Byens halstarrige trass

REISEBREV: Det er ikke for ingenting at dette er den mest mytologiserte byen i verden, og kanskje en av de mest masete.
Ole Robert Sunde
Email: ors@olerobertsunde.com
Publisert: 07.07.2015

Min svigerdatter hadde aldri vært i New York, og da min sønn skulle spandere en tur på henne (som en forsinket 40-årspresang), tok han bladet fra munnen og lurte på om vi kunne sitte barnevakt for våre to barnebarn (fem år og tre år) under deres langhelg i denne vanvittige byen; det går ikke, sa min kone, dere må ta en hel uke, og jeg tilføyde; vi kan jo være barnevakt der borte like fint som her.
Og slik ble det, med direkte fly – syv timer – fra Oslo til New York; trangtsittende som alltid, og alltid er det en foran meg som på død og liv må senke stolryggen og jeg blir like irritert hver gang, til og med under bespisningen; det er som å innta et måltid i et bur – medbrakt håravfall og flass fra typen foran meg – begge armene tett inntil kroppen og det umulige i å skulle ta i bruk kniv og gaffel etter å ha brukt et kvarter på å få av matinnpakningspapiret, bestikkfolie samt et plastikkglass med øl som nesten holdt på å falle i fanget på sidemannen, som til alt hell var min svigerdatter; hennes yngste hadde vindusplassen.
Hun ble sittende på pinne idet hun fikk se Manhattan opplyst; det var om kvelden, så hun gikk glipp av Frihetsgudinnens smale silhuett i munningen av Hudsonelva, men alle de tente lysene var overveldende, og hun strakte hals for å se mest mulig; etter landing, etter bagasjeterminalen (vår sønn og svigerdatter hadde alvorlig mye bagasje), ble vi stående i en drosjekø og igjen tok jeg til å lukte etter; dette var i mars, for om sommeren, de andre gangene jeg har vært i denne byen, da på selve Manhattan, luktet det av rykende og brente kastanjer; her i køen luktet det av sigaretter og en blanding av olje og bensin.

NEW YORK: The Freedom Tower Spencer/Platt/Getty Images/AFP
NEW YORK: The Freedom Tower Spencer/Platt/Getty Images/AFP

 

Vi delte oss i to og jeg ble sittende sammen med min sønn og hans sønn, uten at det var meningen at drosjeturen skulle være kjønnssegregert; vi måtte over til Manhattan, men jeg husker ikke hvilken bro vi tok, vi skulle til den sjette avenyen, et hotell mellom 34. og 35. gate; vi hadde leid rom inntil hverandres rom for nettopp å kunne være barnevakt.
Fra soverommet så vi rett på toppen av Empire State Building (ESB), og før vi skulle køye fikk jeg lirket opp et av disse typiske amerikanske vinduene som ikke kan utoveråpnes, og denne gangen så mye at jeg kunne høre larmen fra byen; det var summing overkrysset med konstante sirener og noen rare dumpe smell, liksom noe ble skutt ned i bakken.
Da vi våknet, svært tidlig, som om jetlagen allerede hadde slått til, ble vi meddelt via sms at barnefamilien var klar for å oppdage byen, og vi møttes i foajeen, for å gå på en diner og deretter rett til toppen av Empire State Building; for vår svigerdatter, for våre barnebarn og for alle som ikke kan få nok av denne byens voldsomme utsikt og skyskrapere, ettersom det ikke er bare her og der; hele Manhattan er full av dem og en kan ikke unngå å tenke, hvor mye veier Manhattan?
Et skritt ut av hotelldørene – som en svær, svart amerikaner med hatt åpnet mens han sa Ha en god dag (newyorkere er høflige og jeg har blitt så gammel at jeg setter pris på det) – så fikk jeg den friske eimen av byen, ettersom noen hadde spylt fortauet, rett opp i nesegrevet, samt lukten av pizza, eksos, olje og noe annet uspesifisert; vi gikk til høyre, ned mot – hva da? Ettersom gaten var full av dinere, kafeer og kneiper – den første døren som kunne gi oss en matbit, og det var ikke en diner, men ei sjappe med varm mat som satte sammen en meny for deg om du pekte, bak en lang glassdisk, på hva du ville ha.
Veien opp til ESB er kronglete ettersom vi ble geleidet bort ganger, opp en trapp, bort flere ganger og inn og ut flere heiser – før selve den ene heisen dro oss rett opp, og så raskt at jeg fikk dotter i ørene, og der oppe; en dør åpnes og stiv kuling møtte oss – midten av mars kan være kald i New York, og på toppen av Empire State Building var det storm og få varmegrader, men utsikten er altfor mye utsikt og jeg blir litt uvel og fikk med ett øye på, langt vestover mot bunnen av Manhattan, det nye tårnet, etter den famøse terrordåden i 2001; det nye tårnet er på 541 og en halv meter omregnet fra 1776 fot, som jo er årstallet for Den amerikanske uavhengighetserklæringen.

