Byen som nekter å dø

Beirut var kjent for sine ville fester og yrende kulturliv. Nå er paraplydrinkene borte, men folket håper på en ny storhetstid. Før Israels bombing var Beirut i ferd med å reise seg. Innbyggerne håper byen igjen kan bli et økonomisk, kulturelt og intellektuelt senter i Midtøsten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[beirut] Brede avenyer med fortauskafeer, teatre, gallerier og nattklubber der du kunne nippe til tørre martinier sammen med Hollywood-stjerner som Marlon Brando og Elizabeth Taylor, mens du hørte Ella Fitzgerald synge. Beirut på 1960-tallet var kjent for sine ville fester og yrende kulturliv, og omtalt som Midtøstens Perle, Midtøstens Paris og Den arabiske verdens svar på Monte Carlo.

– Beirut var helt fantastisk på den tiden. Da jeg var på ferie i Norge opplevde jeg landet som baklengs. Det hang liksom litt etter. Beirut var mye mer moderne, sier norske Alice Ludvigsen, som er født og oppvokst i Beirut.

På 1960-tallet var Beirut en moderne verdensby. Som tenåring deltok Ludvigsen i ungdomsopprøret i 1968 og gikk på konsert med den indiske sitarspilleren Ravi Shankar. Sammen med vennene sine arrangerte hun fester på strendene utenfor byen. Familien flyttet tilbake til Norge i 1970. Da var hun 18 år gammel. For tre år siden flyttet hun til Libanon for å drive en restaurant sammen sin libanesiske mann. Ludvigsen snakker varmt om å vokse opp i det multikulturelle Beirut.

– Det var et veldig åpent samfunn. Dette var også noe av stoltheten i Libanon, at alle fra forskjellige folkegrupper og religioner gikk så fint sammen. Så kom borgerkrigen i 1975 og ødela dette, sier Ludvigsen.

Europas vugge

En vakker morgen gikk en fønikisk prinsesse og plukket blomster ved kysten av det som i dag er Libanon. Mens hun gikk der med sine tjenestepiker fikk guden Zevs øye på henne fra oven og ble øyeblikkelig forelsket. Han tok form av en okse med gylne horn og da jentene i blomsterenga fikk øye på oksen, gikk de bort for å klappe den. Prinsessen satte seg på oksen, som straks la på sprang ut over middelhavet, til Kreta, der Zevs giftet seg med henne.

Prinsessen fra Libanon het Europa og ga navn til vår verdensdel. Det er ikke tilfeldig at den mytiske Europa kommer fra Libanon. Området ligger sentralt i den delen av Middelhavsregionen som er opphavet til den europeiske kulturelle identitet. I dag er Beirut fortsatt en by som binder Europa til Midtøsten.

Det eldste sporet man har etter Beirut er leirtavler fra det 1500 århundre før Kristus. I løpet av århundrene som fulgte var Beirut under persisk, gresk, romersk, arabisk og otto-mansk herredømme. Etter første verdenskrig, der Det ottomanske riket var en av taperne, ble administrasjonen av Libanon tildelt Frankrike.

Etter at landet ble selvstendig i 1943, begynte Libanon å leve opp til sin historiske rolle som bindeledd mellom den arabiske og vestlige verden. Økonomien vokste og Beirut ble jetsetternes favorittby.

Borgerkrigen delte byen i to, et muslimsk vest og et kristent øst. Byen ble ytterligere oppstykket av grupper med shiaer, sunnier, druzer, maronitter, kristne og palestinere som kontrollerte hver sine territorier. I 1991 ble borgerkrigen avsluttet, uten at noen av partene kunne erklære seg som vinnere. Alice Ludvigsen påpeker at borgerkrigen avdekket dype splittelser

i samfunnet.

– Problemene har alltid ligget der, selv i Beiruts glansperiode. Det ble bare dekket over. Borgerkrigen tok ikke slutt, man ble bare lei av å slåss. I ettertid har befolkningen vært litt i villrede om hva de egentlig sloss om. «Har vi virkelig kastet bort 15 år?» spør de seg.

I 2000 trakk Israel seg ut av Libanon etter å ha okkupert den sørlige delen av landet

siden 1982.

– Det var en følelse av forsoning mellom gruppene, særlig etter 2000, forteller libanesiske Valia Jadaa, som bodde i Beirut i tre år før hun for et halvt år siden flyttet til Norge for å jobbe som lærer.

Hun forteller om gleden ved å kunne reise fritt rundt i Libanon.

– Folk kunne besøke hverandre. En hel generasjon av mennesker i nord hadde ikke vært i Sør-Libanon fordi Israel okkuperte området. I sør var mennesker stengt inne av okkupasjonsmakten. Folk hadde endelig muligheten til å bevege seg fritt.

