialisme. Og ikke minst representerer den en overvinnelse av naturen og mennesket. «Fascisme har hatt mange beundrere og etterfølgere […] som alle kan ses som en del av en stamme av sjåvinistiske, voldelige, og antiegalitære autoriteter,» skriver han.

Selvsagt er og var det gamle Roma et opplagt forbilde for moderne fascistisk arkitektur. Dette gjaldt spesielt for Mussolini. I det nazistiske Tyskland var det Albert Speer som var sjefsarkitekten; han synes å ha vært den eneste arkitekten i hele naziriket. I motsetning til Hitler hadde Mussolini mange arkitekter svermende rundt seg, ikke bare én – men Marcello Piacentini var den fascistiske arkitekturens primus inter pares.

Hvordan kom byplanleggerne på ideen om å gjøre mennesket overflødig?

Germania. Det er unektelig noe avskyelig, men også dypt fascinerende over megalomanien fascismens og nazismens arkitektur utstrålte. Gjennom de svulmende, massive byggverkene skulle den himmelstrebende stormannsgalskapen vise seg i konkret utforming. I sin selvbiografi Inside the Third Reich skriver Albert Speer at Hitlers nye planer for Berlin var inspirert av Champs-Élysées. For Hitler var hovedsaken lysten til å erobre verden, og det var viktig at Berlin skulle skinne av overhøyhet og allmakt, ja, at den skulle virkeliggjøre imperialismen som idé. «Berlin var ikke nok for Hitler,» skriver Therborn: «For hans kommende teutoniske rike – fra Norge til det nordlige Italia –og for den kommende germanske storverdenen så han for seg en helt ny by: Germania. Speer ble satt på saken, men han rådet heller Hitler til å satse på å vinne krigen.»

Fascistisk ideologi hadde noen få enkle grunnprinsipper: virulent nasjonalisme og brutal  sosialdarwinisme, som i nazismen også omfattet antisemittisme og imperialisme. Til sammen utgjør de to ideologiene en ytterst autoritær urbanisme, som fikk mannen i gata til å føle seg ubetydelig i forhold til statsmakten. Den fascistiske ideologien har overlevd i dens arkitektur, men selv i byer som kaller seg demokratiske, er fascismearkitekturen langt fra fraværende. Det er en arkitektur som ikke tar hensyn, og den er gjerne vakker, dog på en skremmende og overveldende måte.

Kapitalismen først. Hva mener så forfatteren at fremtiden vil bringe? I avslutningskapittelet «Envoi: global capital, the future of national capitals and of their people» skriver Therborn at ideen bak hovedstedene i verdens store land er at de skal uttrykke økonomisk og kulturell relevans i et globalt perspektiv. Men hva slags fremtid vil mennesket ha i en verden av hensynsløs kapitalisme? Vil de overhodet ha noen fremtid? undrer han. Göran Therborn virker ikke optimistisk.

---
DEL