Før staten Israel ble grunnlagt, etablerte Stalin en autonom jødisk provins lengst øst i Russland ved grensen til Kina. Administrasjonssenteret var byen Birobidjan som ligger langs den transsibirske jernbanen. Enhver illusjon om at sovjetlederen gjorde dette av altruistiske årsaker, forsvant da han initierte jødeforfølgelse i dette området – 2 år etter provinsen ble grunnlagt i 1934. I det poetiske og mangefasetterte dokumentarportrettet Birobidjan fra 2015 forsøkte den belgiske filmskaperen Guy-Marc Hinant, som har en følsom sans for steder i forfall, å finne koplingene mellom fortiden og nåtiden til denne enigmatiske jødiske bosetningen. Den nyeste dokumentaren hans, Charleroi, The Land of 60 Mountains, plukker opp tråden fra drømmen, som i dag er et fjernt minne, om det lovede hjemlandet.
En by med mange muligheter
Filmen er inspirert av historien til Benjamin Silberberg, som sammen med familien planla å emigrere til Birobidjan fra hjembyen Charleroi i 1934. Reisen fant aldri sted; de ble dratt inn i krigen og endte i stedet opp i Auschwitz. Den belgiske byen Charleroi, som også er regissørens hjemby, har vist seg å bli et slags omvendt paradis. Byen som før var et senter for sosialisme, var også en trygg havn for jøder som flyktet fra forfølgelse i førkrigstiden. Men byen tok en «uheldig vending» etter at den gjenoppsto etter den tyske okkupasjonen; flere fabrikker ble stengt, og korrupsjonen snek seg inn i ordførerens kontor. I dag er Charleroi beryktet for å være byen fra helvete hvor ingen utenfra kan tenke seg å bo. Med finstilte antenner for bølgene av lengsel og anger som strømmer ut fra byen, gjenoppliver Hinant Charleroi som en by av muligheter og gir en fornyet innsikt i byens ureduserbare mangfoldighet. Dette gjør han ved å grave seg gjennom de endeløse trådene av minner og hendelser som har utspilt seg i byen det siste århundret, for å forhindre at byen forsvinner i glemselens tåke.«There are two worlds: the one on top and the one below,» sier en fortellerstemme.
Et rastløst og søkende kamera glir rundt i Charleroi. Byens forlatte industriområder og slagghauger fra kull- og stålindustriens storhetstid er visuelle konsekvenser av den høye arbeidsledigheten og dystre stemningen som råder i byen. Stemningen er ladet. Kamerablikket beveger seg ofte i skumringen eller mørket, som et gjenferd på søken etter spor fra fortiden det kan vekke til live. Denne tilnærmingen ser steder som mer enn bare murstein, mørtel og tall, snarere som en enhet iblandet mytologi, som i sin tur former innbyggerne med tilfeldige ekko og konstellasjoner.
Å fornye en svertet by
Tilnærmingen inngår i tradisjonen som kalles psykogeografi, en poetisk praksis perfeksjonert av jødiske etterkrigsforfattere, som Walter Benjamin, som skrev om angst og fordrivelse. Psykogeografi bruker detaljene fra urbane utforskninger til å åpne oss for nye perspektiver på omgivelsene våre. Et sitat av den engelske tegneserielegenden og psykogeografen Alan Moore åpner filmens ferd gjennom Charleroi: «There were fossil seams of ghosts.» Med andre ord er dette en by som ikke bare bokstavelig talt gravde ut velstanden sin fra underjordiske gruver; også byens historie er nå moden for utgravning.
Referanser til en rekke skikkelser med tilknytning til Charleroi veves inn i filmen, som René Magritte. Den belgiske surrealisten og subversive venstreradikaleren giftet seg med datteren til en slakter fra Charleroi, og Magrittes mor druknet seg i Sambre, elven som renner gjennom byen. Det er blitt foreslått å navngi gatene i byen etter akademikere og poeter, i stedet for konger og soldater, for å utnytte navnenes symbolkraft – en anerkjennelse av at byer framstår i de innrammingene og definisjonene vi gir dem like mye som i den rå virkeligheten som er synlig for oss. Hinant bruker ikke bare kjente skapende skikkelser som orienteringspunkter. Vi får også møte en hjemløs og arbeidsledig byggearbeider som bor i en teltleir i dagens Charleroi, men håper de dyktige hendene hans snart vil gjøre et comeback. Evnen til å omstille seg er et pågående prosjekt i en by som selv er i stadig endring.
Hvis slagghauger var fjell
Filmens tittel, Charleroi, The Land of 60 Mountains, refererer til en arkitekts bemerkning om at hvis alle slagghaugene var blitt bevart etter at byens industri ble avviklet, ville det ha vært 60 fjell i Charleroi i dag. Størst kraft får imidlertid overlevelsestrangen når det kommer til selve innbyggerne, for drømmen om en trygg havn gjaldt ikke bare for Silderbergs familie. En historiker forteller Hinant en av de mest rystende og samtidig oppbyggende fortellingene fra byen. I 1942 ba nazistene om navn og adresse til alle jødene som var bosatt i Charleroi (rundt 1300 stykker) for å sende dem til «obligatorisk arbeid i Øst-Europa». Motstandsaktivisten Max Katz og kollegaen forsynte dem med en falsk liste og klarte å gi alle unntatt 23 ofre beskjed om å komme seg vekk – et eksempel på mot og motstand som står som en like viktig del av byens historie som dagens utfordringer.
Et menneske lever i om lag 70 år (hvis vi er heldige), men en bys levealder strekker seg mye lenger. Hinants film minner oss på å ha et bredere perspektiv, og at hvis du bare graver litt, kan du oppdage noe virkelig verdifullt.