Gjenoppbyggingen

I fjor ble Beirut rystet av drapet på tidligere statsminister Rafik Hariri og en serie bombeeksplosjoner. Hendelsene ledet opp til den såkalte sedertre-revolusjonen i 2005, som gjorde slutt på mange år med syrisk dominans i landet.

Jadaa snakker om hvordan folk begynte å stelle hagene sine og å være opptatt av miljø og forurensing. Ting man ikke tenker på når det er krig. Beirut ble igjen en by med yrende kulturell aktivitet og natteliv.

– Atmosfæren de siste tre årene har på mange måter vært lik den på 1950 og 60-tallet. Før drapet på statsministeren var stemningen i Beirut slik jeg tror den var før borgerkrigen. Det var et mangfold av kulturelle aktiviteter, som teater, utstillinger, i tillegg til at man begynte å gå på restauranter og ta del i utelivet. Selv å gå gjennom de gamle gatene i Beirut ga deg et bilde av hvordan det så ut tidligere, sier Jadaa.

Etter sedertre-revolusjonen begynte turismen å ta seg opp igjen. Magasinet Travel and Leisure kåret Beirut til den niende beste byen i verden. Det dekadente festlivet og den liberale atmosfæren fra før revolusjonen begynte å komme tilbake. I mai holdt den amerikanske hip-hop-stjernen 50 Cent konsert i byen, og et gedigent nachspiel ble arrangert på nattklubben Crystal, der champagnen fløt og rapperen røyket joint åpenlyst.

For en måned siden tok alt plutselig slutt. Beirut ble igjen senter for verdens oppmerksomhet. Etter at Hizbollah kidnappet to israelske soldater 12. juli, startet Israel en massiv militærkampanje mot Libanon, som igjen har lagt både Beiruts boliger og kulturliv i grus.

Kinosaler ble omgjort til provisoriske flyktningleire, konserter ble avlyst og de kommersielle radiokanalene sendte nyheter 24 timer i døgnet. Cruiseskipene som tidligere fraktet turister til Libanon ble i stedet brukt til å evakuere de som var på ferie da krigen brøt ut.

Med noen av landets flotteste romerske ruiner som kulisser, skulle Baalbeck International Festival holde 50-årsjubileum i år. Domenico Donizettis opera Lucia de Lammermoor skulle framføres av Budapest symfoniorkester, Operaen i Nice, St. Petersburg Balletteater og nasjonaldivaen Fairuz, som under hele borgerkrigen nektet å synge en tone for publikum. Planene gikk i vasken da israelske jagerfly flere ganger bombet byen Baalbeck, som ligger et lite stykke øst for Beirut.

Jadaa forteller om landsbyen hun kommer fra, Ebel el-Saki. Samme dag som jeg snakker med henne blir byen bombet av israelske fly. Foreldrene hennes er på flukt og hun er bekymret for hvordan det går med dem.

– Jeg forsøkte å få kontakt med dem og visste ikke hvor de var.

Heldigvis fikk Jadaa kontakt med foreldrene sine til slutt, men det er usikkert når de kan vende tilbake til landsbyen. Jadaa er oppgitt

over ødeleggelsene etter flere år med gjen-

oppbyggingsarbeid.

– Etter borgerkrigen var så å si alle bygningene gjennomhullet. Før Israel angrep var de fleste bygningene reparert. Nå er det enda verre enn det var etter borgerkrigen.

Tidligere hadde bygningene sår etter krigen, nå er de jevnet med jorden. Alice Ludvigsens og ektemannens restaurant er uten kunder. Hun har oppgitthet i stemmen og tenker hun på hvordan det vil gå framover.

– I framtida kan det gå strålende eller det kan gå galt. Libanon har klart å fungere gjennom

alle konflikter, men i dette området kan man

ikke forutse noe.

En skjør våpenhvile er avtalt mellom partene i den pågående konflikten. Etter å ha gjennomlevd borgerkriger og invasjoner tidligere er innbyggerne i Beirut vant til ødeleggelser. De har også vist en usedvanlig evne til å raskt gjenoppbygge byen. Jadaa forteller at den yngre generasjonen

er optimistisk.

– Jeg vet ikke hvor lang tid det tar før det blir en løsning på konflikten, men jeg vet at libaneserne vil kunne bygge opp Beirut og Libanon igjen. Byen fortjener fortsatt navnet Midtøstens perle. Selv da den var minelagt var Beirut perlen, sier hun.

Framtida vil vise om Europas hjemland kan få en ny storhetstid.

Skrevet av Mikal Hem for Ny Tid

---
DEL

Legg igjen et svar