Etter å ha glant mot det nye tårnet stirret jeg rett ned mot den femte avenyen, og da ser en hvor mange gule drosjer det er i denne byen, og det var et slags hviskende alvor blant turistene, og det var ingen som var brautende, som om høyden og utsikten gjør noe med oss; den massive toppen av tårn og hus på alle kanter avgir en følelse av hvor enorm denne byen er, og en type av råhet, om ikke råhet sammen med hardhet, blir dens luftige trykk.
Noen har skrevet at Norge bør sees og tenkes fra toppene av våre gamle fjell; kanskje kan en si det samme om New Yorks tak, men også fra dens bakkenivå, mellom skyskraperne, liksom et dobbeltsyn – fra bunnen og fra oven for å fatte dens djervhet og råhet, for det er ikke for ingenting at dette er den mest mytologiserte byen i verden, og kanskje en av de mest masete.
Det var noe befriende ved å ta heisen ned og igjen gå de labyrintiske gangene og ute føle dette voldsomme, ranke betongfjellet i ryggen, den breie femte avenyen rett foran; tett av raske biler som kronisk tutet, og veldige mange mennesker og som alltid; hvor går vi nå, og som alltid har min kone en plan; hva med en tur til Central Parks zoologiske have, spurte hun våre barnebarn, sønn, samt svigerdatter, og der kan vi ta inn på en kafé, sa jeg; ja, sa min kone, sa min sønn, sa min svigerdatter; is! ropte våre barnebarn.

Helt i bunnen av Manhattan, etter å ha tatt t-banen for å spasere over Brooklyn Bridge, og på en av de mindre stasjonene stoppet t-banetoget, og en svært beruset type sjanglet inn; han var storvokst og skalv på begge hendene, uten å si så mye; den kisen som satt vis-à-vis meg var lynrask, og smart, med å få opp en seddel, min sønn noen mynter, dermed gikk den storvokste, ustadige typen av på neste holdeplass; det tar en stund å komme på broen, fra bunnen av Manhattan, via noen snirklete veier, opp trapper, for selve broen begynner på sitt laveste spenn idet den tar til å skyte rygg over bilveien, og den igjen over t-baneskinnene; til venstre på broen, inntil gangveien, en smal sykkelvei med syklister som var en gjeng med hensynsløse grobianer; de brukte sykkelbjellene for å skremme oss vekk.
Midtveis ble det varmt, etter at skjerfene ble borte dukket det opp mange mobiltelefoner for å fotografere alt som kunne krabbe og gå; New York er ikke bare skyskrapere, men omringet av vann på alle kanter, og jeg kunne lukte havet, og det oppvarmede treverket fra gangbroen; jeg stoppet for å ta på broens kabler, før toppen med de spisse portåpningene, som kan minne om noe fra en gotisk kirke – dens doble tårn, kabler istedenfor vegger og tak er som en vannets kirke og samtidig en sjøluftkirke for de spaserende.
Broen er nesten på to kilometer, og før vi kom til et vannhull, var det som om vi hadde gått tre kilometer; det var en tilsynelatende tristutseende pizzabule vi datt inn på, men det var en stor bar med kaldt fatøl; rå, kraftige murvegger, høyt under taket, og hyggelige kelnere og til og med et rent og ryddig toalett med såpe, varmt vann og håndkle; sårbeinte tok vi t-banen tilbake; det er det flotte med spaserbyen New York, det er t-banestasjoner overalt og togene går non stop, det vil si om ikke en av banene er ute av drift, som de ofte er, men da dukker det opp en gul drosje.
Min sønn har selvfølgelig smarttelefon med en gps-guide over de beste spisestedene som var anbefalt på nettet, og på vei til et av disse spisestedene; i Soho – vi hadde gått fra en t-banestasjon et stykke vekk siden min sønn og hans kone hadde fått blod på tann av alle butikkene; deres kjøpelyst var stor også fordi de hadde spart penger – en sliten og møkkete bydel, og før vi fant den ene stikkgaten, ble vi tilropt av en passerende middelaldrende dame, om vi var norske, jo, visst var vi det, svarte vi, så sa hun at hun hadde vært lykkelig gift i 15 år med en nordmann, født i Kristiansand; det er jeg også, repliserte jeg, og hun spurte da, svært amerikansk, om mitt navn, i tilfelle hennes mann, osv., glem det, sa jeg, jeg har et langt navn og det bor cirka 80 000 der.

Etter å ha trasket langs Central Park, opp 77. gate, gikk vi inn på et av byens beste museer; Amerikansk naturhistorisk museum, og der greide min kone, mens hun passet på vårt eldste barnebarn, å snike i en svær kø som litt rotete hadde oppstått, all den stund det strømmet med amerikanske turister fra flere store busser, og at hun, med vårt barnebarn, greide å gå forbi alle uten å tenke at hun snek, og ble virkelig satt på plass av en oppbrakt dame; da hadde jeg stått, før køen ankom, ved en brautete skulptur som skulle forestille det nye, unge Amerika; Theodore Roosevelt, rakrygget, høyt til hest, med en svart mann til fots, i en lang, åpen frakk på hans venstre side, og en befjæret, tynnkledd indianer på hans høyre.
Men den flokken med utstoppede (om ikke støpte?) elefanter som en møter rett innenfor dørene er fantastiske, samt alle de afrikanske også utstoppede (?) dyrene, gjengitt i sine topografiske omgivelser, bak glass, og alle de håndlagde og forstørrede, takhengende insektene, for ikke å glemme rosinen i pølsa, som ikke er alle øglefossilene, men (den ikke utstoppede) blåhvalen; den henger i taket og krummer seg ned mot gulvet – mathallen i kjelleren er virkelig miserabel, og der ble vi, noe som skjedde flere ganger på denne turen, men ikke før, gjort oppmerksom på av kelnerne, som fingerpeket på regningen, for å fortelle at de ville ha 10, 15 eller 20 prosent i driks.
Helt uforvarende gikk vi rett på det nye tårnet og så de store avtrykkene etter dobbelttårnene; de var svære, dype, mørke hull, ned i bakken, som grusomhetenes avtrykk, fylt med rennende vann og øverst, som en bred ramme, alle navnene på de døde amerikanerne; det var svært rørende – det vil si rørende og ubehagelig, og det nye tårnet var kolossalt høyt, i all sin halsstarrige trass og motstand for å fortelle at denne byen ikke bøyer av.


Ole Robert Sunde er essayist og forfatter.
Hans siste utgivelse er essaysamlingen
Verden uten ende (Gyldendal 2014).

Kommentarer